Human Rights Service og REVA | 16/4/2017

Påskeaften la Human Rights Service ut teksten Vi og Voldemort av Nina Hjerpset-Østlie på sine nettsider. Ingressen, som setter tonen for teksten, er følgende:

Det har vært en påske i terrorens tegn, og man skulle ønske at det fantes noen forløsende ord. Men etter så mange angrep på kort tid fra en fiende våre politiske ledere nekter å erkjenne – og ikke engang våger å nevne ved sitt rette navn – finnes der ikke lenger noen. For mens den innvandringsliberale politiske ledelsens hykleri og medienes føleri antar religiøse former, dreper europeisk asylpolitikk stadig flere og gjør enda flere utrygge i egen hverdag. Aktivismen fra politiske pressgrupper, som i pressen konsekvent fremstilles som uavhengige «hjelpeorganisasjoner», er blitt et demokratisk problem, med store negative følger for samfunnet som helhet.

Jeg skal ikke gå inn i alt i teksten, men jeg synes for eksempel ikke at politiske ledere nekter å erkjenne eller nevne ved navn at mange av den senere tids terrorangrep har skjedd av radikaliserte islamister. Jeg synes heller ikke at man bør bruke begrep som NGO-sekt uansett hvilken type NGO-er man snakker om.*

Et av punktene i Hjerpset-Østlies kritikk handler om myndigheter som lar seg utpresse av statsfinansierte NGO-er med en politisk agenda. Disse NGO-ene har blitt så sterke at de «er blitt et av Europas største demokratiske problem«, som det bør gjøres noe med.

Det konkrete eksempelet hun bruker, er REVA. REVA er en forkortelse for Rättssäkert och effektivt verkställingsarbete (rettssikkert og effektivt iverksettingsarbeid), og var et prosjekt som gikk fra 2009 til 2014 der det svenske politiet, kriminalomsorgen (Kriminalvården) og utlendingsmyndighetene (Migrationsverket) samarbeidet om å forbedre arbeidet med å uttransportere utviste utlendinger.

Innholdet i REVA-prosjektet var bredt: Fra bedre samarbeid med utenlandske myndigheter og ambassader til investeringer i nybygde utlendingsinternater i Sverige til bedre arbeidsmetoder. Det som skapte debatt rundt årsskiftet 2012/2013, var arbeidsmetodene rundt politiets indre grensekontroller. I grunnen er de indre grensekontrollene noe som kom med Schengen-samarbeidet og ikke noe som var en del av REVA-prosjektet.

Den mest fremtredende kritikken mot de indre grensekontrollene handlet om anklager om raseprofilering (blant annet Stockholmspolitiets kontroller på t-banen) og at politiet stanset mennesker for nærmest bagatellmessige forseelser for å avkreve dem gyldig oppholdstillatelse. En annen anklage var at politiet stormet vigselsseremonier for å kontrollere og eventuelt pågripe mennesker uten lovlig opphold i Sverige. Regelverket rundt indre utlendingskontroller gir ikke detaljerte anvisninger på hvilke metoder som er tillatte og ikke, men politiet avviste anklagene om raseprofilering og ha brukt urimelige kontrollmetoder.

Hjerpset-Østlie skriver:

I Sverige satt man igang REVA, som var et forsøk på å finne og utransportere avviste asylsøkere/ulovlige innvandrere. Så skjedde det samme som skjer og har skjedd i de fleste Vest-Europeiske land: NGOer skrek seg hese om rasisme, islamofobi og raseprofilering. Media slang seg på og dermed bakket myndighetene raskt ut.

At media utførlig dekket kritikken av REVA, er utvilsomt. Dette frustrerte også politiet, som flere polititjenestemenn fortalte Sveriges Radios undersøkende program Kaliber ett år etter. Mange opplevde kritikken og sammenblandingen av REVA og de indre grensekontrollene som urettferdig.

Problemet med det Hjerpset-Østlie skriver, er at myndighetene ikke «bakket raskt ut». Prosjektet skulle avsluttes i 2014, og selv om kritikken var til dels massiv vinteren 2013 førte det ikke til at noe som helst ble avsluttet før tiden. Ettersom politiet og andre myndigheter var kjente med at de indre grensekontrollene skjedde uavhengig av selve REVA-prosjektet, var det ikke grunnlag for å legge ned selve prosjektet bare fordi det operative politiets metoder kom under press. Den isolert mest kritiserte politimetoden, kontrollene i t-banen, ble derimot avsluttet.

I stedet hadde prosjektet som mål å føre til endrede arbeidsmetoder internt hos politi, kriminalomsorg og utlendingsmyndigheter, noe det gjorde. Migrationsverkets prosjektleder kan blant annet fortelle at prosjektet har ført til en nasjonal standard for samarbeid på tvers av ansvarlige etater, mer teambasert arbeid og at et transittinternat er bygd i Märsta ikke langt fra Stockholms storlufthavn Arlanda.

Påstanden om at REVA ble lagt ned på grunn av politisk press, kommer ikke ut av tomme lufta. I kjølvannet av terrorangrepet i Sverige har flere politikere poengtert at den antatte gjerningsmannen manglet lovlig opphold. Forfatter og samfunnsdebattant Katerina Janouch tok feste på dette og skrev en tekst hos Nyheter Idag hvor hun har navngitt en rekke personer «som arbeidet for å stanse politiets verktøy Reva – Verktøyet som kunne stanset terroristen Rakhmat Akilov«. Paulina Neuding, som til vanlig skriver i Svenska Dagbladet og Göteborgs-Posten, skrev skjærtorsdag en tekst hos The Spectator hvor hun tok opp REVA som eksempel på at mangel på politisk støtte har påvirket arbeidet med uttransportering av mennesker uten lovlig opphold (men ikke, for ordens skyld, anklaget noen for å ha stanset REVA).

Men like fullt: Det var aldri meningen at REVA skulle fortsette som selvstendig prosjekt etter 2014. Ingen la ned prosjektet etter politisk press. Denne informasjonen ligger ikke bortgjemt eller vanskelig tilgjengelig. Dette står på Migrationsverkets egne nettsider. Det står til og med på den svenske Wikipedia-siden om REVA.

Noe annet som kom frem i artikkelen var en variant på «hvis du ikke har noe å skjule»:

Og hvorfor skulle skikkelige, arbeidssomme og integrerte ikke-vestlige asylinnvandrere fra lovløse, feilslåtte stater føle seg diskriminert, stigmatisert og undertrykket av at myndighetene opprettholder lov og orden i deres nye hjemland hvor de har funnet et godt liv?

I avsnittene det gjelder blandes «tiltak mot islamister» sammen med prosjekter som REVA og politiets metoder for uttransportering. Det er forskjell på rettede tiltak mot islamister og grensekontroller som har til hensikt å identifisere personer uten lovlig opphold uansett ideologisk bakgrunn.

Kritikken mot REVA handlet jo (blant annet) om personer med tilsynelatende utenlandsk utseende som blir stoppet og avkrevd ID-papirer, kan oppleve det som at politiet mistenker dem for å være i landet ulovlig bare fordi de ser utenlandske ut. Den typen kritikk kan ikke avfeies med at hvis du er skikkelig, arbeidssom og integrert trenger du ikke å føle deg stigmatisert. Tvert imot, en arbeidssom og integrert person som blir stanset på gaten tilsynelatende uten grunn kan føle seg enda mer stigmatisert fordi man aldri vil kunne «integrere» sitt utseende. Diskusjonen om raseprofilering og om uskyldige blir stanset av politiet kun på grunn av sitt utseende er heller ikke ny. Men den kan ikke avfeies med den typen retoriske grep.

Hjerpset-Østlie må gjerne argumentere for at NGO-er har for stor makt i samfunnsdebatten, men REVA er ikke et godt eksempel på at myndighetene bøyer seg for presset fra utenforstående aktører. Dessuten går hun i samme felle som utlendingskontrollenes motstandere og blander sammen epler og pærer.

I tillegg hopper hun galant over den politiske revolusjon som har skjedd i svensk politikk siden høsten 2015 og som gjør at det er allment akseptert å fremme standpunkter som før 2015 ville vært utenkelige. Miljöpartiet ville i 2013 stanse REVA. Som koalisjonspartner i regjeringen foreslår Miljöpartiet nå fotlenke på alle som har fått avslag på sine asylsøknader. Bare for å ta et eksempel.

Man kunne forventet mer av HRS når det kom til å undersøke grunnleggende informasjon som et Google-søk avslører.

Lenkeliste
Vi og Voldemort, Nina Hjerpset-Østlie hos Human Rights Service, 15. april 2017
Rättssäkert och effektivt verkställighetsarbete
, Wikipedia (svensk)
Historien om Reva, Sveriges Radio (Kaliber i P1), 23. mars 2014
Bättre samverkan vid återvändande, Migrationsverket
Slutrapport, R15-2009, REVA-rättssäkert och effektivt verkställighetsarbete del 3, rapport fra Migrationsverket til EUs flyktningefond (66 sider)
Janouch kräver ansvar från de som stoppade Reva: ”Allt vi gör får konsekvenser”, Katerina Janouch på Nyheter Idag, 8. april 2017
Sweden is divided in the wake of the Stockholm attack, Paulina Neuding på The Spectator, 13. april 2017

* Hele setningen begrepet brukes i, er følgende:

En annen ting som heller ikke er til å holde ut, er de (pardon my french:) fordømte godhetsposørene som er alle steder før blodet er spylt vekk fra gatene. Og de akk, så sjokkerte politikere, samfunnstopper og humanistiske ledere for NGO-sekter som maner til kjærlighet og inkludering.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Delstatsvalg i Saarland | 26/3/2017

Denne våren er det mye snakk om valg i Europa. Gjerne med fokus på høyrepopulismen. Først var det Nederland, så kommer presidentvalget i Frankrike og til høsten det føderale forbundsdagsvalget i Tyskland. Og innimellom kommer stortingsvalget her i landet.

Allerede i dag er det valg i Tyskland. Ikke et føderalt valg, men delstatsvalg i delstaten Saarland. Det er ikke Tysklands største eller mest innflytelsesrike delstat, men likevel et valg som kommer på et tidspunkt der tysk politikk gjennomgår et stemningsskifte.

Det området som i dag er Saarland utgjør 0,7 % av Tysklands areal og 1,2 % av innbyggerantallet. Det er sånn sett ingen overraskelse at de to store TV-kanalene ARD og ZDF har laget egne «Dette må du vite om Saarland»-saker i forkant av valget.

Samtidig en fascinerende historie i grensetraktene mellom det som var Preussen, det gamle Bayern og Frankrike.

Inneklemt
Etter å ha vært en del av det samlede Tyskland før 1. verdenskrig avtalte krigsmaktene ved Versailles at det daværende «Saargebiet» skulle plasseres under internasjonal kontroll av Folkeforbundet. I henhold til traktaten ble det avholdt en folkeavstemning i 1935, der et stort flertall i området stemte for gjenforening med Tyskland. I mellomtiden hadde NSDAP og Hitler tatt makten i det tyske riket. Og også etter 2. verdenskrig havnet området igjen i en limbo-lignende situasjon. Saarland havnet i den franske okkupasjonssonen, og franskmennene løftet det ut av hele den tyske statsdannelsen som ble Forbundsrepublikken i 1949.

Det hele ble forsøkt løst med en fransk-tysk traktat der Saar-området skulle gjøres til et «europeisk territorium». To tredjedeler av saarlenderne stemte derimot nei til dette i 1955 og foretrakk en gjenforening med Vest-Tyskland. Omsider ble dette utfallet, i 1957. Saarland markerer således 60 år siden gjenforeningen i år.

Historisk sett
Store deler av etterkrigstiden har delstaten vært styrt av kristendemokratene i CDU. Etter stålkrisen og en periode med voksende arbeidsledighet og gigantiske budsjettunderskudd overtok sosialdemokratene i 1985. CDU vant tilbake makten i 1999, samtidig som den SPD-ledede føderale regjeringen opplevde flere nederlag på delstatsnivå (der det mest betydningsfulle var Hessen).

Etter ti år med sammenhengende rent flertall tapte CDU i 2009. De Grønne kom på vippen og kunne velge mellom et samarbeid med CDU og FDP, og et med SPD og Die Linke (som hadde gått fra 0 til 21 prosent takket være tidligere ministerpresident Oskar Lafontaine). De valgte CDU og FDP, den til nå eneste svart-gul-grønne delstatsregjeringen i Tysklands moderne historie.

I 2011 valgte ministerpresident Peter Müller å gå av etter 12 år for å bli dommer i Tysklands grunnlovsdomstol. Hans etterfølger ble arbeids- og sosialminister Annegret Kramp-Karrenbauer, Saarlands første kvinnelige ministerpresident. Investituret i delstatsparlamentet gikk ikke helt knirkefritt for seg, og åtte måneder senere brøt koalisjonen sammen. Kramp-Karrenbauer forhandlet med SPDs Heiko Maas om en storkoalisjon, men etter uenighet om når det skulle holdes nyvalg ble det valg allerede i mars 2012. Begge var enige om å regjere sammen, men spørsmålet var hvem som skulle bli ministerpresident. Her vant CDU med 19 mandater foran SPDs 17.

Valgkampen
Annegret Kramp-Karrenbauer er en populær politiker i Saarland. Hun er ingen stor ideolog, men regjerer med pragmatisme. Til sammenligning fikk forgjengeren Peter Müller fikk kritikk for å nærmest ha lagt vekk partiprogrammet i møte med FDP og De Grønne. Den kritikken har ikke truffet Kramp-Karrenbauer. Selv om et parti som har delstatens øverste leder skal profilere seg på vedkommende, har CDU i Saarland i særlig grad kjørt frem henne.

Det er også en annen grunn til det. Velgerne lar seg bevege av det som skjer på det nasjonale planet, og SPDs plutselige fremgang med Martin Schulz sprer seg også nedover i delstatene. Kramp-Karrenbauer ligner på Angela Merkel i sin omfavnelse av pragmatismen, og hun ses på som en nær alliert til Merkel nasjonalt. SPDs toppkandidat lokalt, Anke Rehlinger, er langt fra like populær som Kramp-Karrenbauer og prøver å seile på de nasjonale vindene som blåser i partiets retning. Hun regjerer også godt sammen med CDU og har mindre spillerom enn opposisjonen, men har i likhet med SPD nasjonalt satt

Så sent som i januar virket CDU uinntakelige som valgvinnere. Nå er det langt jevnere, selv om ZDFs nyeste måling tyder på at CDU kommer til å bli størst også denne gang. I løpet av valgkampen har også Rehlinger gått ut og åpnet for et samarbeid med Die Linke. Venstrepartiet, som fremdeles ledes av veteranen Oskar Lafontaine, «de Oskar», har likeledes åpnet for det samme. Lafontaine var ministerpresident fra 1985 til 1998 og føderal finansminister i seks måneder før han trakk seg etter en konflikt med Gerhard Schröder. I 2005 meldte han seg ut av SPD og inn i WASG, som kort tid etter fusjonerte til Die Linke. Siden har han beholdt ledelsen for lokalpartiet.

I sin tur har dette kommet til å overskygge flere av de mer politiske valgkampsakene. Kramp-Karrenbauer har med hjelp av Merkel advart velgerne mot en rød-rød regjering, og storkoalisjonsalternativet er noe velgerne liker bedre enn det rød-røde alternativet.

***

Hva skal man følge med på når valgurnene stenger klokken 18 på søndag, og de første valgdagsmålingene kommer?

  1. Hvem blir størst?

Selv om Annegret Kramp-Karrenbauer og CDU har dratt noe fra igjen, er det fremdeles jevnt mellom CDU og SPD. Det er ikke gitt at det største partiet får danne regjering. Men skulle det bli en ny storkoalisjon mellom CDU og SPD får det største partiet ministerpresidenten. Valget blir sånn sett en test både på Schulz-effekten og på Angela Merkel.

Dette er ikke det viktigste valget i år, eller den største testen, men skulle SPD bli størst vil det utvilsomt gi partiet en enda større boost enn det de allerede har fått.

  1. Hva skjer med De Grønne og liberale FDP?

I 2009 klarte begge partiene å komme over sperregrensen, og det var de grønne som havnet på vippen mellom blokkene. De grønne klarte såvidt sperregrensen sist i 2012, mens FDP ble straffet for interne stridigheter som førte til trepartiregjeringens kollaps. De to ligger nå jevnt rundt fem prosentpoeng på meningsmålingene, og det kan hende at vi må godt ut i valgnatten før vi får vite om de klarer sperregrensen denne gang.

Ut fra meningsmålingene har både de grønne og de liberale tapt velgere til sosialdemokratene siden Schulz ble lansert som toppkandidat. Skulle begge falle under sperregrensen, ville det vært positivt for de matematiske mulighetene for en rød-rød regjering. Kommer en eller begge over, vil alt annet enn en storkoalisjon være overraskende.

  1. Hvor sterke blir AfD?

Frauke Petrys AfD har havnet bakpå i mediebildet i Tyskland. På målingene ligger de på omlag 10 prosent nasjonalt, mens målingene for Saarland ligger på 6-7 prosent. Skulle resultatet bli noe i det området, vil det være omtrent som bystyrevalget i Hamburg i 2015, og blant partiets aller svakeste delstatsvalg.

Saarland er en fattig delstat på grunn av arven fra stålkrisen og en økonomi som lenge var avhengig av bergverksindustri. Men for velgerne er ikke flyktningene lenger en stor sak som kan gi AfD en boost fremover. Til dette kommer at velgerne kan spore fremgang i den økonomiske utviklingen, og at partiet kjemper om protestvelgerne både med Die Linke og med SPD.

4. Hvor stor blir valgdeltakelsen?

Siden flyktningekrisen høsten 2015 har det vært fem delstatsvalg med økt valgdeltakelse i Tyskland. I snitt har deltakelsen økt med 7,9 prosentpoeng (fra +4,2 i Baden-Württemberg til hele +10,3 i Mecklenburg-Vorpommern). Spørsmålet er om det påvirker valgdeltakelsen at flyktningesaken ikke er like tilstedeværende i debatten som den var under valgene i 2016. I alle de fem valgene har AfD gjort det bra, varierende fra relativt bra til sensasjonelt bra, og klart å tiltrekke seg ikke-velgere. I Nederland gjorde ikke Geert Wilders og hans PVV et brakvalg, men valgdeltakelsen økte like fullt. Ikke minst hjalpt det at det var jevnt mellom partiene der.

I 2012 var deltakelsen i Saarland på 61,6 % (ned fra 67,6 i 2009). Det er vel ikke umulig å tenke at den går opp i år.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Mediedekningen om EU-domstolen og hijab | 20/3/2017

Denne uken kom EU-domstolen med noen omskrevne uttalelser om arbeidsgiveres styringsrett rundt bruk av religiøse symboler. At sakskompleksene bak handlet om kvinner som ble sagt opp for å ha nektet å følge pålegg om ikke å gå med hijab, gjør det ikke mindre interessant å dekke for media.

Juss er tørt. Det er ikke så mange som setter seg ned for å kose seg med en tolkningsuttalelse fra EU-domstolen sånn uten videre. Derfor må man destillere for å kunne formidle nyheten til en større leserskare. Men. De fleste norske medier destillerte altfor mye, slik at de viktige nyansene forsvant.

Utgangspunktet
Først tre viktige utgangspunkter.

1. Forskjellsbehandling (diskriminering) i arbeidslivet kan enten være direkte eller indirekte.
2. Forskjellsbehandling i arbeidslivet kan være tillatt, forutsatt at noen grunnleggende vilkår er oppfylte.
3. EU-domstolen avgjorde ikke tvistene mellom de to arbeidsgiverne og de to kvinnene som bar hijab, men ga råd om hvordan belgisk og fransk høyesterett skal tolke EUs regelverk.

EU har et eget direktiv om diskriminering i arbeidslivet (2000/78/EF). I henhold til direktivet er både direkte og indirekte diskriminering på bakgrunn av religion forbudt, med et viktig unntak: Hvis forskjellsbehandlingen har et saklig formål og holder seg innenfor det som er strengt nødvendig (strictly necessary), er den tillatt. Tilsvarende regler har vi i norsk rett (se diskrimineringsloven om etnisitet § 7).

I den viktigste saken sto belgisk høyesterett overfor spørsmålet om om det er direkte forskjellsbehandling (diskriminering) å forby en muslimsk kvinne å bære hijab, hvis en bedrift har et generelt forbud mot alle politiske, filosofiske og religiøse symboler. For å få en avklaring på kravene i EU-retten ble EU-domstolen koblet inn og bedt om å svare på spørsmål om hvordan man skal tolke direktivet.

Hva EU-domstolen svarte på
Det er belgisk høyesterett som endelig må avgjøre tvisten og gjøre bevisvurderingen og subsumsjonen, det vil si anvendelsen av rettsreglene på de faktiske forholdene i saken. Men på spørsmålet EU-domstolen fikk, var svaret at dette ikke var direkte diskriminering. Domstolen gikk riktignok lenger, og ga veiledning i tilfelle at belgisk høyesterett skulle finne at dette var indirekte forskjellsbehandling.

Det skinner gjennom at det var særlig viktig i saken at kvinnen hadde direkte kundekontakt. Et ønske om «a policy of neutrality» kan utgjøre et saklig formål, særlig for ansatte som har direkte kundekontakt. En generell og udifferensert nøytralitetspolicy overfor den typen ansatte kan også gjøre et symbolforbud strengt nødvendig.

Men: Det betyr som sagt ikke at saken er avgjort. Dessuten bemerket EU-domstolen at belgisk høyesterett også må ta hensyn til de ulike hensynene i saken og begrense inngrep i religionsfriheten til det som er strengt nødvendig. Det må også vurderes om det hadde vært mulig med omplassering i stedet for oppsigelse.

I en annen uttalelse samme dag kom EU-domstolen (på spørsmål fra fransk høyesterett) til at kunders ønske om ikke å få tjenester utført av hijab-bærende ansatte, ikke utgjør et «virkelig og avgjørende» («genuine and determining») yrkeskrav som kan tillate et hijab-forbud.

Dermed: Det er ikke automatisk innenfor arbeidsgivers styringsrett å forby hijab-bruk eller andre religiøse symboler. Det kan ha betydning hva slags type arbeid det er tale om.

***

Hva var så problemet med mediedekningen?

Pressemeldingen
Stort sett alle medier som var raskt ute med nyheten fokuserte på de to første setningene i EU-domstolens pressemelding, og trakk konklusjonen at arbeidsgivere nå har rett til å forby hijab. De hoppet over den delen av pressemeldingen som handlet om indirekte forskjellsbehandling.

VG skrev at «EUs øverste domstol har gitt arbeidsgiveren rett i en sak der en kvinnelig ansatt fikk sparken da hun nektet å ta av hijaben«, selv om domstolen altså ikke hadde som oppgave å si om arbeidsgiveren hadde rett eller ikke, og dessuten anviste at belgisk høyesterett må vurdere om omplassering hadde vært bedre enn oppsigelse.

I tillegg sto det faktisk en disclaimer nederst i pressemeldingen: «The Court of Justice does not decide the dispute itself.» Denne hoppet flere galant over.

NTB meldte at «Dersom bedriften ikke har interne regler for dette, er det arbeidsgiverens ansvar å ta hensyn til kunder som ønsker at bedriftens tjenester utføres av arbeidstakere som ikke bærer muslimske hodeplagg, heter det i kjennelsen«. Dette står ikke i uttalelsen, men er (mest sannsynlig) en feillesing av setning nummer to i selve pressemeldingen. Da de første notisene kom ut lå ikke domstolens uttalelse på nett.

Etter påpekninger fra lesere om at dette var feil, tok flere medier senere ut setningen fra sine første artikler. Også Christian Skaug på document.no påpekte dette under tirsdagen. (Jeg kalte setningen «rar» tirsdag formiddag på Twitter.)

Blidensol og LDO
Flere medier har referert til saken der Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i 2016 fant at Blidensol sykehjem i Stavanger brøt diskrimineringsloven om etnisitet da de innførte et forbud mot religiøse eller politiske plagg. Men allerede i den saken utledet ombudet at arbeidsgivere kan forby hijab ut fra hensynet til bedriftens nøytralitet, men at det må vurderes konkret ut fra hva slags virksomhet og stilling det dreier seg om. Dessuten hadde ikke sykehjemmet lagt avgjørende vekt på nøytralitet overfor kunder, men hensynet til helse og sikkerhet.

Dagsavisen hadde en kort NTB-notis på onsdagen på temaet med en uttalelse fra likestillingsombud Hanne Bjurstrøm. NRK og NTB nyanserte dette mer utførlig torsdag morgen. LDO hadde allerede samme dag som uttalelsene kom, meldt tilbake at de måtte se nærmere på uttalelsen før de selv kunne uttale seg. Men det tok to dager før de innledende notisene ble nyansert for alvor, og da hadde inntrykket allerede festet seg.

Politikere på banen
Allerede kort tid etter at nyheten ble kjent, tok politikere opp saken. Stortingsrepresentant Erlend Wiborg (Frp) uttalte seg til Nettavisen og ville foreslå en lovendring som gir arbeidsgivere rom til å forby politiske, filosofiske og religiøse symboler. Noe som altså allerede er tillatt i Norge, bare i begrenset omfatning og med en del krav som også ligger inne i EU-domstolens uttalelse.

Wiborg sa blant annet at «Dette har ingenting med diskriminering å gjøre, noe EU-domstolen også slår fast.» Dette er en feiltolkning av såvel pressemeldingen fra domstolen som fra mediesakene tirsdag. Deretter kom Carl I. Hagen (Oslo Frp) på banen og ville foreslå dette som en generell regel for hele Oslo kommune. Så kulminerte det hele i Dagsnytt 18 fredag kveld, der Hagen, byråd Inga Marte Thorkildsen (SV), Fatema al-Musawi og Trine Overå Hansen (Norge IDAG) debatterte saken.

Det hadde vært kledelig hvis noen av nyansene fra torsdagen kom med i diskusjonen, eller noen hadde blitt invitert for nettopp å komme med nyansering. Det er meget mulig at redaksjonen forsøkte, men dessverre ikke fikk tak i noen. Da hadde noen for eksempel kunnet påpeke overfor Overå Hansen at frykt for politisk islam også etter EU-domstolens uttalelser ikke er grunn nok til å forby hijab-bruk. (Eller for den saks skyld at Hagens båssetting med hijab, hammer og sigd samt hakekors kanskje ikke var helt passende.)

***

Jeg savner tidvis flere i mediene som har forståelse for jus. Ikke for at mediene skal oversvømmes av lange og ugjennomtrenglige tekster med vanskelige begreper og snirklete setningsoppbygginger. Men fordi jus ofte er nyanser. Bak en entydig domsslutning, et ja eller nei til et søksmål, en domfellelse eller frifinnelse, bak ligger en mer eller mindre grundig vurdering av det rettslige og det faktiske. Man bør nesten lese domsgrunnene for å få forstå hele sammenhengen.

Det er i og for seg vanskelig å forene dette med å skrive raske nyhetssaker på desken, særlig når pressemeldingen kommer før en dom eller kjennelse kan leses i sin helhet. Men da bør man i alle fall lese det finstilte. EU-domstolens uttalelser er interessante, så jeg savner noen som kunne gått mer i dybden samtidig som det ble relevant for en større leserkrets. Som skilte seg litt mer ut. Mer enn det som ble i denne saken.

***

For øvrig noterer jeg at Sveriges Radios mediemagasin Medierna i lørdagens utgave gikk på dybden med en nyhet fra SVT om Rinkeby. SVT rapporterte at ingen større byggefirmaer var interesserte i å bygge nytt politihus i Rinkeby i Stockholm, en nyhet som også NRK videreformidlet. Ifølge SRs undersøkelser er det derimot grunn til å spørre seg om SVTs konklusjoner er riktige.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Valg i Nederland | Twitter-tråd om den avsluttende valgdebatten

NOS (Nederlands svar på NRK) hadde i kveld den avsluttende partilederdebatten foran morgendagens valg. Ingen paneldebatt, men en serie med en-mot-en-dueller og to gruppedebatter med småpartier. Nederland kan få inntil 14 partier i parlamentet, og i valgdebatten deltok 13. Egentlig skulle Tunahan Kuzu (DENK) vært den fjortende, men han trakk seg bare timer før debatten skulle starte. Ifølge Kuzu var det hele i protest mot en av motdebattantene, Jan Roos, som leder Voor Nederland. Kuzus plass ble stående tom.

Jeg fulgte debatten og prøvde etter beste evne å tvitre underveis med oppsummeringer. Det ble 36 tilsammen, og for å gi en mulighet til å gjøre tråden mer forståelig limer jeg den inn her.

De 13 som deltok var altså følgende:

  • Mark Rutte (statsminister, leder liberalkonservative VVD, Folkepartiet)
  • Lodewijk Asscher (arbeids- og sosialminister, leder sosialdemokratiske PvdA, Arbeiderpartiet)
  • Geert Wilders (leder høyrepopulistiske PVV, Frihetspartiet)
  • Sybrand Buma (leder kristendemokratiske CDA)
  • Alexander Pechtold (leder sosialliberale D66)
  • Jesse Klaver (leder grønne GL/GroenLinks, Grønne Venstre)
  • Emile Roemer (leder sosialistpartiet SP)
  • Gert-Jan Segers (leder kristne CU/ChristenUnie)
  • Kees van der Staaij (leder kristenkonservative SGP)
  • Henk Krol (leder pensjonistpartiet 50Plus)
  • Marianne Thieme (leder dyrepartiet PvdD)
  • Jan Roos (leder Voor Nederland)
  • Jacques Monasch (leder Nieuwe Wegen)

De åtte første deltok i åtte en-til-en-dueller (to for hver partileder), der hvert parti fikk komme med en påstand til debatten. De fem siste deltok i to debattgrupper (van der Staaij/Krol/Monasch og Thieme/Roos). Kuzu skulle opprinnelig vært sammen med Thieme og Roos.

Dette var til oppsummering en ganske forutsigbar debatt mellom en EU-tilhenger og en EU-motstander. Roemers svar på programlederens folkeavstemningsspørsmål var i og for seg det mest spennende, at han ikke har noe mot å spørre folket om videre EU-medlemskap. Men at han i motsetning til Wilders er mot å forlate EU.

Enkelte har kritisert den nederlandske valgkampen for å ha handlet for lite om klima og miljø. Dette til tross er miljøpartiet et av de som kjemper om å bli blant de tre-fire største. Selv om Nederland kan by på GL, D66 og PvdD var det ChristenUnie som tok opp klima og energipolitikken.

Når det gjelder gassutvinningen i Groningen-området har det vært hendelser med setningsskader og mindre jordskjelv som har ført til mindre skader på bygninger. I TV-programmet Pauw&Jinek ble Rutte hardt angrepet av groningere som holdt ham som statsminister ansvarlig for at merbelastningen for lokalbefolkningen har økt i takt med at gassutvninningen har økt. Det kan bli interessant å se hvilket parti som blir størst i Groningen i morgen.

«Nederland is van ons allemaal» betyr «Nederland tilhører oss alle», innså jeg etter denne tweeten.

Wilders og Asscher har totalt forskjellig inngang i en debatt om identitet, og Asscher tok rollen som den progressive brobyggeren med prinsippet «alle skal med» i bakhodet. Etter min oppfatning med ganske godt hell. Wilders var den Wilders er, med kontante utspill og harde angrep, blant annet om at PvdA har sviktet sine idealer og velgere. Og mislyktes ikke.

Sybrand Buma har i valgkampen tatt rollen som konservativ kristendemokrat, som vil gjenreise respekt for normer og verdier, vil forby dobbelt statsborgerskap og med en lov-og-orden-innstilling til justispolitikk. Han falt noe igjennom da han leende avbrøt Pechtolds avslutningsinnlegg mens Pechtold holdt hånden på hjertet og prøvde å runde av. Sistnevnte gjorde en god figur gjennom begge duellene sine.

Det kom nesten til å handle mer om ansvarlighet enn tannhelse, der Asscher inntok rollen som pasjonert ansvarlig. Meget mulig at han vant noen stemmer på å være tydelig. Roemer har på sin side i praksis satt seg på sidelinjen med tanke på regjeringsdeltakelse (ved å avvise samarbeid med VVD). Om debatten hjelper ham er et åpnere spørsmål.

Både Rutte og Klaver tok opp lederskapet på hver sin måte. Rutte med et ønske om fortsatt ansvarlig lederskap og argumenterte sterkt for at situasjonen er så skjør at tiden ikke er inne for krumspring. Klaver kom på sin side med sterk kritikk av innsatsen – også i EU – for trygge flutkruter og hjelp i nærområdene. Rutte var en smule defensiv i innsatsen sett under ett.

Å få avslutte debatten med å snakke om islams plass i det nederlandske samfunnet, må ha vært noe av det beste Wilders kunne håpe på. Han kunne innta debatten uten å trenge å gå hardt ut mot motdebattanten. Gert-Jan Segers gjorde en god debatt og var stødig hele veien gjennom, på ansvarlighet både på klima/energi og liberale verdier. ChristenUnie kan også meget mulig ha vunnet mandater på hans opptreden.

I morgen er det valg, og valglokalene stenger klokken 21. Vi får se i hvilken form dette blir dekket.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Valg i Nederland | Litt grunnleggende

Onsdag om en uke (15. mars) går nederlenderne til valgurnene. Valget har først og fremst fått oppmerksomhet på grunn av Geert Wilders, som leder Frihetspartiet (PVV, Partij voor de Vrijheid). Han kan vi komme tilbake til.

Nederlands parlament består av to kamre, der andrekammeret (TK) er det som velges direkte av folket. TK har 150 representanter, uten sperregrense. Det kreves derfor omlag 0,7 % oppslutning nasjonalt for å vinne ett mandat. Det fører vanligvis til at små partier kommer inn i parlamentet, men ikke nødvendigvis til at regjeringsdannelsen blir komplisert. Det ser derimot annerledes ut i år.

Ifølge meningsmålingssiden Peilingwijzer, som drives av politologen Tom Louwerse, er det hele 14 partier som har sjanser på mandat i valget. Ved valget i 2012 kom 11 partier inn, men en rekke avspaltninger har gjort at det nå er to tomannsgrupper og fire uavhengige i tillegg til de 11 partigruppene i parlamentet. Til sammenligning har Norge nå åtte partier på Stortinget (med Rødt som et mulig niende hvis de kommer inn til høsten).

Går en tilbake til 1972, var det også 14 partier i det nederlandske parlamentet. Den gang dannet fem partier regjering etter en lengre sonderings- og forhandlingsperiode. På de 45 årene som har gått, har tre partisammenslåinger rukket å finne sted: Tre kristendemokratiske partier fusjonerte i 1980 til det store CDA. Fire småpartier på venstresiden slo seg sammen til GroenLinks i 1990, og to mindre kristne partier fusjonerte til ChristenUnie i 2000.

Siden CDA-fusjonen i 1980 har de nederlandske regjeringene bestått av to eller tre partier. To av de tre store (CDA, konservativ-liberale Folkepartiet, VVD, og Arbeiderpartiet, PvdA), og der det har vært nødvendig med et mindre parti. Selv da det var 12 partier i parlamentet fra 1994 til 1998, hadde trepartiregjeringen til Wim Kok et komfortabelt flertall. De tre store var store nok. I 2003 hadde de tre store 114 av 150 mandater. Syv år senere var tallet 82. Ifølge dagens meningsmålinger er de nede i rundt 60. I stedet for noen veldig store og mange små, som ligner på den norske situasjonen, har velgerne i økende grad spredd seg utover.

Det kommer til å gjøre regjeringsdannelsen vanskelig etter valget. Rekordnoteringen etter 2. verdenskrig var 208 dager i 1977, fra valget i mai tok det til november før en regjering var klar. Den gang var det ikke mange partier som var problemet, men store uenigheter mellom de aktuelle kandidatene. I 2010 tok det fire måneder før dagens statsminister Mark Rutte (VVD) kunne presentere sin regjering, etter å ha utforsket varianter med en firepartiregjering uten CDA og en sondering rundt forholdet til Wilders’ PVV. Ruttes regjering den gang besto av VVD og CDA i mindretall, med en parlamentarisk støtte fra PVV (som inkluderte budsjettstøtte).

Tilbake til Peilingwijzer: Hvis en utelukker Wilders’ PVV (vi kommer tilbake til dette) må minst fire partier til for å få det nødvendige flertallet på 76. VVD, CDA, sosialliberale D66 og grønne GroenLinks (GL) kommer over 76. Uten GL må sosialdemokratiske PvdA og antakelig et småparti med for å få kabalen til å gå opp. Men: De grønne har erklært, til tross for at de er beredt til å samarbeide, at deres primære mål er en progressiv regjering.  Til tross for at både VVD og D66 er liberale partier, har VVD en mer konservativ profil. Og CDA under Sybrand Buma er ikke i seg et progressivt alternativ. Og en progressiv regjering er mest sannsynlig ikke matematisk mulig, når D66-leder Alexander Pechtold har meldt ut at han vil ha en bred regjering etter valget.

På toppen av dette kommer at PvdA har sittet i regjering i fem år og mistet to tredjedeler (!) av velgerne de vant i 2012. Det kan nok være fristende å tenke at en opposisjonstilværelse for å gjenreise partiet kan gjøre godt. Især hvis opposisjonen skulle bestå av både venstrepartiet SP (Sosialistische Partij) og GL i tillegg til Geert Wilders.

Mye i valgkampen har handlet om Geert Wilders. Fra å ha ledet på meningsmålingene ligger han nå bak statsminister Mark Ruttes VVD. Selv da Frihetspartiet var størst, var hans sjanser til å bli regjeringssjef svært små. Og frykten som spredde seg om at Wilders kunne komme til å melde Nederland ut av EU, den var også betydelig overdrevet. Rett nok stemte flertallet nei til den såkalte Ukraina-avtalen i en egen folkeavstemning i 2014, og Nederland tilhører stadig den delen av EU-landene som er skeptiske til en dreining mot et føderalt Europa. Men det er et stykke derfra, og til et votum om å forlate EU. Nederlendere er ikke som briter.

Wilders har vært straffeforfulgt for hatefulle ytringer. Han har et trusselbilde mot seg. Han nektet å stille til partilederdebatten i Carré-teateret i Amsterdam på søndag på grunn av uoverensstemmelser med tv-kanalen RTL. Men paradoksalt nok kan han ende med færre mandater enn det hans parti fikk i 2010. Da vant han 24. Nå ligger han an til 23. Erfaringene fra perioden 2010-2012 sitter også i. 21. april 2012 trakk Wilders støtten til Mark Ruttes første regjering etter et sammenbrudd i forhandlinger om statsbudsjettet. I stedet ble budsjettet og EUs stabilitetspakt reddet av D66, GL og ChristenUnie i parlamentet, og regjeringen utlyste nyvalg. Det er en grunn til at Rutte har utelukket å samarbeide med Wilders etter valget. Aprildagene for fem år siden er ikke et bevis på ansvarlighet når krisen rammer.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

2013-valget med mulige nye valgkretser

Stortingsflertallet er enige om en regionreform der antall fylker skal reduseres. Rammene er en reduksjon fra 19 til om lag ti, og det faktiske regionkartet som stortingsflertallet har tegnet består av 12 fylker (pluss en utredning av sammenslåinger i Nord-Norge). Allerede har diskusjonen begynt om å slå sammen valgkretser til stortingsvalget i tråd med de nye regionene.

Jeg skal ikke konkludere med om dette er bra eller dårlig, men såvidt jeg har fulgt med har ingen regnet på hvordan stortingsvalget ville sett ut hvis man brukte de foreslåtte nye fylkene som valgkretser. Så jeg prøvde meg på en utregning.

Stortingsflertallet er enige om å utrede en sammenslåing til én eller to fylker i Nord-Norge (i stedet for dagens tre). Jeg har tatt utgangspunkt i dagens tre fylker.

Det er 169 mandater som velges i stortingsvalget. 150 er distriktsmandater som avgjøres av stemmetallene i hvert enkelt fylke, mens 19 er utjevningsmandater som (i første rekke) direkte avgjøres av stemmetallet i hele landet. Med færre fylker må en også gjøre noe med utjevningsmandatene. For å være tro mot dagens modell har jeg redusert antall utjevningsmandater fra 19 til 12, og antall distriktsmandater øker tilsvarende fra 150 til 157. Ellers har hvert fylke ett utjevningsmandat, og utregningsmetoden er den samme som ble brukt i det faktiske 2013-valget.

A. Hvor mange mandater skal hvert fylke ha?
Denne fylkesfordelingen bygger på formelen (A x 1,8) + T, der A står for fylkets areal (i kvadratkilometer) og T er fylkets folketall. Folketallet er her det folketallet som var i de sammenslåtte fylkene 1. januar 2012. Denne formelen gir da hvert fylke et fordelingstall. Fordelingstallet deles så på 1, 3, 5, 7, 9 og så videre (2x+1). Fylket med den største kvotienten får det første mandatet, fylket med den nest største kvotienten får mandat nr. 2, og så videre helt til nummer 169.

Denne utregningen gir følgende fylkesfordeling:
Viken (Østfold, Akershus, Buskerud) 24011 km2 / 1.099.770 innb. / 1142989.8 / 35 mandater
Oslo – 454 km2 / 613.285 innb. / 614102.2 / 19 mandater
Innlandet (Hedmark, Oppland) 52590 km2 / 379.938 innb. / 474600.0 / 14 mandater
Telemark-Vestfold – 17522 km2 / 406.447 innb. / 437986.6 / 13 mandater
Agder – 16434 km2 / 285.819 innb. / 315400.2 / 10 mandater
Rogaland – 9376 km2 / 443.115 innb. / 459991.8 / 14 mandater
Vestlandet (Hordaland, Sogn og Fjordane) 34063 km2 / 598.771 innb. / 660084.4 / 20 mandater
Møre og Romsdal – 15115 km2 / 256.628 innb. / 283835.0 / 9 mandater
Trøndelag – 41271 km2 / 431.340 innb. / 505627.8 / 15 mandater
Nordland – 38462 km2 / 238.320 innb. / 307551.6 / 9 mandater
Troms – 25870 km2 / 158.650 innb. / 205216.0 / 6 mandater
Finnmark – 48617 km2 / 73.787 innb. / 161297.6 / 5 mandater

Det siste mandatet i hvert fylke er utjevningsmandat, så Trøndelag har for eksempel 14 distriktsmandater og ett utjevningsmandat.

B. Fordeling av distriktsmandatene på partiene
En recap av reglene for fordeling av distriktsmandater, som det er nedfelt i valgloven § 11-4: «St. Laguës modifiserte metode innebærer at hver listes stemmetall divideres med 1,4-3-5-7 osv. Hvert stemmetall skal divideres så mange ganger som det er nødvendig for å finne det antall mandater listen skal ha. Det første mandatet tilfaller den listen som har den største kvotienten. Det andre mandatet tilfaller den listen som har den nest største kvotienten osv.»

Oslo, Rogaland, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og Finnmark er i reformforliket de samme fylkene som i dag. De får da også samme mandatfordeling som de faktisk fikk i 2013:

Oslo – SV 1, Ap 6, Venstre 2, Høyre 6, Frp 2, MDG 1
Rogaland – Ap 3, Sp 1, KrF 2, Høyre 4, Frp 3
Møre og Romsdal – Ap 2, Sp 1, KrF 1, Høyre 2, Frp 2
Nordland – Ap 4, Høyre 2, Frp 2
Troms – Ap 2, Høyre 2, Frp 1
Finnmark – Ap 2, Høyre 1, Frp 1

De seks andre fylkene, derimot, er helt nye. Størst er utvilsomt Viken med over én million innbyggere, noe som også får betydning for de små partienes sjanser til å vinne mandater på Østlandet.

Viken (34 mandater)628.322 stemmer totalt
Arbeiderpartiet (193.846 stemmer) og Høyre (192.078 stemmer) er omtrent jevnstore med 30 % av stemmetallet hver. Begge partiene får også 11 mandater. Frp (113.313 stemmer, 18,0 %) får seks mandater. Av småpartiene er Venstre best (32.853 stemmer, 5,2 %) og vinner to mandater. De andre småpartiene må nøye seg med ett mandat: KrF (24.068 / 3,8 %), Sp (23.626 / 3,8 %), SV (19.267 / 3,1 %) og MDG (16.317 / 2,6 %).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Østfold, Akershus og Buskerud får Høyre to færre distriktsmandater, og Frp et færre mandat. De tre går i stedet til Venstre og MDG (og det siste går til utjevningsmandatet). Venstre, Sp og KrF vinner distriktsmandater til erstatning for de utjevningsmandatene de vant i 2013.

Innlandet (13 mandater) – 220.132 stemmer totalt
Arbeiderpartiet er klart størst i Innlandet og vinner nesten rent flertall med 6 av de 13 distriktsmandatene (92.744 stemmer / 42,1 %). Høyre vinner tre (41.137 / 18,7 %) og Frp to (28.999 / 13,2 %). Også Senterpartiet vinner to mandater og er nære Frp (24.645 / 11,1 %). Ingen av småpartiene vinner distriktsmandater, men av dem er Venstre størst (8.053 / 3,7 %).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Hedmark  og Oppland får Høyre et ekstra distriktsmandat, fordi Innlandet går fra to til ett utjevningsmandat.

Telemark-Vestfold (12 distriktsmandater) – 235.921 stemmer totalt
Avstanden mellom Ap og Høyre er større her enn i Viken, men mindre enn i Innlandet. Ap og Høyre vinner fire mandater hver, på en oppslutning på henholdsvis 32,6 % (Ap, 76.832) og 26,6 % (Høyre, 62.657). Frp vinner tre mandater (45.541 / 19,3 %). Det eneste småpartiet som vinner distriktsmandat er KrF (13.345 / 5,7 %). Størst av de andre er igjen Venstre med 4,1 % (9.621).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Telemark og Vestfold får Høyre et ekstra distriktsmandat på bekostning av Arbeiderpartiet. Et av KrFs to utjevningsmandater konverteres til et distriktsmandat.

Agder (9 distriktsmandater) – 160.540 stemmer totalt
Agderfylket vil bli det minste sammenslåtte fylket, og være såvidt større enn Møre og Romsdal og Nordland i mandattall. I Agder er Høyre størst med 26,9 % (43.121), mens Ap får 40.850 stemmer (25,4 %). Begge får tre mandater hver. Frp får to mandater (29.141 / 18,1 %) og KrF ett mandat (20.555 / 12,8 %). Venstre er størst av de gjenværende partiene med 7.238 stemmer (4,5 %).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Aust- og Vest-Agder er det ingen endringer utover at ett av KrFs to utjevningsmandater konverteres til et distriktsmandat.

Vestlandet (20 distriktsmandater) – 347.605 stemmer totalt
Størrelsesforskjellen mellom Hordaland og Sogn og Fjordane er stor, men til sammen har de ett mandat ekstra sammenlignet med 2013 (2013: 18 distriktsmandater og to utjevningsmandater). Også her er Høyre størst, med 29,1 % (101.317 stemmer). Ap kommer bak med 25,4 % (88.399). Høyre vinner seks mandater, Ap fem. Frp (49.965 / 14,4 %) får tre mandater, mens KrF vinner to (27.066 / 7,8 %). Venstre, Senterpartiet og SV vinner hvert sitt mandat (Sp 25.109 / 7,2 %, Venstre 20.497 / 5,9 %, SV 16.219 / 4,7 %).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Hordaland og Sogn og Fjordane mister Sp et distriktsmandat til KrF. De to utjevningsmandatene går ned til ett, og Frp vinner det konverterte distriktsmandatet (Høyre og Venstre hadde utjevning i 2013).

Trøndelag (14 distriktsmandater) – 251.866 stemmer totalt
Det siste sammenslåtte fylket blir omtrent like stort som medianen (median for de 12 fylkene: 13 distriktsmandater). Her er Ap klart størst med 38,3 % (96.405 stemmer) og seks mandater. Høyre får 19,9 % (50.058) og tre mandater, mens Frp får 13,4 % (33.740) og to mandater. Sp, SV og Venstre vinner hvert sitt distriktsmandat (Sp 24.147 / 9,6 %, Venstre 12.618 / 5,0 %, SV 12.588 / 5,0 %). Sp er her klart størst av småpartiene. KrF blir uten distriktsmandater med 3,7 % (9.269 stemmer).

Sammenlignet med det faktiske resultatet i 2013 i Nord- og Sør-Trøndelag vinner både SV og Venstre et distriktsmandat i stedet for sine utjevningsmandater, mens Sp går ned fra to mandater til ett mandat.

Oppsummering
Det gir oss følgende fordeling av de 157 distriktsmandatene (fordeling av de 150 mandatene i 2013 i parentes):

SV 4 (2)
Ap 54 (54)
Sp 7 (8)
KrF 8 (5)
Venstre 6 (4)
Høyre 47 (47)
Frp 29 (29)
MDG 2 (1)

Den største forskjellen mellom 2013 og her er at MDG får et ekstra mandat på grunn av den store Viken-regionen. Dette går på bekostning av Senterpartiet, som mister et mandat hver i Vestlandet og Trøndelag og bare vinner tilbake ett i Viken.

C. Hvem vinner utjevningsmandatene?
De tolv utjevningsmandatene må beregnes i to steg: Først hvor mange hvert parti skal ha, så hvilket fylke de skal fordeles på.

Første steg: Partifordelingen
Her må en gjøre en beregning av hvor mange mandater hvert parti har krav på ut fra det nasjonale stemmetallet (Sainte-Laguës metode med 1.4 som første delingstall). MDG har ikke kommet over sperregrensen, og tas ut av beregningen. Da må en beregne ut fra 167 mandater (169 minus MDGs to):

SV 7 (3 utjevning)
Ap 55 (1 utjevning)
Sp 10 (3 utjevning)
KrF 10 (2 utjevning)
Venstre 9 (3 utjevning)
Høyre 47 (ingen utjevning)
Frp 29 (ingen utjevning)

Høyre hadde 48 mandater i 2013, så i sum vinner MDG et mandat på bekostning av Høyre. Regjeringspartiene kan derimot fremdeles danne flertall med enten Venstre (85 mandater) eller KrF (86 mandater).

Andre steg: Fylkesfordeling
Her kommer det kompliserte. Fylkesfordelingen av utjevningsmandatene bygger på et eget fordelingstall. De to viktige tallene er den såkalte «restkvotienten» og gjennomsnittlig stemmetall pr. mandat i den enkelte valgkretsen.

Det gjennomsnittlige stemmetallet er ikke så vanskelig å regne ut. Som eksempel, for Trøndelag vil dette tilsvare 17990 (avrundet, etter formelen 251.866 stemmer : 14 distriktsmandater).

Restkvotienten er det derimot verre med. Har et parti ikke vunnet noen distriktsmandater i et fylke, er restkvotienten den samme som partiets stemmetall (f.eks. 9850.0 for KrF i Oslo). Har et parti vunnet et mandat, er restkvotienten stemmetallet delt på tre. To mandater, så er restkvotienten stemmetallet delt på fem. Valgloven beskriver dette som at «partiets stemmetall divideres med et tall som er én mer enn det dobbelte av antall distriktsmandater partiet har fått i fylket» (uttrykt ved formelen S : (2M + 1), der S er stemmetall og M er antall distriktsmandater partiet har vunnet).

Når man har restkvotienten (R) og gjennomsnittlig stemmetall i fylket (G), deles restkvotienten på gj.snittlig stemmetall (R : G). Da får du det viktige fordelingstallet. Utjevningsmandat nr. 1 tildeles det partiet og det fylket som har det største fordelingstallet. Det nest største fordelingstallet får utjevningsmandat nummer to, og så videre. Men: Hvert fylke kan bare få ett utjevningsmandat, og hvert parti bare så mange utjevningsmandater som det har krav på.

Regnet med utgangspunkt i 2013-resultatene og de nye fylkene gir dette følgende utjevningsmandatliste:

0,585 / Rogaland Venstre (V1/3)
0,5544 / Nordland Senterparti (Sp1/3)
0,5152 / Trøndelag KrF (KrF1/2)
0,5087 / Oslo KrF (KrF2/2)
0,4893 / Telemark-Vestfold Venstre (V2/3)
0,4755 / Innlandet Venstre (V3/3)
0,4574 / Vestlandet Senterparti (Sp2/3)
0,4560 / Viken Ap (Ap1/1)
0,3238 / Agder Senterparti (Sp3/3)
0,3221 / Troms SV (SV1/3)
0,2073 / Finnmark SV (SV2/3)
0,1972 / Møre og Romsdal SV (3/3)

Av disse beholder da Venstre utjevning i Rogaland og Innlandet (Oppland), KrF i Oslo, Sp i Nordland og SV i Troms og Finnmark.

D. Oppsummering
De nasjonale resultatene av et 2013-valg med «nye» valgkretser ville gitt følgende resultater:

SV 7, Arbeiderpartiet 55, Senterpartiet 7, Kristelig Folkeparti 8, Venstre 6, Høyre 47, Frp 29 og MDG 2.

Viken – SV 1, Ap 11, Sp 1, KrF 1, Venstre 2, Høyre 11, Frp 6, MDG 1 (utjevning: Ap)
Oslo – SV 1, Ap 6, Venstre 2, Høyre 6, Frp 2, MDG 1 (utjevning: KrF)
Innlandet – Ap 6, Sp 2, Høyre 3, Frp 2 (utjevning: Venstre)
Telemark-Vestfold – Ap 4, KrF 1, Høyre 4, Frp 3 (utjevning: Venstre)
Agder – Ap 3, KrF 1, Høyre 3, Frp 2 (utjevning: Sp)
Rogaland – Ap 3, Sp 1, KrF 2, Høyre 4, Frp 3 (utjevning: Venstre)
Vestlandet – SV 1, Ap 5, Sp 1, KrF 2, Venstre 1, Høyre 6, Frp 3 (utjevning: Sp)
Møre og Romsdal – Ap 2, Sp 1, KrF 1, Høyre 2, Frp 2 (utjevning: SV)
Trøndelag – SV 1, Ap 6, Sp 1, Venstre 1, Høyre 3, Frp 2 (utjevning: KrF)
Nordland – Ap 4, Høyre 2, Frp 2 (utjevning: Sp)
Troms – Ap 2, Høyre 2, Frp 1 (utjevning: SV)
Finnmark – Ap 2, Høyre 1, Frp 1
(utjevning: SV)

For de små partiene kan en sammenligne 2013-resultatet og denne regneøvelsen, og se om det er geografiske forskjeller i representasjonen. For fire partier (Ap, SV, Sp, Frp) bytter bare et mandat fylke. Av dem er nok Sp viktigst, fordi de mister et trøndelagsmandat som går til Agder, vekk fra et av partiets kjerneområder.

KrF mister to mandater fra sørøst-Norge (Telemark-Vestfold og Agder) som går til Vestlandet og Trøndelag, og slik sett flytter seg representasjonen noe oppover kysten (halve KrFs stortingsgruppe er da fra vest-Norge). For Venstre er endringen størst, to vestnorske mandater flyttes til Østlandet (Viken og Telemark-Vestfold). To tredeler av Venstres stortingsgruppe vil være østlendinger, mot fire av ni i 2013-valget.

En matrise av resultatene:

ny-mandatfordeling-2013

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

BTW17 | 20/2 | Schulz i Bielefeld

I dag har SPDs kanslerkandidat Martin Schulz vært i Bielefeld (eller!?) og holdt en tale til en arbeidstakerkonferanse. Etter en periode der partiet har løftet seg stort på meningsmålingene og har blitt jevnstore med unionspartiene (CDU/CSU) må han og hans parti fremover levere på innhold.

Før Schulz ble SPDs kanslerkandidat forsøkte Sigmar Gabriel å profilere partiet på sosial rettferdighet, blant annet i prosessen med dagligvarebedriften Kaiser’s Tengelmann. Konkret tok det seg uttrykk i at Gabriel angivelig valgte den løsningen som ga flest bransjeansatte tariffavtale og opprettholdt godene til de KT-ansatte.

I Bielefeld handlet det om velferdsstaten og arbeidstakerrettigheter. Unngå at pensjonsnivået synker ytterligere, begrense adgangen til midlertidige ansettelser, og gi mer trygghet til langtidsarbeidsledige.

Bild-Zeitung rapporterte på forhånd at Schulz ville ta et slags oppgjør med Agenda 2010, Gerhard Schröders berømte arbeidsmarkeds- og velferdsreform mens han var sosialdemokratisk forbundskansler. Det var han ikke konkret på, men det ligger i luften at han og partiet vil gjøre noe med hvor lenge en arbeidsledig kan gå på dagpenger.

Agenda 2010 er et omtvistet prosjekt blant sosialdemokrater. Det hjalp på den tyske økonomien, en økonomi som hadde vært en av EUs svakeste før reformen. Men særlig kuttene i arbeidsledighetstrygden og sosialhjelpen har ført til mer relativ fattigdom, og har gitt Die Linke nettopp den sosiale rettferdigheten som kampsak. Det ga også sosialdemokratene store problemer med sine tradisjonelt største støttespillere: Fagforeningene.

Å angripe Agenda 2010 er ikke lavthengende frukt for moderne tyske sosialdemokrater, men det er på linje med hvordan for eksempel dagens Labour forsøker å ta et oppgjør med Tony Blairs New Labour. Om det lykkes med å tiltrekke seg velgere er derimot usikkert.

RBB-korrespondent Angela Ulrich var ikke imponert av utspillene og kommenterte i ARD at det var for diffust og dessuten setter andre SPD-ministre i en vanskelig situasjon. Arbeidsminister Andrea Nahles er for eksempel fremdeles ansvarlig for forvaltningen av arbeidsledighetsregelverket i dagens regjering. «Hun må nå stille seg spørsmålet hvorfor hun ikke har gjort noe med Agenda 2010 allerede, når det nå er et så viktig tema.»

Frankfurter Allgemeine Zeitungs (FAZ) næringslivsredaktør kaller på sin side Schulz’ utspill for «forføreriske», men samtidig feil, og anbefaler partiet å satse på en plan for færre arbeidsledige snarere enn høyere trygd.

Tiden vil vise hva dette vil bli når politikken konkretiseres ytterligere.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized