Mediedekningen om EU-domstolen og hijab | 20/3/2017

Denne uken kom EU-domstolen med noen omskrevne uttalelser om arbeidsgiveres styringsrett rundt bruk av religiøse symboler. At sakskompleksene bak handlet om kvinner som ble sagt opp for å ha nektet å følge pålegg om ikke å gå med hijab, gjør det ikke mindre interessant å dekke for media.

Juss er tørt. Det er ikke så mange som setter seg ned for å kose seg med en tolkningsuttalelse fra EU-domstolen sånn uten videre. Derfor må man destillere for å kunne formidle nyheten til en større leserskare. Men. De fleste norske medier destillerte altfor mye, slik at de viktige nyansene forsvant.

Utgangspunktet
Først tre viktige utgangspunkter.

1. Forskjellsbehandling (diskriminering) i arbeidslivet kan enten være direkte eller indirekte.
2. Forskjellsbehandling i arbeidslivet kan være tillatt, forutsatt at noen grunnleggende vilkår er oppfylte.
3. EU-domstolen avgjorde ikke tvistene mellom de to arbeidsgiverne og de to kvinnene som bar hijab, men ga råd om hvordan belgisk og fransk høyesterett skal tolke EUs regelverk.

EU har et eget direktiv om diskriminering i arbeidslivet (2000/78/EF). I henhold til direktivet er både direkte og indirekte diskriminering på bakgrunn av religion forbudt, med et viktig unntak: Hvis forskjellsbehandlingen har et saklig formål og holder seg innenfor det som er strengt nødvendig (strictly necessary), er den tillatt. Tilsvarende regler har vi i norsk rett (se diskrimineringsloven om etnisitet § 7).

I den viktigste saken sto belgisk høyesterett overfor spørsmålet om om det er direkte forskjellsbehandling (diskriminering) å forby en muslimsk kvinne å bære hijab, hvis en bedrift har et generelt forbud mot alle politiske, filosofiske og religiøse symboler. For å få en avklaring på kravene i EU-retten ble EU-domstolen koblet inn og bedt om å svare på spørsmål om hvordan man skal tolke direktivet.

Hva EU-domstolen svarte på
Det er belgisk høyesterett som endelig må avgjøre tvisten og gjøre bevisvurderingen og subsumsjonen, det vil si anvendelsen av rettsreglene på de faktiske forholdene i saken. Men på spørsmålet EU-domstolen fikk, var svaret at dette ikke var direkte diskriminering. Domstolen gikk riktignok lenger, og ga veiledning i tilfelle at belgisk høyesterett skulle finne at dette var indirekte forskjellsbehandling.

Det skinner gjennom at det var særlig viktig i saken at kvinnen hadde direkte kundekontakt. Et ønske om «a policy of neutrality» kan utgjøre et saklig formål, særlig for ansatte som har direkte kundekontakt. En generell og udifferensert nøytralitetspolicy overfor den typen ansatte kan også gjøre et symbolforbud strengt nødvendig.

Men: Det betyr som sagt ikke at saken er avgjort. Dessuten bemerket EU-domstolen at belgisk høyesterett også må ta hensyn til de ulike hensynene i saken og begrense inngrep i religionsfriheten til det som er strengt nødvendig. Det må også vurderes om det hadde vært mulig med omplassering i stedet for oppsigelse.

I en annen uttalelse samme dag kom EU-domstolen (på spørsmål fra fransk høyesterett) til at kunders ønske om ikke å få tjenester utført av hijab-bærende ansatte, ikke utgjør et «virkelig og avgjørende» («genuine and determining») yrkeskrav som kan tillate et hijab-forbud.

Dermed: Det er ikke automatisk innenfor arbeidsgivers styringsrett å forby hijab-bruk eller andre religiøse symboler. Det kan ha betydning hva slags type arbeid det er tale om.

***

Hva var så problemet med mediedekningen?

Pressemeldingen
Stort sett alle medier som var raskt ute med nyheten fokuserte på de to første setningene i EU-domstolens pressemelding, og trakk konklusjonen at arbeidsgivere nå har rett til å forby hijab. De hoppet over den delen av pressemeldingen som handlet om indirekte forskjellsbehandling.

VG skrev at «EUs øverste domstol har gitt arbeidsgiveren rett i en sak der en kvinnelig ansatt fikk sparken da hun nektet å ta av hijaben«, selv om domstolen altså ikke hadde som oppgave å si om arbeidsgiveren hadde rett eller ikke, og dessuten anviste at belgisk høyesterett må vurdere om omplassering hadde vært bedre enn oppsigelse.

I tillegg sto det faktisk en disclaimer nederst i pressemeldingen: «The Court of Justice does not decide the dispute itself.» Denne hoppet flere galant over.

NTB meldte at «Dersom bedriften ikke har interne regler for dette, er det arbeidsgiverens ansvar å ta hensyn til kunder som ønsker at bedriftens tjenester utføres av arbeidstakere som ikke bærer muslimske hodeplagg, heter det i kjennelsen«. Dette står ikke i uttalelsen, men er (mest sannsynlig) en feillesing av setning nummer to i selve pressemeldingen. Da de første notisene kom ut lå ikke domstolens uttalelse på nett.

Etter påpekninger fra lesere om at dette var feil, tok flere medier senere ut setningen fra sine første artikler. Også Christian Skaug på document.no påpekte dette under tirsdagen. (Jeg kalte setningen «rar» tirsdag formiddag på Twitter.)

Blidensol og LDO
Flere medier har referert til saken der Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i 2016 fant at Blidensol sykehjem i Stavanger brøt diskrimineringsloven om etnisitet da de innførte et forbud mot religiøse eller politiske plagg. Men allerede i den saken utledet ombudet at arbeidsgivere kan forby hijab ut fra hensynet til bedriftens nøytralitet, men at det må vurderes konkret ut fra hva slags virksomhet og stilling det dreier seg om. Dessuten hadde ikke sykehjemmet lagt avgjørende vekt på nøytralitet overfor kunder, men hensynet til helse og sikkerhet.

Dagsavisen hadde en kort NTB-notis på onsdagen på temaet med en uttalelse fra likestillingsombud Hanne Bjurstrøm. NRK og NTB nyanserte dette mer utførlig torsdag morgen. LDO hadde allerede samme dag som uttalelsene kom, meldt tilbake at de måtte se nærmere på uttalelsen før de selv kunne uttale seg. Men det tok to dager før de innledende notisene ble nyansert for alvor, og da hadde inntrykket allerede festet seg.

Politikere på banen
Allerede kort tid etter at nyheten ble kjent, tok politikere opp saken. Stortingsrepresentant Erlend Wiborg (Frp) uttalte seg til Nettavisen og ville foreslå en lovendring som gir arbeidsgivere rom til å forby politiske, filosofiske og religiøse symboler. Noe som altså allerede er tillatt i Norge, bare i begrenset omfatning og med en del krav som også ligger inne i EU-domstolens uttalelse.

Wiborg sa blant annet at «Dette har ingenting med diskriminering å gjøre, noe EU-domstolen også slår fast.» Dette er en feiltolkning av såvel pressemeldingen fra domstolen som fra mediesakene tirsdag. Deretter kom Carl I. Hagen (Oslo Frp) på banen og ville foreslå dette som en generell regel for hele Oslo kommune. Så kulminerte det hele i Dagsnytt 18 fredag kveld, der Hagen, byråd Inga Marte Thorkildsen (SV), Fatema al-Musawi og Trine Overå Hansen (Norge IDAG) debatterte saken.

Det hadde vært kledelig hvis noen av nyansene fra torsdagen kom med i diskusjonen, eller noen hadde blitt invitert for nettopp å komme med nyansering. Det er meget mulig at redaksjonen forsøkte, men dessverre ikke fikk tak i noen. Da hadde noen for eksempel kunnet påpeke overfor Overå Hansen at frykt for politisk islam også etter EU-domstolens uttalelser ikke er grunn nok til å forby hijab-bruk. (Eller for den saks skyld at Hagens båssetting med hijab, hammer og sigd samt hakekors kanskje ikke var helt passende.)

***

Jeg savner tidvis flere i mediene som har forståelse for jus. Ikke for at mediene skal oversvømmes av lange og ugjennomtrenglige tekster med vanskelige begreper og snirklete setningsoppbygginger. Men fordi jus ofte er nyanser. Bak en entydig domsslutning, et ja eller nei til et søksmål, en domfellelse eller frifinnelse, bak ligger en mer eller mindre grundig vurdering av det rettslige og det faktiske. Man bør nesten lese domsgrunnene for å få forstå hele sammenhengen.

Det er i og for seg vanskelig å forene dette med å skrive raske nyhetssaker på desken, særlig når pressemeldingen kommer før en dom eller kjennelse kan leses i sin helhet. Men da bør man i alle fall lese det finstilte. EU-domstolens uttalelser er interessante, så jeg savner noen som kunne gått mer i dybden samtidig som det ble relevant for en større leserkrets. Som skilte seg litt mer ut. Mer enn det som ble i denne saken.

***

For øvrig noterer jeg at Sveriges Radios mediemagasin Medierna i lørdagens utgave gikk på dybden med en nyhet fra SVT om Rinkeby. SVT rapporterte at ingen større byggefirmaer var interesserte i å bygge nytt politihus i Rinkeby i Stockholm, en nyhet som også NRK videreformidlet. Ifølge SRs undersøkelser er det derimot grunn til å spørre seg om SVTs konklusjoner er riktige.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Valg i Nederland | Twitter-tråd om den avsluttende valgdebatten

NOS (Nederlands svar på NRK) hadde i kveld den avsluttende partilederdebatten foran morgendagens valg. Ingen paneldebatt, men en serie med en-mot-en-dueller og to gruppedebatter med småpartier. Nederland kan få inntil 14 partier i parlamentet, og i valgdebatten deltok 13. Egentlig skulle Tunahan Kuzu (DENK) vært den fjortende, men han trakk seg bare timer før debatten skulle starte. Ifølge Kuzu var det hele i protest mot en av motdebattantene, Jan Roos, som leder Voor Nederland. Kuzus plass ble stående tom.

Jeg fulgte debatten og prøvde etter beste evne å tvitre underveis med oppsummeringer. Det ble 36 tilsammen, og for å gi en mulighet til å gjøre tråden mer forståelig limer jeg den inn her.

De 13 som deltok var altså følgende:

  • Mark Rutte (statsminister, leder liberalkonservative VVD, Folkepartiet)
  • Lodewijk Asscher (arbeids- og sosialminister, leder sosialdemokratiske PvdA, Arbeiderpartiet)
  • Geert Wilders (leder høyrepopulistiske PVV, Frihetspartiet)
  • Sybrand Buma (leder kristendemokratiske CDA)
  • Alexander Pechtold (leder sosialliberale D66)
  • Jesse Klaver (leder grønne GL/GroenLinks, Grønne Venstre)
  • Emile Roemer (leder sosialistpartiet SP)
  • Gert-Jan Segers (leder kristne CU/ChristenUnie)
  • Kees van der Staaij (leder kristenkonservative SGP)
  • Henk Krol (leder pensjonistpartiet 50Plus)
  • Marianne Thieme (leder dyrepartiet PvdD)
  • Jan Roos (leder Voor Nederland)
  • Jacques Monasch (leder Nieuwe Wegen)

De åtte første deltok i åtte en-til-en-dueller (to for hver partileder), der hvert parti fikk komme med en påstand til debatten. De fem siste deltok i to debattgrupper (van der Staaij/Krol/Monasch og Thieme/Roos). Kuzu skulle opprinnelig vært sammen med Thieme og Roos.

Dette var til oppsummering en ganske forutsigbar debatt mellom en EU-tilhenger og en EU-motstander. Roemers svar på programlederens folkeavstemningsspørsmål var i og for seg det mest spennende, at han ikke har noe mot å spørre folket om videre EU-medlemskap. Men at han i motsetning til Wilders er mot å forlate EU.

Enkelte har kritisert den nederlandske valgkampen for å ha handlet for lite om klima og miljø. Dette til tross er miljøpartiet et av de som kjemper om å bli blant de tre-fire største. Selv om Nederland kan by på GL, D66 og PvdD var det ChristenUnie som tok opp klima og energipolitikken.

Når det gjelder gassutvinningen i Groningen-området har det vært hendelser med setningsskader og mindre jordskjelv som har ført til mindre skader på bygninger. I TV-programmet Pauw&Jinek ble Rutte hardt angrepet av groningere som holdt ham som statsminister ansvarlig for at merbelastningen for lokalbefolkningen har økt i takt med at gassutvninningen har økt. Det kan bli interessant å se hvilket parti som blir størst i Groningen i morgen.

«Nederland is van ons allemaal» betyr «Nederland tilhører oss alle», innså jeg etter denne tweeten.

Wilders og Asscher har totalt forskjellig inngang i en debatt om identitet, og Asscher tok rollen som den progressive brobyggeren med prinsippet «alle skal med» i bakhodet. Etter min oppfatning med ganske godt hell. Wilders var den Wilders er, med kontante utspill og harde angrep, blant annet om at PvdA har sviktet sine idealer og velgere. Og mislyktes ikke.

Sybrand Buma har i valgkampen tatt rollen som konservativ kristendemokrat, som vil gjenreise respekt for normer og verdier, vil forby dobbelt statsborgerskap og med en lov-og-orden-innstilling til justispolitikk. Han falt noe igjennom da han leende avbrøt Pechtolds avslutningsinnlegg mens Pechtold holdt hånden på hjertet og prøvde å runde av. Sistnevnte gjorde en god figur gjennom begge duellene sine.

Det kom nesten til å handle mer om ansvarlighet enn tannhelse, der Asscher inntok rollen som pasjonert ansvarlig. Meget mulig at han vant noen stemmer på å være tydelig. Roemer har på sin side i praksis satt seg på sidelinjen med tanke på regjeringsdeltakelse (ved å avvise samarbeid med VVD). Om debatten hjelper ham er et åpnere spørsmål.

Både Rutte og Klaver tok opp lederskapet på hver sin måte. Rutte med et ønske om fortsatt ansvarlig lederskap og argumenterte sterkt for at situasjonen er så skjør at tiden ikke er inne for krumspring. Klaver kom på sin side med sterk kritikk av innsatsen – også i EU – for trygge flutkruter og hjelp i nærområdene. Rutte var en smule defensiv i innsatsen sett under ett.

Å få avslutte debatten med å snakke om islams plass i det nederlandske samfunnet, må ha vært noe av det beste Wilders kunne håpe på. Han kunne innta debatten uten å trenge å gå hardt ut mot motdebattanten. Gert-Jan Segers gjorde en god debatt og var stødig hele veien gjennom, på ansvarlighet både på klima/energi og liberale verdier. ChristenUnie kan også meget mulig ha vunnet mandater på hans opptreden.

I morgen er det valg, og valglokalene stenger klokken 21. Vi får se i hvilken form dette blir dekket.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Valg i Nederland | Litt grunnleggende

Onsdag om en uke (15. mars) går nederlenderne til valgurnene. Valget har først og fremst fått oppmerksomhet på grunn av Geert Wilders, som leder Frihetspartiet (PVV, Partij voor de Vrijheid). Han kan vi komme tilbake til.

Nederlands parlament består av to kamre, der andrekammeret (TK) er det som velges direkte av folket. TK har 150 representanter, uten sperregrense. Det kreves derfor omlag 0,7 % oppslutning nasjonalt for å vinne ett mandat. Det fører vanligvis til at små partier kommer inn i parlamentet, men ikke nødvendigvis til at regjeringsdannelsen blir komplisert. Det ser derimot annerledes ut i år.

Ifølge meningsmålingssiden Peilingwijzer, som drives av politologen Tom Louwerse, er det hele 14 partier som har sjanser på mandat i valget. Ved valget i 2012 kom 11 partier inn, men en rekke avspaltninger har gjort at det nå er to tomannsgrupper og fire uavhengige i tillegg til de 11 partigruppene i parlamentet. Til sammenligning har Norge nå åtte partier på Stortinget (med Rødt som et mulig niende hvis de kommer inn til høsten).

Går en tilbake til 1972, var det også 14 partier i det nederlandske parlamentet. Den gang dannet fem partier regjering etter en lengre sonderings- og forhandlingsperiode. På de 45 årene som har gått, har tre partisammenslåinger rukket å finne sted: Tre kristendemokratiske partier fusjonerte i 1980 til det store CDA. Fire småpartier på venstresiden slo seg sammen til GroenLinks i 1990, og to mindre kristne partier fusjonerte til ChristenUnie i 2000.

Siden CDA-fusjonen i 1980 har de nederlandske regjeringene bestått av to eller tre partier. To av de tre store (CDA, konservativ-liberale Folkepartiet, VVD, og Arbeiderpartiet, PvdA), og der det har vært nødvendig med et mindre parti. Selv da det var 12 partier i parlamentet fra 1994 til 1998, hadde trepartiregjeringen til Wim Kok et komfortabelt flertall. De tre store var store nok. I 2003 hadde de tre store 114 av 150 mandater. Syv år senere var tallet 82. Ifølge dagens meningsmålinger er de nede i rundt 60. I stedet for noen veldig store og mange små, som ligner på den norske situasjonen, har velgerne i økende grad spredd seg utover.

Det kommer til å gjøre regjeringsdannelsen vanskelig etter valget. Rekordnoteringen etter 2. verdenskrig var 208 dager i 1977, fra valget i mai tok det til november før en regjering var klar. Den gang var det ikke mange partier som var problemet, men store uenigheter mellom de aktuelle kandidatene. I 2010 tok det fire måneder før dagens statsminister Mark Rutte (VVD) kunne presentere sin regjering, etter å ha utforsket varianter med en firepartiregjering uten CDA og en sondering rundt forholdet til Wilders’ PVV. Ruttes regjering den gang besto av VVD og CDA i mindretall, med en parlamentarisk støtte fra PVV (som inkluderte budsjettstøtte).

Tilbake til Peilingwijzer: Hvis en utelukker Wilders’ PVV (vi kommer tilbake til dette) må minst fire partier til for å få det nødvendige flertallet på 76. VVD, CDA, sosialliberale D66 og grønne GroenLinks (GL) kommer over 76. Uten GL må sosialdemokratiske PvdA og antakelig et småparti med for å få kabalen til å gå opp. Men: De grønne har erklært, til tross for at de er beredt til å samarbeide, at deres primære mål er en progressiv regjering.  Til tross for at både VVD og D66 er liberale partier, har VVD en mer konservativ profil. Og CDA under Sybrand Buma er ikke i seg et progressivt alternativ. Og en progressiv regjering er mest sannsynlig ikke matematisk mulig, når D66-leder Alexander Pechtold har meldt ut at han vil ha en bred regjering etter valget.

På toppen av dette kommer at PvdA har sittet i regjering i fem år og mistet to tredjedeler (!) av velgerne de vant i 2012. Det kan nok være fristende å tenke at en opposisjonstilværelse for å gjenreise partiet kan gjøre godt. Især hvis opposisjonen skulle bestå av både venstrepartiet SP (Sosialistische Partij) og GL i tillegg til Geert Wilders.

Mye i valgkampen har handlet om Geert Wilders. Fra å ha ledet på meningsmålingene ligger han nå bak statsminister Mark Ruttes VVD. Selv da Frihetspartiet var størst, var hans sjanser til å bli regjeringssjef svært små. Og frykten som spredde seg om at Wilders kunne komme til å melde Nederland ut av EU, den var også betydelig overdrevet. Rett nok stemte flertallet nei til den såkalte Ukraina-avtalen i en egen folkeavstemning i 2014, og Nederland tilhører stadig den delen av EU-landene som er skeptiske til en dreining mot et føderalt Europa. Men det er et stykke derfra, og til et votum om å forlate EU. Nederlendere er ikke som briter.

Wilders har vært straffeforfulgt for hatefulle ytringer. Han har et trusselbilde mot seg. Han nektet å stille til partilederdebatten i Carré-teateret i Amsterdam på søndag på grunn av uoverensstemmelser med tv-kanalen RTL. Men paradoksalt nok kan han ende med færre mandater enn det hans parti fikk i 2010. Da vant han 24. Nå ligger han an til 23. Erfaringene fra perioden 2010-2012 sitter også i. 21. april 2012 trakk Wilders støtten til Mark Ruttes første regjering etter et sammenbrudd i forhandlinger om statsbudsjettet. I stedet ble budsjettet og EUs stabilitetspakt reddet av D66, GL og ChristenUnie i parlamentet, og regjeringen utlyste nyvalg. Det er en grunn til at Rutte har utelukket å samarbeide med Wilders etter valget. Aprildagene for fem år siden er ikke et bevis på ansvarlighet når krisen rammer.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

2013-valget med mulige nye valgkretser

Stortingsflertallet er enige om en regionreform der antall fylker skal reduseres. Rammene er en reduksjon fra 19 til om lag ti, og det faktiske regionkartet som stortingsflertallet har tegnet består av 12 fylker (pluss en utredning av sammenslåinger i Nord-Norge). Allerede har diskusjonen begynt om å slå sammen valgkretser til stortingsvalget i tråd med de nye regionene.

Jeg skal ikke konkludere med om dette er bra eller dårlig, men såvidt jeg har fulgt med har ingen regnet på hvordan stortingsvalget ville sett ut hvis man brukte de foreslåtte nye fylkene som valgkretser. Så jeg prøvde meg på en utregning.

Stortingsflertallet er enige om å utrede en sammenslåing til én eller to fylker i Nord-Norge (i stedet for dagens tre). Jeg har tatt utgangspunkt i dagens tre fylker.

Det er 169 mandater som velges i stortingsvalget. 150 er distriktsmandater som avgjøres av stemmetallene i hvert enkelt fylke, mens 19 er utjevningsmandater som (i første rekke) direkte avgjøres av stemmetallet i hele landet. Med færre fylker må en også gjøre noe med utjevningsmandatene. For å være tro mot dagens modell har jeg redusert antall utjevningsmandater fra 19 til 12, og antall distriktsmandater øker tilsvarende fra 150 til 157. Ellers har hvert fylke ett utjevningsmandat, og utregningsmetoden er den samme som ble brukt i det faktiske 2013-valget.

A. Hvor mange mandater skal hvert fylke ha?
Denne fylkesfordelingen bygger på formelen (A x 1,8) + T, der A står for fylkets areal (i kvadratkilometer) og T er fylkets folketall. Folketallet er her det folketallet som var i de sammenslåtte fylkene 1. januar 2012. Denne formelen gir da hvert fylke et fordelingstall. Fordelingstallet deles så på 1, 3, 5, 7, 9 og så videre (2x+1). Fylket med den største kvotienten får det første mandatet, fylket med den nest største kvotienten får mandat nr. 2, og så videre helt til nummer 169.

Denne utregningen gir følgende fylkesfordeling:
Viken (Østfold, Akershus, Buskerud) 24011 km2 / 1.099.770 innb. / 1142989.8 / 35 mandater
Oslo – 454 km2 / 613.285 innb. / 614102.2 / 19 mandater
Innlandet (Hedmark, Oppland) 52590 km2 / 379.938 innb. / 474600.0 / 14 mandater
Telemark-Vestfold – 17522 km2 / 406.447 innb. / 437986.6 / 13 mandater
Agder – 16434 km2 / 285.819 innb. / 315400.2 / 10 mandater
Rogaland – 9376 km2 / 443.115 innb. / 459991.8 / 14 mandater
Vestlandet (Hordaland, Sogn og Fjordane) 34063 km2 / 598.771 innb. / 660084.4 / 20 mandater
Møre og Romsdal – 15115 km2 / 256.628 innb. / 283835.0 / 9 mandater
Trøndelag – 41271 km2 / 431.340 innb. / 505627.8 / 15 mandater
Nordland – 38462 km2 / 238.320 innb. / 307551.6 / 9 mandater
Troms – 25870 km2 / 158.650 innb. / 205216.0 / 6 mandater
Finnmark – 48617 km2 / 73.787 innb. / 161297.6 / 5 mandater

Det siste mandatet i hvert fylke er utjevningsmandat, så Trøndelag har for eksempel 14 distriktsmandater og ett utjevningsmandat.

B. Fordeling av distriktsmandatene på partiene
En recap av reglene for fordeling av distriktsmandater, som det er nedfelt i valgloven § 11-4: «St. Laguës modifiserte metode innebærer at hver listes stemmetall divideres med 1,4-3-5-7 osv. Hvert stemmetall skal divideres så mange ganger som det er nødvendig for å finne det antall mandater listen skal ha. Det første mandatet tilfaller den listen som har den største kvotienten. Det andre mandatet tilfaller den listen som har den nest største kvotienten osv.»

Oslo, Rogaland, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og Finnmark er i reformforliket de samme fylkene som i dag. De får da også samme mandatfordeling som de faktisk fikk i 2013:

Oslo – SV 1, Ap 6, Venstre 2, Høyre 6, Frp 2, MDG 1
Rogaland – Ap 3, Sp 1, KrF 2, Høyre 4, Frp 3
Møre og Romsdal – Ap 2, Sp 1, KrF 1, Høyre 2, Frp 2
Nordland – Ap 4, Høyre 2, Frp 2
Troms – Ap 2, Høyre 2, Frp 1
Finnmark – Ap 2, Høyre 1, Frp 1

De seks andre fylkene, derimot, er helt nye. Størst er utvilsomt Viken med over én million innbyggere, noe som også får betydning for de små partienes sjanser til å vinne mandater på Østlandet.

Viken (34 mandater)628.322 stemmer totalt
Arbeiderpartiet (193.846 stemmer) og Høyre (192.078 stemmer) er omtrent jevnstore med 30 % av stemmetallet hver. Begge partiene får også 11 mandater. Frp (113.313 stemmer, 18,0 %) får seks mandater. Av småpartiene er Venstre best (32.853 stemmer, 5,2 %) og vinner to mandater. De andre småpartiene må nøye seg med ett mandat: KrF (24.068 / 3,8 %), Sp (23.626 / 3,8 %), SV (19.267 / 3,1 %) og MDG (16.317 / 2,6 %).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Østfold, Akershus og Buskerud får Høyre to færre distriktsmandater, og Frp et færre mandat. De tre går i stedet til Venstre og MDG (og det siste går til utjevningsmandatet). Venstre, Sp og KrF vinner distriktsmandater til erstatning for de utjevningsmandatene de vant i 2013.

Innlandet (13 mandater) – 220.132 stemmer totalt
Arbeiderpartiet er klart størst i Innlandet og vinner nesten rent flertall med 6 av de 13 distriktsmandatene (92.744 stemmer / 42,1 %). Høyre vinner tre (41.137 / 18,7 %) og Frp to (28.999 / 13,2 %). Også Senterpartiet vinner to mandater og er nære Frp (24.645 / 11,1 %). Ingen av småpartiene vinner distriktsmandater, men av dem er Venstre størst (8.053 / 3,7 %).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Hedmark  og Oppland får Høyre et ekstra distriktsmandat, fordi Innlandet går fra to til ett utjevningsmandat.

Telemark-Vestfold (12 distriktsmandater) – 235.921 stemmer totalt
Avstanden mellom Ap og Høyre er større her enn i Viken, men mindre enn i Innlandet. Ap og Høyre vinner fire mandater hver, på en oppslutning på henholdsvis 32,6 % (Ap, 76.832) og 26,6 % (Høyre, 62.657). Frp vinner tre mandater (45.541 / 19,3 %). Det eneste småpartiet som vinner distriktsmandat er KrF (13.345 / 5,7 %). Størst av de andre er igjen Venstre med 4,1 % (9.621).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Telemark og Vestfold får Høyre et ekstra distriktsmandat på bekostning av Arbeiderpartiet. Et av KrFs to utjevningsmandater konverteres til et distriktsmandat.

Agder (9 distriktsmandater) – 160.540 stemmer totalt
Agderfylket vil bli det minste sammenslåtte fylket, og være såvidt større enn Møre og Romsdal og Nordland i mandattall. I Agder er Høyre størst med 26,9 % (43.121), mens Ap får 40.850 stemmer (25,4 %). Begge får tre mandater hver. Frp får to mandater (29.141 / 18,1 %) og KrF ett mandat (20.555 / 12,8 %). Venstre er størst av de gjenværende partiene med 7.238 stemmer (4,5 %).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Aust- og Vest-Agder er det ingen endringer utover at ett av KrFs to utjevningsmandater konverteres til et distriktsmandat.

Vestlandet (20 distriktsmandater) – 347.605 stemmer totalt
Størrelsesforskjellen mellom Hordaland og Sogn og Fjordane er stor, men til sammen har de ett mandat ekstra sammenlignet med 2013 (2013: 18 distriktsmandater og to utjevningsmandater). Også her er Høyre størst, med 29,1 % (101.317 stemmer). Ap kommer bak med 25,4 % (88.399). Høyre vinner seks mandater, Ap fem. Frp (49.965 / 14,4 %) får tre mandater, mens KrF vinner to (27.066 / 7,8 %). Venstre, Senterpartiet og SV vinner hvert sitt mandat (Sp 25.109 / 7,2 %, Venstre 20.497 / 5,9 %, SV 16.219 / 4,7 %).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Hordaland og Sogn og Fjordane mister Sp et distriktsmandat til KrF. De to utjevningsmandatene går ned til ett, og Frp vinner det konverterte distriktsmandatet (Høyre og Venstre hadde utjevning i 2013).

Trøndelag (14 distriktsmandater) – 251.866 stemmer totalt
Det siste sammenslåtte fylket blir omtrent like stort som medianen (median for de 12 fylkene: 13 distriktsmandater). Her er Ap klart størst med 38,3 % (96.405 stemmer) og seks mandater. Høyre får 19,9 % (50.058) og tre mandater, mens Frp får 13,4 % (33.740) og to mandater. Sp, SV og Venstre vinner hvert sitt distriktsmandat (Sp 24.147 / 9,6 %, Venstre 12.618 / 5,0 %, SV 12.588 / 5,0 %). Sp er her klart størst av småpartiene. KrF blir uten distriktsmandater med 3,7 % (9.269 stemmer).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Nord- og Sør-Trøndelag vinner både SV og Venstre et distriktsmandat i stedet for sine utjevningsmandater, mens Sp går ned fra to mandater til ett mandat.

Oppsummering
Det gir oss følgende fordeling av de 157 distriktsmandatene (fordeling av de 150 mandatene i 2013 i parentes):

SV 4 (2)
Ap 54 (54)
Sp 7 (8)
KrF 8 (5)
Venstre 6 (4)
Høyre 47 (47)
Frp 29 (29)
MDG 2 (1)

Den største forskjellen mellom 2013 og her er at MDG får et ekstra mandat på grunn av den store Viken-regionen. Dette går på bekostning av Senterpartiet, som mister et mandat hver i Vestlandet og Trøndelag og bare vinner tilbake ett i Viken.

C. Hvem vinner utjevningsmandatene?
De tolv utjevningsmandatene må beregnes i to steg: Først hvor mange hvert parti skal ha, så hvilket fylke de skal fordeles på.

Første steg: Partifordelingen
Her må en gjøre en beregning av hvor mange mandater hvert parti har krav på ut fra det nasjonale stemmetallet (Sainte-Laguës metode med 1.4 som første delingstall). MDG har ikke kommet over sperregrensen, og tas ut av beregningen. Da må en beregne ut fra 167 mandater (169 minus MDGs to):

SV 7 (3 utjevning)
Ap 55 (1 utjevning)
Sp 10 (3 utjevning)
KrF 10 (2 utjevning)
Venstre 9 (3 utjevning)
Høyre 47 (ingen utjevning)
Frp 29 (ingen utjevning)

Høyre hadde 48 mandater i 2013, så i sum vinner MDG et mandat på bekostning av Høyre. Regjeringspartiene kan derimot fremdeles danne flertall med enten Venstre (85 mandater) eller KrF (86 mandater).

Andre steg: Fylkesfordeling
Her kommer det kompliserte. Fylkesfordelingen av utjevningsmandatene bygger på et eget fordelingstall. De to viktige tallene er den såkalte «restkvotienten» og gjennomsnittlig stemmetall pr. mandat i den enkelte valgkretsen.

Det gjennomsnittlige stemmetallet er ikke så vanskelig å regne ut. Som eksempel, for Trøndelag vil dette tilsvare 17990 (avrundet, etter formelen 251.866 stemmer : 14 distriktsmandater).

Restkvotienten er det derimot verre med. Har et parti ikke vunnet noen distriktsmandater i et fylke, er restkvotienten den samme som partiets stemmetall (f.eks. 9850.0 for KrF i Oslo). Har et parti vunnet et mandat, er restkvotienten stemmetallet delt på tre. To mandater, så er restkvotienten stemmetallet delt på fem. Valgloven beskriver dette som at «partiets stemmetall divideres med et tall som er én mer enn det dobbelte av antall distriktsmandater partiet har fått i fylket» (uttrykt ved formelen S : (2M + 1), der S er stemmetall og M er antall distriktsmandater partiet har vunnet).

Når man har restkvotienten (R) og gjennomsnittlig stemmetall i fylket (G), deles restkvotienten på gj.snittlig stemmetall (R : G). Da får du det viktige fordelingstallet. Utjevningsmandat nr. 1 tildeles det partiet og det fylket som har det største fordelingstallet. Det nest største fordelingstallet får utjevningsmandat nummer to, og så videre. Men: Hvert fylke kan bare få ett utjevningsmandat, og hvert parti bare så mange utjevningsmandater som det har krav på.

Regnet med utgangspunkt i 2013-resultatene og de nye fylkene gir dette følgende utjevningsmandatliste:

0,585 / Rogaland Venstre (V1/3)
0,5544 / Nordland Senterparti (Sp1/3)
0,5152 / Trøndelag KrF (KrF1/2)
0,5087 / Oslo KrF (KrF2/2)
0,4893 / Telemark-Vestfold Venstre (V2/3)
0,4755 / Innlandet Venstre (V3/3)
0,4574 / Vestlandet Senterparti (Sp2/3)
0,4560 / Viken Ap (Ap1/1)
0,3238 / Agder Senterparti (Sp3/3)
0,3221 / Troms SV (SV1/3)
0,2073 / Finnmark SV (SV2/3)
0,1972 / Møre og Romsdal SV (3/3)

Av disse beholder da Venstre utjevning i Rogaland og Innlandet (Oppland), KrF i Oslo, Sp i Nordland og SV i Troms og Finnmark.

D. Oppsummering
De nasjonale resultatene av et 2013-valg med «nye» valgkretser ville gitt følgende resultater:

SV 7, Arbeiderpartiet 55, Senterpartiet 7, Kristelig Folkeparti 8, Venstre 6, Høyre 47, Frp 29 og MDG 2.

Viken – SV 1, Ap 11, Sp 1, KrF 1, Venstre 2, Høyre 11, Frp 6, MDG 1 (utjevning: Ap)
Oslo – SV 1, Ap 6, Venstre 2, Høyre 6, Frp 2, MDG 1 (utjevning: KrF)
Innlandet – Ap 6, Sp 2, Høyre 3, Frp 2 (utjevning: Venstre)
Telemark-Vestfold – Ap 4, KrF 1, Høyre 4, Frp 3 (utjevning: Venstre)
Agder – Ap 3, KrF 1, Høyre 3, Frp 2 (utjevning: Sp)
Rogaland – Ap 3, Sp 1, KrF 2, Høyre 4, Frp 3 (utjevning: Venstre)
Vestlandet – SV 1, Ap 5, Sp 1, KrF 2, Venstre 1, Høyre 6, Frp 3 (utjevning: Sp)
Møre og Romsdal – Ap 2, Sp 1, KrF 1, Høyre 2, Frp 2 (utjevning: SV)
Trøndelag – SV 1, Ap 6, Sp 1, Venstre 1, Høyre 3, Frp 2 (utjevning: KrF)
Nordland – Ap 4, Høyre 2, Frp 2 (utjevning: Sp)
Troms – Ap 2, Høyre 2, Frp 1 (utjevning: SV)
Finnmark – Ap 2, Høyre 1, Frp 1
(utjevning: SV)

For de små partiene kan en sammenligne 2013-resultatet og denne regneøvelsen, og se om det er geografiske forskjeller i representasjonen. For fire partier (Ap, SV, Sp, Frp) bytter bare et mandat fylke. Av dem er nok Sp viktigst, fordi de mister et trøndelagsmandat som går til Agder, vekk fra et av partiets kjerneområder.

KrF mister to mandater fra sørøst-Norge (Telemark-Vestfold og Agder) som går til Vestlandet og Trøndelag, og slik sett flytter seg representasjonen noe oppover kysten (halve KrFs stortingsgruppe er da fra vest-Norge). For Venstre er endringen størst, to vestnorske mandater flyttes til Østlandet (Viken og Telemark-Vestfold). To tredeler av Venstres stortingsgruppe vil være østlendinger, mot fire av ni i 2013-valget.

En matrise av resultatene:

ny-mandatfordeling-2013

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

BTW17 | 20/2 | Schulz i Bielefeld

I dag har SPDs kanslerkandidat Martin Schulz vært i Bielefeld (eller!?) og holdt en tale til en arbeidstakerkonferanse. Etter en periode der partiet har løftet seg stort på meningsmålingene og har blitt jevnstore med unionspartiene (CDU/CSU) må han og hans parti fremover levere på innhold.

Før Schulz ble SPDs kanslerkandidat forsøkte Sigmar Gabriel å profilere partiet på sosial rettferdighet, blant annet i prosessen med dagligvarebedriften Kaiser’s Tengelmann. Konkret tok det seg uttrykk i at Gabriel angivelig valgte den løsningen som ga flest bransjeansatte tariffavtale og opprettholdt godene til de KT-ansatte.

I Bielefeld handlet det om velferdsstaten og arbeidstakerrettigheter. Unngå at pensjonsnivået synker ytterligere, begrense adgangen til midlertidige ansettelser, og gi mer trygghet til langtidsarbeidsledige.

Bild-Zeitung rapporterte på forhånd at Schulz ville ta et slags oppgjør med Agenda 2010, Gerhard Schröders berømte arbeidsmarkeds- og velferdsreform mens han var sosialdemokratisk forbundskansler. Det var han ikke konkret på, men det ligger i luften at han og partiet vil gjøre noe med hvor lenge en arbeidsledig kan gå på dagpenger.

Agenda 2010 er et omtvistet prosjekt blant sosialdemokrater. Det hjalp på den tyske økonomien, en økonomi som hadde vært en av EUs svakeste før reformen. Men særlig kuttene i arbeidsledighetstrygden og sosialhjelpen har ført til mer relativ fattigdom, og har gitt Die Linke nettopp den sosiale rettferdigheten som kampsak. Det ga også sosialdemokratene store problemer med sine tradisjonelt største støttespillere: Fagforeningene.

Å angripe Agenda 2010 er ikke lavthengende frukt for moderne tyske sosialdemokrater, men det er på linje med hvordan for eksempel dagens Labour forsøker å ta et oppgjør med Tony Blairs New Labour. Om det lykkes med å tiltrekke seg velgere er derimot usikkert.

RBB-korrespondent Angela Ulrich var ikke imponert av utspillene og kommenterte i ARD at det var for diffust og dessuten setter andre SPD-ministre i en vanskelig situasjon. Arbeidsminister Andrea Nahles er for eksempel fremdeles ansvarlig for forvaltningen av arbeidsledighetsregelverket i dagens regjering. «Hun må nå stille seg spørsmålet hvorfor hun ikke har gjort noe med Agenda 2010 allerede, når det nå er et så viktig tema.»

Frankfurter Allgemeine Zeitungs (FAZ) næringslivsredaktør kaller på sin side Schulz’ utspill for «forføreriske», men samtidig feil, og anbefaler partiet å satse på en plan for færre arbeidsledige snarere enn høyere trygd.

Tiden vil vise hva dette vil bli når politikken konkretiseres ytterligere.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Too much information

Så har det skjedd igjen. Politiet har tvitret om en aktuell hendelse de har måttet rykke ut på, og skapt overskrifter. Til latter for den jevne avisleser. Det var ikke den første gangen en politi-tvitring har nådd overskriftene, og det blir garantert ikke den siste.

Det har skjedd et skifte i kommunikasjonen og allmennhetens innsyn i politiarbeidet. Internett er bare en del av dette. Inntil for et par år siden kunne den som hadde utstyret tune inn på politiradioen og overhøre alt som ble sagt på de åpne kanalene. Med Internett kom enkelte nettsider hvor man kunne streame og lytte til politiradio uten eget utstyr, og hvor informasjon også kunne deles lynraskt.

Det nye nødnettet har endret på alt dette. Kommunikasjonen er nå kryptert, og det går ikke å lytte til samtalene som skjer internt mellom politipatruljer eller mellom patruljene og sentralen. Nødnettet har mange fordeler, selv om den tekniske gjennomføringen ikke har vært optimal. Nordtrønderne har fått merke det, blant annet.

Tidligere kunne mediene støtte seg på kilder som lyttet til politiradioen og dermed tipset om ting som skjedde, utrykninger og storaksjoner som ble varslet over sambandet. Med nødnettet går ikke dette. I stedet er mediene avhengige av at politiet selv formidler informasjonen som skal til for å lage sakene. I Sverige skapte dette problemer i overgangsfasen mellom gammelt og nytt sambandssystem. Ved et tilfelle klagde medier i Uppsala på at politiet hadde fortalt dem at ingenting utover det vanlige hadde skjedd en helg, mens det viste seg at det faktisk hadde skjedd flere utrykninger på uvanlige forhold.

Parallellt med denne overgangen til nødnett har politiet og andre blålysetater oppdaget sosiale medier. Muligheten til å gi informasjon gjennom korte innlegg om det som skjer. Noe av det er åpenbart nyttig. Jeg har selv sjekket Twitter-kontoen til gamle Sør-Trøndelag politidistrikt da bussen hjem fra jobb ble stående fast i en uvanlig lang kø. De fleste innleggene handler om dagligdagse utrykninger som tørrkoking, trafikkulykker, småkriminalitet og lignende.

Så kommer humoren inn i bildet. Sør-Trøndelag operasjonssentral har ved jevne mellomrom tvitret små dikt på rim om aktuelle utrykninger. Oslopolitiet skrev om tre kinesere som de hentet ut av en tunnel med en slengbemerkning om at det var uvisst om de kom fra Højbro plass. Brannvesenet i Drammen som på Facebook formidlet historien om mannen som hadde falt ned i en utedo. Håndjernhendelsen i Trondheim er bare det siste eksempelet.

Offentlige etater har et særlig ansvar for hvordan de kommuniserer. Det har også Sivilombudsmannen slått fast. Rett nok ikke i saker som gjelder blålysetaters omgang med sosiale medier, men i andre typer saker. I 2002 uttalte ombudsmannen at «I forhold til borgerne skal forvaltningen og tjenestemennene opptre saklig, høflig og hensynsfullt. Det gjelder både i forbindelse med behandlingen av konkrete vedtakssaker og ved utførelsen av faktisk forvaltningsvirksomhet«. I en sak fra 2009 hadde ombudsmannen kritiske merknader til hvordan Lotteritilsynet hadde kommentert en anmeldelse til mediene. [https://www.sivilombudsmannen.no/kap-v-referat-av-saker/6-tilbakekall-av-godkjenning-som-lotteriverdig-organisasjon-saksbehandlingen-politianmeldelse-og-uttalelser-til-media-article1217-2744.html]

I Sverige kom Justitieombudsmannen (JO) i sommer frem til at politiet i Huddinge, utenfor Stockholm, skulle få kritikk for et Facebook-innlegg. De hadde fotografert en overstadig beruset person og beskrevet hans situasjon som «hjelpeløst havarert i sitt eget oppkast». JO Cecilia Renfors uttalte da at

«Jag anser att polisen inte bör publicera bilder på människor i utsatta situationer oavsett om de kan identifieras eller ej. Jag anser inte att polisen ska publicera beskrivningar i ord av människor i utsatta situationer oavsett om de kan identifieras. Jag anser också att polisen inte ska använda skildringar av enskilda individer som avskräckande exempel.«

Politiet i Trondheim har ikke identifisert de involverte i håndjernhendelsen, eller delt bilde av dem. Men det skaper unektelig en «chilling effect». Våger man ta kontakt med offentlige etater som er til for å hjelpe, hvis man innerst inne tenker at dette kan dukke opp i sosiale medier, som en nyhet i lokalavisen eller til og med en viral nyhet som sprer seg som ild i tørt gress fordi det er en historie som folk vil dele med alle de kjenner?

Det gikk litt under radaren, men saken i sommer om mannen i Drammen som hadde falt ned i en utedo hadde en annen side ved seg. Bildet som fikk illustrere saken var gjennomgående kreditert med å være tatt av Drammen Brannvesen IKS. Bildet forestilte utedoen med to hender klamrende fast til lokket. Det er et relevant spørsmål, som jeg ikke fikk med meg at noen stilte, hvorfor brannvesenet tilsynelatende måtte ta et bilde av den forulykkede før redningsaksjonen ble igangsatt. Og hvorfor bildet dels ble lagt ut på Facebook og tillot seg å bli spredd over hele landet i takt med nyheten. Er det en blålysetat sin oppgave?

Jeg mener nei. Informasjon? Ja. Men humor på andres bekostning bør man holde seg for god for. Det var dette med «saklig, høflig og hensynsfullt». Men jeg mistenker at dette kommer til å skje igjen. Og igjen. Og igjen.

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Tallsjekk: Kommunevalg og stortingsvalg

I dag kom Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum med en lederkommentar om innvandreres partivalg. Mer spesifikt, om muslimske innvandreres tilbøyelighet til å stemme på Arbeiderpartiet.

2016-12-27_nettavisen_1

Valgundersøkelsen fra 2015 viser riktignok at i kategorien «personer med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Oseania som tilhører et islamsk trossamfunn» er andelen Ap-velgere på 80 prosent (med en feilmargin på mellom null og fem prosentpoeng justert for utvalget).

For tilsvarende gruppe som tilhører et hinduistisk trossamfunn er andelen Ap-velgere på 71 prosent (men med en feilmargin på inntil 13 prosentpoeng). Men 80 prosent er et svært høyt tall.

Noen dypere analyse av dette kommer ikke, stort sett med konklusjonen at hvis ikke de borgerlige «makter å demme opp», vil Arbeiderpartiet få solid medvind fra disse gruppene.

For 1,5 år siden skrev Stavrum en lederkommentar om omtrent tilsvarende statistikk etter stortingsvalget i 2013, der overskriften ble «Ap importerer flere velgere«. Stavrum skrev også at «Arbeiderpartiet tjener på velgerimporten«. Kristian Meisingset gikk i rette med Stavrums vinkling i Minerva og beskrev teksten som en form for lefling med konspirasjonsteorier.

Jeg velger å tolke ønsket om å «demme opp» som et ønske om at de borgerlige partiene når ut til innvandrervelgere, og ikke tolke ham i verste mening.

Men: Det er et problem med fakta i artikkelen.

2016-12-27_nettavisen_32016-12-27_nettavisen_7

I et land med 5 millioner innbyggere og 3,6 millioner stemmeberettigede i forrige valg, utgjør 600 000 en relativt stor velgergruppe. Nå skal en huske at valgdeltakelsen i denne gruppen er lavere enn deltakelsen for velgere med vesteuropeisk bakgrunn og ikke minst velgere uten innvandrerbakgrunn. Men det kanskje viktigste poenget: Det er forskjell på stemmeberettigede ved stortingsvalg og kommunestyrevalg. Det illustrerer SSB-forskerne selv i sin artikkel.

2016-12-27_ssb

Utenlandske statsborgere har ikke stemmerett i Norge ved stortingsvalg (kun i kommune- og fylkestingsvalg, hvis man har bodd lenge nok i Norge). Da går også denne velgergruppen i stortingsvalg ned fra 543.100 (k- og f-valget 2015) til 233.500, noe som bare er 6-7 prosent av de stemmeberettigede i stortingsvalg.

I det hele blir det misvisende å henvise til tall fra kommune- og fylkestingsvalget for å spå frem til et kommende stortingsvalg, når det er to forskjellige typer valg og velgergruppene som nevnt er forskjellige.

I velgergruppen personer med landbakgrunn fra «Afrika, Asia etc» (innvandrere og barn av innvandrere uansett statsborgerskap) var det én av tre som stemte i kommune- og fylkestingsvalget. Sammenlign med 63,7 prosent for nordmenn uten innvandrerbakgrunn. Differansen var omtrent like stor ved sist stortingsvalg: 78 prosent av nordmenn stemte, 51 prosent av nordmenn med innvandrerbakgrunn fra «Asia med Tyrkia, Afrika, Sør- og Mellom- Amerika» stemte.

Hvis det blir veldig jevnt, kan denne velgergruppen felle avgjørelsen. Men det kan man på den ene siden si om alle velgergrupper, og på den andre siden er velgergruppen i praksis mindre enn det den fremstilles som. Og det bør en ha i bakhodet.

Årsaker til valgene
Stavrum lanserer to teorier for hvorfor enkelte partier har så mye høyere støtte i enkelte velgergrupper: Sosiale og økonomiske skillelinjer og at foreldrene tar med seg politiske oppfatninger fra hjemlandet og overfører dem til barna. Jeg må innrømme at jeg er usikker på hvor kilden til den siste teorien kommer fra, men ingen av disse teoriene er en del av SSBs analyse.

For en opplyst leser er det derimot ganske frustrerende at dette igjen sauses sammen i en og samme uhøytidelige meningsmåling, der man dessuten har slengt på alternativet «Ap oppfattes som mer innvandrervennlige enn andre«. Det finnes jo tross alt ikke én forklaring på alt. Og da blir også resultatet forutsigbart.

2016-12-27_nettavisen_6

Godt nytt år, Nettavisen.

Lenker og henvisninger
Jonas Gahr Støre står støtt hos de muslimske velgerne, Gunnar Stavrum, Nettavisen 27. desember 2016
Ap står støtt blant innvandrere fra sør, Øyvin Kleven og Vebjørn Aalandslid, SSB 12. oktober 2016 (i Samfunnsspeilet 3/2016)
Ap importerer flere velgere, Gunnar Stavrum, Nettavisen 14. april 2015
Antyder konspirasjon, Kristian Meisingset, Minerva 15. april 2015

1 kommentar

Filed under Uncategorized