Category Archives: Mediekritikk

Tekster med kritikk av journalistikk i ulike former.

Bare halvveis rett

«Drap og voldtekt tillatt på nytt russisk realityshow», meldte NTB fredag ettermiddag klokka 14.20.

Allerede samme kveld sendte nyhetsbyrået ut melding om at meldingen ble trukket, fordi den angivelig ikke stemmer helt.

Slik starter Medier24 sin tekst fra 17. desember 2016 (dagen etter NTB-notisen). Realityshowet det er tale om, er Game2: Winter, et konsept som var veldig omskrevet i de dagene, like før julaften i fjor.

Ifølge de opprinnelige meldingene skulle showet fungere som et slags «Hunger Games» i virkeligheten, bare plassert midt ute i en sibirsk skog på vinteren. Etter NTB-notisen, der det blant annet ble slått fast at «Alt er tillatt i et nytt russisk realityshow, der de 30 deltakerne kan voldta og drepe hverandre under et ni måneder langt opphold i Sibirs villmark», gjorde Medier24 en rask sak og tilbakeviste at drap og voldtekt skulle være tillatt (blant annet med bakgrunn i en granskende artikkel fra Snopes.com).

NTB hadde allerede trukket meldingen, VG trakk sin sak og forklarte hvorfor, og Aftenposten korrigerte sin artikkel til overskriften «Vil direktesende overlevelseskamp fra russisk villmark i ni måneder«. Da skulle det meste være i orden og den villedende vinklingen rettet opp i.

Men det var noe annet som skurret.

I Snopes’ granskning skrev journalisten følgende:

At the time of the reports’ circulation in mid-December 2016, material relating to Game2: Winter consisted of a small Facebook page and interviews with its creator. Despite multiple misleading headlines, the waiver described by news outlets explicitly stated that contestants on the show would be obliged to “obey the laws of the Russian Federation.”

En ting er den dårlige researchen som førte til at saken ble slått opp med de sensasjonelle opplysningene om drap og voldtekt.

En annen ting er det som står i den første setningen i det siterte over: Da saken begynte å versere fantes det bare en Facebook-side og intervjuer med serieskaperen. Ikke bare betyr det at det er vanskelig å kontrollere detaljene rundt prosjektet, det burde også ringt bjeller for hvor realistisk prosjektet faktisk var.

For la oss tenke på hva som var konseptet, i henhold til de uttalelsene som hadde kommet fra serieskaperen: Et realityshow med 2000 kameraer (ikke håndholdte, men fastmonterte uten kameraoperatører) plassert ute i den sibirske ødemarken som skulle løpe 24 timer i døgnet, 7 dager i uken fra 1. juli til 1. april. Altså ni måneder i strekk, under en periode hvor temperaturene kunne gå fra 35 plussgrader til 40 minusgrader. Planlagt av en serieskaper som for den jevne nordmann var totalt ukjent, med en veldig høy premie (omregnet til kroner 14 millioner kroner).

Til Siberian Times fortalte serieskaper Jevgenij Pjatkovskij at fem land hadde uttrykt interesse for å sende programmet. The Sun gikk lengre og omtalte det som «mainstream broadcasters in five countries«. Hvilke fem land det var, og hvilke medieselskaper som hadde vist sin interesse, derimot, ble aldri oppklart.

Etterpåklokskap er noe av det enkleste som finnes. Men sett i ettertid er det rart at ingen plukket opp disse røde flaggene selv da det som var det største sjokket ble avslørt som usant. VG avpubliserte sin NTB-sak, og nyhetssjefen sa at

– VG har tillit til at sakene fra NTB medfører riktighet, men VG har selvfølgelig et selvstendig ansvar for artiklene som publiseres på våre plattformer. I dette tilfellet burde vi undersøkt vinklingen av saken nærmere før vi publiserte. Det beklager vi, sier nyhetssjef i VG Brynjar Skjærli.

VG stilte derimot ikke flere spørsmål ut fra sitt selvstendige ansvar. I stedet gjenga avisen fra primær- og sekundærkilder om hva konseptet var ment å gå ut på.

Realityshowets navn er Game2, hvor seerne skal følge 30 deltakere i den sibirske villmarken døgnet rundt gjennom ni måneder. De vil ikke bli filmet av kamerateam, men utplasserte kameraer, ifølge The Guardian, som også opplyser at vinnerpremien er på rundt 14 millioner kroner.

[…]

Det er trolig samtykkeerklæringene deltakerne må skrive under på, for nettopp å skjerme produsentene fra søksmål, som er opphavet til ryktet om at drap og voldtekt ville være tillatt.

I Aftenpostens redigerte artikkel avdramatiseres påstandene om drap og voldtekt, men resten ble stående.

Det er den engelskspråklige Siberian Times som først meldte om planene for programmet: 30 personer skal kjempe for å overleve ni måneder i 1000 hektar stort område i Sibirs taiga, et svært ugjestmildt villmarksområde som er kjent for ekstreme temperatursvingninger og ville dyr som bjørn og ulv.

Deltagerne må overleve i villmarken i Sibir, med temperaturer fra −40 grader til 35 grader, skriver The Guardian.

[…]

Deltagerne får lov å ha med seg opptil 100 kilo utstyr, men ikke skytevåpen. Ifølge Siberian Times til deltagerne få opplæring av tidligere russiske elitesoldater for å være best mulig forberedt på prøvelsene i den russike villmarken.

Programmet, som har fått navnet «Game 2: Winter», presenterer konseptet inngående på sin nettside. Der kan interesserte melde seg på, og nettbrukerne kan stemme frem hvem de mener bør delta fra en kandidatoversikt.

Konseptet var åpenbart så nyhetsverdig at sakene ble stående uten at det ble stilt flere spørsmål enn de som gjaldt «alt er lov»-perspektivet. Og Medier24, som hadde god grunn til å dekke det at medier gikk på limpinnen, gikk heller ikke dypere ned i saken.

Ruptlys video
De fleste mediene vendte ikke tilbake til konseptet etter den innledende dekningen. Med unntak av ett: Dagbladet.

I slutten av mars la nettstedet Ruptly, som er tilknyttet den kjente (og kontroversielle) russiske nyhetskanalen Russia Today (RT), ut en video der flere deltakere og serieskaper Pjatkovskij ble intervjuet midt ute i skogen.

De samme røde flaggene som før var der. Det Pjatkovskij hadde fortalt om interessenter fra fem land ble ikke lenger nevnt, derimot at ««Game2:Winter» vil vises på syv språk: Russisk, engelsk, kinesisk, fransk, tysk, spansk og arabisk. Årsaken er at programskaperne ønsker at hele verden skal få muligheten til å delta i det de selv omtaler som et «prosjekt».»

Dagbladet skrev om videoen og reality-konseptet, og Ruptly er den eneste kilden (bortsett fra nettsiden til Game2: Winter) som det lenkes til i artikkelen. Dermed ingen oppfølgingsspørsmål. Det åpenbare oppfølgingsspørsmålet her ville vært hva som skjedde med de interesserte mediene, og hvem som nå skulle sende dette. En 24-timers direktesending med 2000 kameraer er en massiv operasjon på en helt annen måte enn et redigert TV-program hvor man kan klippe ut de bitene som er minst interessante. Men det har alltid bare vært Pjatkovskij i front, så også i Ruptly-videoen.

En annen sak var at flere potensielle deltakere ble intervjuet av Ruptly, og at Dagbladet beskrev flere av dem som deltakere eller «annonserte deltakere» (transkriberingen fra Ruptly på Youtube-videoen angir også dette), til tross for at fristen for å søke ikke hadde gått ut ennå.

Norske medier skriver jevnlig artikler som bygger på utenlandske kilder og videoklipp fra utenlandske medier, og det er enkel journalistikk som kan fylle underholdningsflatene. Hvis man klarer å oversette godt fra andre språk til norsk. Andre medier gjorde også tilsvarende dekning av at det nærmet seg innspilling (blant annet i Sverige), men det ble muligens litt for enkelt.

Fler medier, inkludert den britiske avisa [The Guardian, min anm.], gikk da på en kjempesmell, og skrev at TV-programmet tillot drap og voldtekt, noe som ikke stemte ifølge faktasjekk-nettstedet Snopes.

I ettertid er kritikken mot medier som feilrapporterte og gikk på en «kjempesmell» en smule pinlig.

Avsløringen
Forleden kunne svenske SVT Nyheter Dalarna melde at hele serieideen var et PR-knep, og at en av de interesserte (som var svensk) var svært skuffet over bløffen.

På nettsiden til Game2: Winter ligger det en tre minutter lang video der Jevgenij Pjatkovskij snakker uavbrutt. Han skryter av å nesten ikke ha brukt noe penger på å få markedsføring for seg selv, og at han måtte ha betalt minst 12 millioner rubler for tilsvarende reklameplass. Han klager på journalister som bare var for late til å ikke se gjennom en provokativ tekst om mulige voldtekter og drap, er glad for å ha fått oppmerksomhet i aviser som The Telegraph, The Sun og New York Times, og forteller at mer enn 400 journalister tok kontakt. Og så reklamerer han for hvordan man ikke trenger store reklamebudsjetter for å nå gjennom med sin markedsføring.

Også Siberian Times, mediet som de fleste internasjonale medier plukket opp saken fra i første omgang, har rapportert om at det er en bløff. Avisen har også sitert flere som meldte seg på, og som mildt sagt er frustrert over serieskaperens kupp.

Ennå har ingen norske medier skrevet om at alt faktisk var en bløff. Verken VG, Aftenposten eller NTB. Heller ikke Medier24. Få norske medier har rapportert om saken siden de første notisene som ble trukket tilbake, så det var ikke mange som har hatt et behov for å selvransake seg gjennom å fortelle om bløffen. Men noen burde ha det. Spesielt de som ikke gikk videre på de røde flaggene som faktisk var der allerede i fjor.

**

Jeg anbefaler også Jack Werners kommentar i svenske Dagens Nyheter, på samme emne (bak betalingsmur). Likeså har jeg også lyttet til Sveriges Radios mediemagasin sin spesialsending om historien til reality-TV og «dokusåpan» i Sverige (der også kvinnen som tok Robinson-ekspedisjonen til Sverige, Anna Bråkenhielm, ikke trodde noe på at Game2: Winter skulle bli virkelighet).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized, Journalistikk, Mediekritikk

Nei, Nettavisen, det blir ikke forbudt å ta selfies med Eiffeltårnet neste uke

«Selfier kan bli forbudt om EU får viljen sin», skrev Nettavisen 30. juni. Kilde for påstanden var… Daily Mail. Som har en noe frynsete historie når det kommer til å gjengi rett fra EU-regelverk eller -rettsakter.

Nettavisen skriver at «en ny EU-åndsverkslov som gjør det forbudt å ta bilder av offentlige bygninger, og publisere dem på sosiale medier, kan tre i kraft neste uke.»

Så enkelt er det likevel ikke. Det som skal opp 9. juli er en rapport i EU-parlamentet om copyright. I EU-systemet arbeides det med en reform av åndsverkreglene, som i dag bunner i et direktiv fra 2001. Et direktiv er rettsregler der EU har overlatt til medlemsstatene å gjennomføre reglene i egen rett (for eksempel gjennom en egen lov eller en forskrift). Den tyske piratpartisten Julia Reda (som sitter i den grønne gruppen i EU-parlamentet) har vært saksordfører (rapportør) for saken i parlamentet, og det er innstillingen fra komiteen for rettslige spørsmål (JURI) som skal opp i plenum.

Innstillingen er ingen egen lov, men inneholder parlamentets merknader og kommentarer til reformen og copyright-reglene. I komiteen stemte kristendemokratene (EPP) og sosialdemokratene (S&D) for det kritiserte forslaget, som sier at:

«[The European Parliament] Considers that the commercial use of photographs, video footage or other images of works which are permanently located in physical public places should always be subject to prior authorisation from the authors or any proxy acting for them;»

Blir det da forbudt å ta selfies foran f.eks. Eiffeltårnet fra 9. juli, som Nettavisen mener? Nei. Først skal hele rapporten opp til avstemning. Vi får håpe at representanter fra de landene der dette er tillatt i dag stemmer nei til forslaget (f.eks. de svenske delegatene fra Moderaterna, Kristdemokraterna og Socialdemokraterna).

Blir punktet i rapporten stående, er det en retningslinje for EU-kommisjonen når de så skal lage det endelige utkastet til nytt regelverk. På Redas nettsider står det at EU-kommisær Günther Oettinger forventes å legge frem det utkastet i slutten av 2015. Og så begynner den ordentlige lovgivningsprosessen i EU-systemet, med lesninger i parlamentet og Det europeiske råd. Endelig vedtak kommer garantert ikke før uti 2016. Og så kommer deretter prosessen med implementering i EØS-komiteen og til slutt i norsk rett. Det kommer antakelig til å ta flere år oppå det igjen. Ikke «fra 9. juli» i år, altså. Og det handler ikke «om EU får viljen sin». Det er et forslag i en komité i EU-parlamentet.

Copyright-reformen er en stor sak nede i EU, som norsk media plukker opp en liten bit av ni dager før EU-parlamentet skal gi sine merknader og kommentarer. Andre ting en kunne plukket opp fra innstillingen er forslaget om å gjennomgå mellommenns og servicetilbyderes ansvar for copyrightbrudd, den evige runddansen om Internett-tilbydere skal være ansvarlige for at brukere deler copyright-beskyttet materiale mellom seg. Det kan potensielt få enda større konsekvenser enn dette. Daily Mail har derimot (såvidt jeg vet) ikke skrevet om akkurat det punktet.

Kanskje dette fører til at mediene holder trykk på copyright-reformen, ettersom den med all sannsynlighet vil være EØS-relevant (og dermed ha betydning for nordmenn i utlandet og i Norge). Eller så forblir det en «tullete forbud fra EU»-sak som EU-kritikere med jevne mellomrom vil plukke opp for å bevise sin tese.

Komiteens innstilling med Redas kommentarer i sidespalten: https://juliareda.eu/copyright-evaluation-report/full/

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Mediekritikk

Den store barnehageblemmen

I Dagsrevyen onsdag rapporterte NRK om en ny undersøkelse for barnehager og at det ikke stilles krav til sikkerhetskurs for barnehageansatte. «Private barnehager er mer opptatt av sikkerhet enn de offentlige», sa Viggo Johansen i innledningen til saken. NRK lagde også en nettsak med overskriften «Ingen krav til sikkerhetskunnskaper i barnehagene«.

Jeg stusset over saken. «Den store barnehageundersøkelsen» er undersøkelsen det siktes til, som gjennomføres av selskapet Kompetansetorget. Som journalisten i innslaget påpekte, «…Kompetansetorget, som selger sikkerhetskurs til barnehageansatte». Kompetansetorgets daglige leder fikk på Dagsrevyen kritisere mangelen på offentlige sikkerhetskrav til barnehageansatte. Frykt skulle de ikke spre, «men det er jo viktig for foreldre å også være trygge på at de som overtar omsorgen for barn kan litt om sikkerhet og risiko når de tar vare på barnet ditt hele dagen».

Jeg mener ikke at det er uviktig at barnehageansatte kan noe om sikkerhet, men det er verdt å reflektere et øyeblikk over det faktum at synspunktet frembringes av et selskap som antakelig vil tjene på nettopp det de foreslår – flere sikkerhetskurs for ansatte i barnehagene. Den store barnehageundersøkelsen har kommet i tre utgaver. Forrige utgave, 2011 års undersøkelse ble «slaktet» (Byavisas uttrykk) av førsteamanuensis Ellen Beate Sandseter ved Dronning Mauds Minne i Trondheim. Sandseter kritiserte både tallene og det læringssystemet som Kompetansetorget solgte, «Sikkerhetsrommet» (som også fikk god medieeksponering av at det sto en roll-up bak den daglige lederen som ble intervjuet i Dagsrevyen). Det er besnærende å tenke at dette er et klart forsøk på å skape blest rundt egen forretningsidé ved å lansere en spørreundersøkelse som skal bekrefte det man er ute etter. Et kjent markedsføringstriks.

Jeg fant 2011 års rapport på nett, og etter en e-post til Kompetansetorget fikk jeg også en kopi av 2014 års rapport (som for øvrig kan leses her). I 2011 års rapport skrøt Kompetansetorget av at trenden i antall svar var stigende. Da var det hele 27 % av de spurte som svarte på undersøkelsen. I årets rapport står det på første side at

Undersøkelsen gikk ut til nesten 6000 norske barnehageledere og vi fikk nær 900 besvarelser. Vi har derfor godt belegg for å si at DSB 2014 gir et dekkende bilde av situasjonen i norske barnehager, ikke minst når det gjelder sikkerhet – temaet vi er særlig opptatt av. (min utheving)

Nær 900 svar (tallet er akkurat 888, ifølge data på neste side) av 6000 spurte, altså. Det er en svarsprosent på 15 %. Det betyr altså at 85 % av de spurte valgte å ikke svare. Det er, med respekt å melde, ikke et tall som gir et godt belegg i det hele tatt. Det gir ingen belegg. Vi vet ikke hvorfor de 900 svarte, og ikke minst hvorfor over 5000 spurte ikke svarte. Det kan finnes egeninteresser i å svare og å ikke svare, og det endelige utvalget kan derfor bli utilsiktet skjevt. Noen analyse av dette har ikke blitt gjort. Metodisk er denne undersøkelsen veldig svak, og konklusjonene i den kan ikke gjøres generelle.*

Undersøkelsen er gjennomført av selskapet Lean Communications på oppdrag av Kompetansetorget. Lean Communications er, ifølge nettsidene deres, et selskap som «hjelper bedrifter i implementering av Lean-filosofien». Lean-filosofien er tydeligvis en ledelsesfilosofi inspirert av japansk bilindustri. De som har utført undersøkelsen er altså en kursbedrift, ikke et meningsmålingsbyrå. Det kan forklare hvorfor en veldig svak undersøkelse fremstilles som om den gir «et dekkende bilde av situasjonen i norske barnehager». En annen forklarende opplysning er at Lean Communications eies til 60 % av selskapet Varde Kapital. Varde Kapital eier i sin tur 98 % av Kompetansetorget. Undersøkelsen er altså utført av et søsterselskap til oppdragsgiver.

I flere av spørsmålene er det skilt ut kategorien «DR+TR». Dette står for Drammen kommune og Tromsø kommune, som begge bruker Kompetansetorgets eget kurs.** Sånn sett er det snedig at NRK brukte nettopp Tromsø kommune som foregangseksempel på en kommune med et godt sikkerhetsarbeid. At begge kommunene kjøper «Sikkerhetskortet» (SK) er antakelig også en årsak til at de gjennomgående beskrives som «Foregangskommunene Drammen og Tromsø» i undersøkelsen, og at det nærmest overalt gjøres et poeng av at barnehager med oppdragsgiverens eget kurs kommer bedre ut enn andre. Undersøkelsen har derimot ikke kontrollert for barnehager med andre konkurrerende tilbud enn SK, det skilles bare mellom SK og ikke-SK.

I introduksjonen til innslaget i Dagsrevyen tok Viggo Johansen opp at private barnehager er mer opptatt av sikkerhet enn offentlige. Bakgrunnen for dette er en rekke spørsmål der private kommer bedre ut enn kommunale: På hvor mye penger som settes av til sikkerhetsopplæring (57 % av kommunale svarer kr 0 pr. år mot 32 % for private), på om arbeidsgiver er opptatt av de ansattes sikkerhetsopplæring (62/42 %) og måler styrerne på dette (37/24 %). Men for å gjenta: Ettersom det bare er rundt 400 kommunale og 450 private barnehager som har svart, kan en ikke trekke generelle slutninger. Vi vet ikke hva fem av seks barnehager bruker på opplæring i sikkerhet. Det sier vel en del.

Samme problem som avstedkom kritikk i 2012 går igjen også i år. «Hvor mange skader / uhell har det vært i din barnehage i år», stilles det spørsmål om.*** Hvor alvorlig skadene er, derimot, det fremgår ikke. Antall skader blant de 15 % som har svart er 2,24 uhell pr. år. Så slår man fast at «Barnehager med Sikkerhetskortet har færre skader enn barnehager uten Sikkerhetskortet«. Dette fordi 70 % av barnehager med SK har to eller færre skader pr. år, mens tilsvarende tall er 66 % for de uten SK. Dette resultatet er innenfor feilmarginen, som for barnehager med SK oppgår til hele 10 %. Konklusjonen er altså helt grunnløs, og kan bygge på tilfeldigheter – selv om vi skulle gå ut fra at undersøkelsen er representantiv, noe den altså ikke er. Dobbelt feil.

Nå er det grunn til å oppsummere. Dagsrevyen har altså videreformidlet konklusjoner som etablerte sannheter fra en rapport
– som har åpenbare og store metodiske svakheter,
– som er utført av en bedrift som tilbyr kurs i ledelsesfilosofi, ikke et anerkjent meningsmålingsbyrå, og dessuten et søsterselskap til oppdragsgiver,
– som helt tydelig brukes for å markedsføre forretningsideen til en konkret bedrift, og «bekrefter» behovet for det bedriften selger.
Dagsrevyen har i samme slengen gitt Kompetansetorget flere minutter på beste sendetid til å komme med følelsesladet argumentasjon og i praksis bedrive egenreklame for egne tjenester, i skjul av å sette søkelys på en viktig problemstilling.

Dette var egentlig ganske dårlig, NRK.

* Også verdt å påpeke er at antall som svarte i 2011 var nesten 1500 – så svarsprosenten er nesten halvert fra 2011 til 2014.
** Dette fremgår ikke av undersøkelsen, men i pressemeldingen «Utdanningsministeren varsler skjerping av tilsyn med barnehagene«, der det står at «Drammen og Tromsø kommune [kan] vise til nedgang i ulykker som resultat av systematisk arbeid med sikkerhet over tid. Et viktig element i dette arbeidet har vært at alle ansatte i kommunens barnehager regelmessig bruker sikkkerhetsrommet.no og tar Sikkerhetskortet.» (min utheving)
*** Her har man riktignok definert «skade/uhell» – som der det er behov for «medisinsk kontroll» eller oppfølging fra lege/tannlege.

1 kommentar

Filed under Journalistikk, Mediekritikk, Uncategorized

En virkelighetssjekk

Før jeg dro hjem fra jule- og nyttårsferie i januar 2014 leste jeg Byavisa, en gratisavis som distribueres i Trondheim. I første utgave for 2014, på side 2, intervjuet avisen «helhetsterapeut» Rachel Willmann ved Alternative Trondheim for å se hva hun kunne spå om 2014. «Jeg liker å gå inn i energien skikkelig slik at jeg får best mulig bilde av hva som forventes. Det har jeg ikke fått gjort her, men har gitt et så godt bilde som mulig under de forutsetningene jeg hadde», sa hun da. Nå er det 31. desember 2014 (innlegget publiseres med vel seks timer igjen til vi går inn i 2015 norsk tid), og kanskje på tide å summere opp.

Byavisa: Vinner Rosenborg serien i 2014?
RW: Nei, kanskje tredjeplass.
– FASIT: Rosenborg ble nr. 2 med 60 poeng, to poeng foran Odd på tredjeplass (og 18 poeng bak vinnerne Molde).

Byavisa: Vil Northug vinne OL-gull i Sotsji?
RW: Når jeg tenker på Northug, så får jeg opp tallet 2. Det er usikkert om han vil få en andreplass eller to førsteplasser. Jeg «ser» at han står øverst på pallen, så da mener jeg at det er to førsteplasser.
– FASIT: Northug ble nummer 17 og 18 individuelt, røk ut i semifinalen i sprint individuelt, ble nummer fire i lagsprint og i stafetten. Northug tok ingen medaljer i Sotsji.

Byavisa: Vil Jørgen Graabak ta OL gull i Sotsji?
RW: Nei!
– FASIT: Jørgen Graabak vant gull individuelt og gull i lagkonkurransen (med bl.a. Magnus Moan fra Byåsen).

Byavisa: Hvordan blir vinteren i Trøndelag?
RW: Den vil fortsette en god stund slik den er nå, hvilket jeg er glad for. Jeg får følelsen av kulde mot slutten av januar, begynnelsen av februar. Tror ikke det blir så langvarig, og i alle fall ikke slik det var i fjor.
– FASIT: I hele januar var det minusgrader i Trondheim, med et overslag til plussgrader i februar. «En av de mest snøfattige vintre siden 1958», meldte NVE i februar. «Veldig spesielt og uvanlig», sa Erling Rygg i Meteorologisk Institutt til NRK i samme måned.

Byavisa: Hva med påskeværet?
RW: Første del av påsken blir det sol, og midt i påsken får jeg opp gråvær.
– FASIT: I Trondheim var det gråvær og regnbyger i hele påskeperioden (fra palmesøndag 13. april til 2. påskedag 21. april 2014).

Byavisa: Hva slags sommervær kan vi forvente i 2014?
RW: Vi husker vel alle hvor kald juni måned var i 2013. Kanskje vi får oppleve en sommerlig juni i år. Et ganske klassisk svar, men jeg får at det blir ganske ustabilt, og tror at det blir mange gråværsdager. Midten av juni blir det en lengre finværsperiode, og det er motsetningen til 2013.
– FASIT: I midten av juni var det regnbyger i Trondheim. I begynnelsen av juni var det varmere enn normalt, før temperaturen snudde og ble lavere enn normalt i midten-slutten av juni. Fra juli og utover ble det varmere igjen. «Trøndelag fikk 3 til 4 grader over normalen. Dette er veldig mye», sa statsmeteorolog Stein Kristiansen til NRK i september. «Ingen nålevende har opplevd en varmere juli måned», meldte NRK samtidig.

Byavisa: Vil Trøndelag oppleve flere naturkatastrofer som flom og jordras i 2014? Andre katastrofer?
RW: Klarer ikke å få opp noen store katastrofer hvor det går menneskeliv. Små steinras kanskje, men ikke noe alvorlig.
– FASIT: 27. januar 2014 startet Norges hittil største skogbrann som pågikk i flere dager i Flatanger i Nord-Trøndelag. Ingen menneskeliv gikk tapt, men omtrent 60 bygninger ble skadet eller ødelagt og erstatningsbeløpet ble på over hundre millioner kroner.

Byavisa: Hva kommer opp av tanker og bilder når du «ser» mot 2014?
RW: Jeg kjenner at vi som mennesker glir mer fra hverandre. Jeg får opp at vi skal gi hverandre gode ord, og «se» hverandre bedre enn det vi gjorde i 2013. Vi skal ikke være så kritiske, men heller gi hverandre ros og godhet. Spesielt til barna våre. Det er så utrolig mange barn og ungdommer som sliter psykisk, og jeg ønsker at vi voksne skal være med å gi dem et løft slik at de kan føle seg bedre.
– Vanskelig å gi noen fasit her, bortsett fra at fokus på psykisk helse har økt (slik det også har gjort de siste årene før 2014). Uansett er spådommen ikke særlig djerv med tanke på utviklingen i samfunnet de siste årene.

Byavisa: Hva blir de viktigste sosiale trendene i 2014?
RW: Jeg ser at Facebook kommer til å bety enda mer for folk flest, og selv om mange er lei, må man være der for å følge trender også videre. Det er nærmere en milliard som er på Facebook, og Mark Zuckerberg har stor innflytelse. Men, jeg ser også at han vil få seg smekk eller to i media det kommende året. Han vil gjøre et par «feil» som ikke blir godkjent av folk flest. Tror kanskje han vil innføre flere «betalingsordninger» som ikke vil falle i god jord.
– FASIT: Det har kommet avsløringer om Facebook i 2014, for eksempel rundt eksperimentet der nyhetsstrømmer ble manipulert for å se om brukernes humør ble påvirket, og om endringene i brukervilkårene i høst/vinter. Alle gjør feil, også Facebook (så ikke heller her noen modig gjetning). Noen betalingsordninger har Facebook (ennå) ikke innført. I juni meldte kampanje om tall fra TNS Gallup som viste at «Facebook foreløpig har nådd toppen i Norge». Antall brukere av andre tjenester har økt kraftig, bl.a. Snapchat. En av de sosiale trendene i 2014 har egentlig vært at flere bruker andre tjenester enn Facebook (selv om undertegnede personlig holder seg til FB, Twitter og bloggen).

Jeg tror ikke på spådommer. Det er kanskje greit å si. Men skal en oppsummere, finner en følgende fra oppslaget til Byavisa: De spørsmålene der svarene er klarest og mest etterprøvbare, der er også spådommene feil. Der de er mer åpne og mindre etterprøvbare, der kan de være mer riktige (og mer selvfølgelige, selvsagt). 31. desember vil jeg slå fast: Denne seansen slo ikke inn.

Jeg vet ikke om Byavisa planlegger flere stunt med alternativbehandlere som kommer med spådommer. Mitt hete tips er: Helst ikke. Det gjelder også dere andre som tenker tanken.

Kilder
YR.no, detaljert statistikk for Trondheim, Trondheim (http://www.yr.no/sted/Norge/Sør-Trøndelag/Trondheim/Trondheim/detaljert_statistikk.html)
Vinteren som aldri kom, NRK Trøndelag, 14. februar 2014 (http://www.nrk.no/trondelag/vinteren-som-aldri-kom-1.11540248)
– Facebooks dominerende posisjon er truet, Kampanje, 20. juni 2014 (http://kampanje.com/medier/juni-2014/-facebook-dominerende-posisjon-er-truet/)

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Mediekritikk, Uncategorized

Ikke så klart flertall mot OL likevel

Mer mediekritikk i statistikkens tegn nå. «Stor Nordlys-måling: Bare tre av ti sier ja til OL i Oslo», skrev Nordlys 8. august. Nå vil den pirkete leser innvende at en spørreundersøkelse med 1011 svar kanskje ikke er veldig «stor» – på størrelse med en gjennomsnittlig norsk stortingsvalg-meningsmåling. Men det er ikke det viktige.

«Nei over hele landet», er en av overskriftene. «Befolkningen over hele landet sier nei til OL». Grunnen er at InFact, som laget undersøkelsen, har brutt ned tallene både i ulike aldersgrupper og ulike regioner i Norge (og ulike velgergrupper). I Oslo og på Østlandet for øvrig er nei-andelen på eksakt 50,0 %. I et tidligere innlegg i juli skrev jeg om feilmarginer og hvordan medier glemmer å sjekke feilmarginene før de hopper til sine konklusjoner (interessant nok med det retoriske spørsmålet «hvor mange ganger hører vi f.eks. om feilmarginen når media rapporterer om nei-til-Oslo-OL-undersøkelser»). Nordlys er her et eksempel på at feilmarginen spøker når det er andre ting enn stortingsvalg man måler.

Med 1011 svar er feilmarginen +/- 3,0 prosent. Det gjelder altså når en regner sammen alle aldersgruppene og regionene i landet. Når man begynner å dele inn, derimot, synker utvalget man spør i, og risikoen for tilfeldige feil øker. Da øker selvfølgelig feilmarginen i takt med dette. Hvis vi forutsetter at undersøkelsen er helt representativ, og antall spurte i Oslo er omtrent som andelen norske innbyggere som bor i Oslo, får vi ca 125 svar.* Da er feilmarginen på 95 %-nivå (som er den normale feilmarginen som angis i spørreundersøkelser) hele +/- 8,8 %. I Østlandet for øvrig ligger utvalget på 267 svar.** Da blir feilmarginen +/- 6 %. Det skulle da bety at det er sikkert at mellom 41,2 og 58,8 % i Oslo sier nei til OL. Er det nei-flertall? Nei. I Østlandet for øvrig er det sikkert at nei-siden står på mellom 44 og 56 %. Heller ikke her er det sikkert nei-flertall.

Dessuten har ja-siden i Oslo 44,4 % i målingen. Medregnet feilmarginen står ja-siden sikkert på mellom 35,6 og 53,2 %. Det er altså ikke en gang sikkert at nei-siden er størst i Oslo (og selv om alle de spurte bodde i Oslo ville ikke dette vært sikkert). Likevel skriver bl.a. Østlandssendingen dette her. VG og Dagbladet hang seg også på og rapporterte ukritisk om innholdet i målingen, og NTB gjenga den uten å nevne feilmarginen.

Dagen etter kom Nordlys med et stort oppslag om at ungdommen sier nei. «Ungdommen sier for første gang nei til OL i Oslo: – Dette er overraskende for oss». Dette får også sette premisset for artikkelen og spørsmålene til Oslo 2022. Hva er så problemet? Også her snakker vi om en undergruppe i målingen, med høyere feilmargin enn +/- 3,0 %. I SSBs «Dette er Norge 2014» er det en befolkningspyramide der 20-24- og 25-29-åringer er ca 13-14 % av befolkningen. Tar en med 18- og 19-åringer burde tallet ligge på ca 16-17 %. Hvis 18-29-åringene er 16-17 % av de spurte hos InFact burde feilmarginen være på noe under +/- 7 %.

41,6 % av de unge svarte ja til OL. 45,9 % svarte nei. Legger en på en feilmargin på 7 % blir det da 95 % sikkert at mellom 35 og 48 % sier ja, og mellom 39 og 53 % sier nei. Det er et ganske betydelig overlapp, så det er heller ikke «et klart flertall blant unge» som Nordlys skriver. Det er alt annet enn klart. VGs dekning var klart størst, med kritiske spørsmål til NIF og spørsmål med utgangspunkt i at tallene var sikre («Hva tenker dere om at flere ungdommer er mot Oslo-OL enn for?»). Også Frps Mazyar Keshvari kommenterer tallene og bruker dem som argument mot Oslo-OL. Og igjen: Selv om alle de spurte i undersøkelsen skulle være under 29 år, ville det ikke vært statistisk sikkert at flere ungdommer sa nei enn ja.

På Nordlys’ debattsider skrev Torkild Emberland en kommentar om debatten rundt asylmottak og moské i Alta. «Det finnes tre typer løgner. Hvite løgner, svarte løgner og statistikk.» Indeed. Jeg vil ikke beskylde Nordlys for noe som helst. Rent bortsett fra at de ikke greide å få dreis på de tilfeldige feilene i undersøkelsen (selv . Og NTB og VG for ikke selv å ha stilt kritiske spørsmål (særlig VG som lagde en egen vri på historien). Dóg bare en i rekken av tilfeldige feil fra mediene i beskrivelsen av spørreundersøkelser og statistikk.

* InFact har ikke sluppet råtall, så en må nesten bare gjøre antagelser (basert på SSBs befolkningstall for 1. januar 2014). Men poenget står seg likevel.

** «Østlandet for øvrig» har jeg tolket som Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold og Telemark. (og hvis regionen egentlig er mindre, er også utvalget mindre og feilmarginen desto større)

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Mediekritikk, Uncategorized

En kommentar om meningsmålinger og feilkilder

Norge er et land der mennesker har penger å rutte med. Hver måned kommer det sju-åtte meningsmålinger som viser partisympatier foran neste stortingsvalg (i tillegg til de avisene som bestiller meningsmålinger til kommune- og fylkestingsvalget eller lokale målinger til stortingsvalget). En illvillig sjel kunne tenkt at noen av de summene som avisene blar opp for å få meningsmålinger, kunne vært bedre spendert på annen journalistikk. I mai i år (2014), tre år og fire måneder før neste stortingsvalg, kom det hele ti målinger, for eksempel. Som om de skulle påvirke utgangen av 2017 års valg. Men det er selvfølgelig en vurdering redaksjonene selv får foreta seg.

Jeg har gått igjennom målingene de første seks månedene i år – totalt har det kommet 50 meningsmålinger. Én av dem angir ikke antall spurte (noe som gjør det umulig å regne ut feilkilder, en stor svikt i mine øyne).

Et mål på resultater av statistikk (for det er det meningsmålinger er i bunn og grunn, statistikk) er svarsprosent. Et annet er om resultatene er statistisk signifikante, altså over eller under feilmarginen. I 24 av de 49 målingene fra januar til juni skjedde det signifikante endringer for minst ett parti. Tre av disse 24 igjen var det «Andre partier» som hadde signifikante endringer, men MDG hadde det ikke (noe som betyr at det var Pensjonistpartiet, Kystpartiet ++ som hadde stor oppgang eller nedgang). Totalt er det altså i 21 tilfeller som man med sikkerhet kan si at et av dagens stortingspartier eller Rødt har gått opp eller ned i oppslutning. I de andre tilfellene (25 målinger) er det faktisk umulig å si. Det er altså omlag halvparten av alle målinger (50 %).

April var en spesiell måned. Vanligvis viser rundt halvparten av målingene signifikante forskjeller, men i april 2014 var det bare én måling – Opinion for ANB – som viste endringer. Det var attpåtil en oppgang for MDG (Ipsos for Dagbladet viste en klar nedgang for Andre partier, men det går ikke å regne ut hvordan det gikk for MDG). Hvordan skrev så media om disse målingene, der en i praksis ikke kan si stort om endringene fra mars?

«Velgerne straffer Senterpartiet ved å sende dem under sperregrensen«, skrev NRK. Sp fikk 3,9 % (-0,8), men feilmarginen var 1,2 %. Nedgangen på 0,8 % var altså ikke statistisk sikker, og i praksis kunne Sp havnet mellom 2,7 og 5,0 %. Likevel den bombastiske overskriften (som får sette premisset for artikkelen, selv om hovedfokus var på den relevante og pågående lederstriden i partiet). I TV2s artikkel som beskrev deres meningsmåling, fikk Ap og Jens Stoltenberg spørsmål om velgerflukt og om usikkerheten hos velgerne, fordi partiet for første gang på flere måneder ikke fikk oppgang, men nedgang (-2,2 %). Feilmarginen var 3,0 %. Statistisk sett er dette ikke en klar tilbakegang, selv om dette sies i artikkelen. Aftenposten skrev at «Audun Lysbakken ser 2-tallet«, selv om oppslutningen på 2,9 % hadde en feilmargin på 1,0 % (og derfor lett kunne vært på 3-tallet, som måneden før). Det som derimot er sant, er at det var statistisk sikkert at SV på Aftenpostens måling ville havnet under sperregrensen. På grunn av feilmarginene skjer det ikke så ofte, men det ble ikke nevnt i artikkelen med ett ord.

Også VG («Høyres verste måling siden 2011«, der for øvrig InFact selv sier at tallene er innenfor feilmarginen, men dette ikke gjenspeiles i innledningen) og Vårt Land spiller på opp- og nedganger som ikke er statistisk sikre (selv om VL har en klart mer nøktern tilnærming til målingen og heller fremhever partilojalitet). Dagbladet hadde ikke nettsak på sin meningsmåling – som ikke er veldig overraskende ettersom det ikke var mulig å hente noen nyhetsverdige opp- eller nedganger fra undersøkelsen, med unntak for «Andre partier». Opinions måling ble gjort for et nyhetsbyrå – som resulterte i en rekke mindre artikler som stort sett bare listet opp de faktiske tallene (dóg uten å nevne at bare MDG hadde en klar opp- eller nedgang over feilmarginen). Det er en mer lavmælt måte å rapportere på som kanskje ikke er så ueffen.

Nå er dette bare et utvalg av nettsaker som aviser og mediehus har gjort på meningsmålinger uten noen statistisk signifikans. Felles er at de politikerne som blir spurt, ofte svarer og blir sitert på at «det svinger mye», eller «det går opp og ned». Som oversikten over har vist, stemmer det. De har rett. Dels svinger det mye, og dels er ikke alltid påstandene forankret i statistikken. For rapportering rundt de største partiene er alltid feilmarginen en utfordring, men like fullt en realitet. Når tallene for Ap og Høyre har en feilmargin på ca 3 prosent, blir normalt bare unntaksvis resultatene så sterke at man kan si at opp- eller nedgangen var klar fra en måned til en annen.

Gjennom nettsteder som pollofpolls.no har borgerne i større grad fått muligheten til å regne seg frem til snittet av målingene over en bestemt tidsperiode (gjerne en hel måned). Her kan en si at et rent gjennomsnitt ikke nødvendigvis heller sier alt om hvordan det går for partiene – f.eks. kan en få mer kunnskap (eller mindre sensasjonalisme) ved å sammenligne standardavviket. Men da går vi dypt inn i statistikken. Det er i det minste bedre enn partier som gjerne trekker frem enkeltresultater med sideformuleringer som «vi er i vinden» eller noe lignende. Det kan godt hende at fremgangen er statistisk sikker, men hjelper lite hvis alle andre byråer rapporterer om andre, og gjerne dårligere tall.

I andre land er antall meningsmålinger pr. måned færre – og i land som Storbritannia (som ironisk nok har mange målinger selv om valgsystemet faktisk ikke bryr seg det spor om hvor mange som stemmer Labour eller Tories på landsnivå) og Tyskland rapporterer en bare hele tall fra målingene, ikke desimaler. Tre målinger (5.1, 5.3 og 4.9) rapporteres da bare som 5 %. Det illustrerer kanskje bedre at små endringer ikke trenger å bety noe som helst.

Ikke alle velgere vet hvordan statistikk fungerer eller er klar over at en undersøkelse har feilkilder. Sjelden fremheves dette også av nyhetsmediene (hvor mange ganger hører vi f.eks. om feilmarginen når media rapporterer om nei-til-Oslo-OL-undersøkelser, eller svarsprosenten i egne eller andres undersøkelser [som her]), som heller fokuserer på helt andre ting. Jeg skjønner at media gjerne vil bruke spalte- eller eterplass på sine egne undersøkelser. De betaler jo tross alt byråer for å gjøre disse meningsmålingene. Men «oppgang-nedgang-journalistikken» burde heller baseres på statistisk sikre, klare trender fremfor formuleringer som ved nærmere øyensyn viser seg å ikke holde vann. I verste fall kan det bidra til at politikere treffer kortsiktige avgjørelser for ikke å havne bakpå i en verden av tall som enkelt gjøres til folkets endelige og ugjenkallelige dom.

1 kommentar

Filed under Journalistikk, Mediekritikk, Uncategorized

Feil konklusjon, NRK

NRK publiserte i dag en artikkel om fusjonen mellom Universitetet i Tromsø (UiT) og Høgskolen i Finnmark (HiF). Siden jeg er student ved UiT og ikke har bestemt meg for hva jeg synes om fusjonen, ble jeg interessert og leste den. Oppsiktsvekkende var uttalelsen i ingressen om at

«Flertallet av de ansatte ved Universitetet i Tromsø vil ikke ha sammenslåing med Høyskolen i Finnmark.»

Artikkelen slår fast at det er en spørreundersøkelse som Forskerforbundet har sendt ut, som er grunnlag for påstanden. 22 % av de som svarte, var for, og 24 % hadde ingen mening. Da burde 54 % være negative. Det burde vært et bemerkelsesverdig faktum.

Det er bare det at NRK har glemt noe av det viktigste i statistikk. Djevelen ligger i detaljene, heter det jo. For det første er dette en spørreundersøkelse av Forskerforbundet. Ingen vonde ord om Forskerforbundet, men de er ikke den eneste fagforeningen ved universitetet. Akademikerne, for eksempel. Hva mener de om fusjonen? Det vites ikke. Og er de teknisk ansatte ved universitetet organisert i Forskerforbundet? Det er betimelig å spørre seg om Forskerforbundets ansatte er representantive for alle ansatte ved universitetet. Her modererer seg NRK i brødteksten og sier at undersøkelsen er gjort «blant et utvalg ansatte». Men den bastante påstanden i ingressen står fortsatt.

Det mest alvorlige er likevel at NRK glemmer å løfte frem et vesentlig element i undersøkelsen. De skal ha ros for at de forteller hvor mange som har svart. Men bare 269 av minst 700 har svart. Det er et bortfall på 62 %. Minst. Hvis en ser antall som sier nei til fusjonen i sammenheng med hele medlemstallet (som også er uklart), blir det maks 21 % av Forskerforbundets medlemmer som sier nei til å slå sammen UiT og HiF. Når bortfallet er så stort, blir hele vitsen med undersøkelsen litt borte. Og den blir i hvert fall ikke representativ. NRK burde stilt spørsmålet: Hvorfor har så mange valgt å ikke svare? Er det fordi de ikke har noen mening om fusjonen?

NRK konkluderer altså med at flertallet av UiT-ansatte ikke vil ha en fusjon med HiF. Dette på bakgrunn av en undersøkelse der 38 % av medlemmene til en av flere fagforeninger har sagt sitt. Beklager, NRK, men jeg kan ikke ta dette seriøst. Djevelen i detaljene tok dere denne gangen.

1 kommentar

Filed under Journalistikk, Mediekritikk, Uncategorized