Ikke forbudet som forebygger

Jeg kvitret 8. juli: «Mina Gerhardsen mener Norge ‘stolt kan selge sin modell’ med repressiv narkotikapolitikk. Nulltoleransen har jo åpenbart fungert. Not». Mina Gerhardsen i Actis svarte meg i Nordlys 10. juli. Her er mitt motinnlegg.

Torsdag 10. juli hadde Mina Gerhardsen i Actis et leserinnlegg på trykk i Nordlys, der hun svarer på en kvitring jeg har hatt på Twitter om norsk narkotikapolitikk. Kvitringen var en umiddelbar reaksjon på et oppslag i Dagsavisen der Actis krever en politisk allianse mot legalisering av narkotika.

Jeg er uenig i at forbud mot bruk av all narkotika er det beste utgangspunktet for narkotikapolitikken. Alternativene er å legalisere, dvs. åpne for strengt regulert statlig salg (av f.eks. cannabis eller andre lette stoffer) eller avkriminalisere, altså fjerne straffen for å bruke eller inneha små mengder narkotika. Å redusere de negative effektene av narkotikabruk og -misbruk er først og fremst noe helse- og sosialpolitikken må løse, og ikke noe vi løser gjennom straff. Vi har allerede strengt regulert statlig salg av alkohol, fordi brennevinsforbudet på 1920-tallet bare skapte flere og større problemer enn det som var før. Det må en også ha i mente. Jeg mener vi i det minste må avkriminalisere bruk og besittelse. Skurkene er først og fremst de som selger, ikke de som bruker. I verste fall kan forbudet føre til at mennesker som ønsker hjelp og behandling ikke kommer så langt, fordi de frykter å bli utstøtt.

Gerhardsen skriver at forbud mot cannabis ikke er en løsning for de hardeste, tyngste rusmisbrukerne i samfunnet. Der er jeg helt enig, og det er også et godt argument for å avkriminalisere bruken av andre stoffer (ikke salg*). Forbud mot bruk gjør at rusmisbrukere alltid vil risikere straff for sin avhengighet. Det er ikke det som får dem på rett kjøl igjen. Jeg vil også påpeke, når Gerhardsen nevner behandlingstilbud, at Actis (og deres forgjengerorganisasjon Avholdsfolkets Landsråd) har vært konsekvente motstandere av behandlingstilbud som LAR (der de i ettertid har snudd), sprøyterom og heroinassistert rehabilitering, selv om det har vært påvist positive effekter av disse tilbudene i Norge og utlandet, nettopp for de tyngste brukerne.

Gerhardsen trekker frem andelen unge (skoleungdom) som bruker cannabis i Norge sammenlignet med resten av Europa. I EMCDDA, EUs senter for russtatistikk, sin årsrapport for 2014 fremkommer det at Norge ligger lavt på statistikken, men det er store individuelle forskjeller mellom landene. I Frankrike, som har forbud, har 39 % av skoleungdom prøvd cannabis. I Portugal, som har avkriminalisert, er tallet 16 %. De som har forbud, kommer ikke gjennomgående bedre ut. Det er også verdt å påpeke at Norge sammenlignet med resten av Europa har mindre alkoholbruk blant unge, og at sosiale og kulturelle forhold spiller vel så mye inn på andelen som bruker eller har prøvd cannabis enn forbud alene.

Antall mennesker som har søkt hjelp for helseproblemer knyttet til bruk av cannabis har økt i Europa – men økningen har vært jevn både i de landene som har nulltoleranse og de landene som har avkriminalisert eller legalisert, slik at land med nulltoleranse ikke har et fortrinn her. I 2011 kunne EMCDDA avsløre at det ikke gikk å se noen sammenheng mellom det å fjerne forbud mot cannabis og økt cannabisbruk. Hypotesen er derfor langt fra så enkel som Gerhardsen og Actis forsøker å fremstille det som.

Jeg tror man må akseptere at det ikke går å oppnå full rusfrihet i et samfunn (som Actis mener), men at det alltid kommer til å være brukere og misbrukere av ulike rusmidler. Man må i stedet utforme en politikk som reduserer skadevirkningene av bruk og misbruk så mye som mulig. En må møte negativ rusbruk med behandling og sosiale tiltak. En reduserer ikke rusbruken ved å straffe mennesker, men en bruker rettsvesenets ressurser på en lite klok og målrettet måte. Det er på tide å tenke i nye baner, utenfor rammene av dagens norske narkotikapolitikk med en restriktiv linje. Det er derfor på tide å avkriminalisere bruk og besittelse av cannabis.

* – Jeg tenker her på narkolanging – som fremdeles skal være forbudt.

Publisert i Nordlys 16. juli 2014.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s