Category Archives: Journalistikk

Tekster om journalistikk eller egenskrevet journalistikk.

Bare halvveis rett

«Drap og voldtekt tillatt på nytt russisk realityshow», meldte NTB fredag ettermiddag klokka 14.20.

Allerede samme kveld sendte nyhetsbyrået ut melding om at meldingen ble trukket, fordi den angivelig ikke stemmer helt.

Slik starter Medier24 sin tekst fra 17. desember 2016 (dagen etter NTB-notisen). Realityshowet det er tale om, er Game2: Winter, et konsept som var veldig omskrevet i de dagene, like før julaften i fjor.

Ifølge de opprinnelige meldingene skulle showet fungere som et slags «Hunger Games» i virkeligheten, bare plassert midt ute i en sibirsk skog på vinteren. Etter NTB-notisen, der det blant annet ble slått fast at «Alt er tillatt i et nytt russisk realityshow, der de 30 deltakerne kan voldta og drepe hverandre under et ni måneder langt opphold i Sibirs villmark», gjorde Medier24 en rask sak og tilbakeviste at drap og voldtekt skulle være tillatt (blant annet med bakgrunn i en granskende artikkel fra Snopes.com).

NTB hadde allerede trukket meldingen, VG trakk sin sak og forklarte hvorfor, og Aftenposten korrigerte sin artikkel til overskriften «Vil direktesende overlevelseskamp fra russisk villmark i ni måneder«. Da skulle det meste være i orden og den villedende vinklingen rettet opp i.

Men det var noe annet som skurret.

I Snopes’ granskning skrev journalisten følgende:

At the time of the reports’ circulation in mid-December 2016, material relating to Game2: Winter consisted of a small Facebook page and interviews with its creator. Despite multiple misleading headlines, the waiver described by news outlets explicitly stated that contestants on the show would be obliged to “obey the laws of the Russian Federation.”

En ting er den dårlige researchen som førte til at saken ble slått opp med de sensasjonelle opplysningene om drap og voldtekt.

En annen ting er det som står i den første setningen i det siterte over: Da saken begynte å versere fantes det bare en Facebook-side og intervjuer med serieskaperen. Ikke bare betyr det at det er vanskelig å kontrollere detaljene rundt prosjektet, det burde også ringt bjeller for hvor realistisk prosjektet faktisk var.

For la oss tenke på hva som var konseptet, i henhold til de uttalelsene som hadde kommet fra serieskaperen: Et realityshow med 2000 kameraer (ikke håndholdte, men fastmonterte uten kameraoperatører) plassert ute i den sibirske ødemarken som skulle løpe 24 timer i døgnet, 7 dager i uken fra 1. juli til 1. april. Altså ni måneder i strekk, under en periode hvor temperaturene kunne gå fra 35 plussgrader til 40 minusgrader. Planlagt av en serieskaper som for den jevne nordmann var totalt ukjent, med en veldig høy premie (omregnet til kroner 14 millioner kroner).

Til Siberian Times fortalte serieskaper Jevgenij Pjatkovskij at fem land hadde uttrykt interesse for å sende programmet. The Sun gikk lengre og omtalte det som «mainstream broadcasters in five countries«. Hvilke fem land det var, og hvilke medieselskaper som hadde vist sin interesse, derimot, ble aldri oppklart.

Etterpåklokskap er noe av det enkleste som finnes. Men sett i ettertid er det rart at ingen plukket opp disse røde flaggene selv da det som var det største sjokket ble avslørt som usant. VG avpubliserte sin NTB-sak, og nyhetssjefen sa at

– VG har tillit til at sakene fra NTB medfører riktighet, men VG har selvfølgelig et selvstendig ansvar for artiklene som publiseres på våre plattformer. I dette tilfellet burde vi undersøkt vinklingen av saken nærmere før vi publiserte. Det beklager vi, sier nyhetssjef i VG Brynjar Skjærli.

VG stilte derimot ikke flere spørsmål ut fra sitt selvstendige ansvar. I stedet gjenga avisen fra primær- og sekundærkilder om hva konseptet var ment å gå ut på.

Realityshowets navn er Game2, hvor seerne skal følge 30 deltakere i den sibirske villmarken døgnet rundt gjennom ni måneder. De vil ikke bli filmet av kamerateam, men utplasserte kameraer, ifølge The Guardian, som også opplyser at vinnerpremien er på rundt 14 millioner kroner.

[…]

Det er trolig samtykkeerklæringene deltakerne må skrive under på, for nettopp å skjerme produsentene fra søksmål, som er opphavet til ryktet om at drap og voldtekt ville være tillatt.

I Aftenpostens redigerte artikkel avdramatiseres påstandene om drap og voldtekt, men resten ble stående.

Det er den engelskspråklige Siberian Times som først meldte om planene for programmet: 30 personer skal kjempe for å overleve ni måneder i 1000 hektar stort område i Sibirs taiga, et svært ugjestmildt villmarksområde som er kjent for ekstreme temperatursvingninger og ville dyr som bjørn og ulv.

Deltagerne må overleve i villmarken i Sibir, med temperaturer fra −40 grader til 35 grader, skriver The Guardian.

[…]

Deltagerne får lov å ha med seg opptil 100 kilo utstyr, men ikke skytevåpen. Ifølge Siberian Times til deltagerne få opplæring av tidligere russiske elitesoldater for å være best mulig forberedt på prøvelsene i den russike villmarken.

Programmet, som har fått navnet «Game 2: Winter», presenterer konseptet inngående på sin nettside. Der kan interesserte melde seg på, og nettbrukerne kan stemme frem hvem de mener bør delta fra en kandidatoversikt.

Konseptet var åpenbart så nyhetsverdig at sakene ble stående uten at det ble stilt flere spørsmål enn de som gjaldt «alt er lov»-perspektivet. Og Medier24, som hadde god grunn til å dekke det at medier gikk på limpinnen, gikk heller ikke dypere ned i saken.

Ruptlys video
De fleste mediene vendte ikke tilbake til konseptet etter den innledende dekningen. Med unntak av ett: Dagbladet.

I slutten av mars la nettstedet Ruptly, som er tilknyttet den kjente (og kontroversielle) russiske nyhetskanalen Russia Today (RT), ut en video der flere deltakere og serieskaper Pjatkovskij ble intervjuet midt ute i skogen.

De samme røde flaggene som før var der. Det Pjatkovskij hadde fortalt om interessenter fra fem land ble ikke lenger nevnt, derimot at ««Game2:Winter» vil vises på syv språk: Russisk, engelsk, kinesisk, fransk, tysk, spansk og arabisk. Årsaken er at programskaperne ønsker at hele verden skal få muligheten til å delta i det de selv omtaler som et «prosjekt».»

Dagbladet skrev om videoen og reality-konseptet, og Ruptly er den eneste kilden (bortsett fra nettsiden til Game2: Winter) som det lenkes til i artikkelen. Dermed ingen oppfølgingsspørsmål. Det åpenbare oppfølgingsspørsmålet her ville vært hva som skjedde med de interesserte mediene, og hvem som nå skulle sende dette. En 24-timers direktesending med 2000 kameraer er en massiv operasjon på en helt annen måte enn et redigert TV-program hvor man kan klippe ut de bitene som er minst interessante. Men det har alltid bare vært Pjatkovskij i front, så også i Ruptly-videoen.

En annen sak var at flere potensielle deltakere ble intervjuet av Ruptly, og at Dagbladet beskrev flere av dem som deltakere eller «annonserte deltakere» (transkriberingen fra Ruptly på Youtube-videoen angir også dette), til tross for at fristen for å søke ikke hadde gått ut ennå.

Norske medier skriver jevnlig artikler som bygger på utenlandske kilder og videoklipp fra utenlandske medier, og det er enkel journalistikk som kan fylle underholdningsflatene. Hvis man klarer å oversette godt fra andre språk til norsk. Andre medier gjorde også tilsvarende dekning av at det nærmet seg innspilling (blant annet i Sverige), men det ble muligens litt for enkelt.

Fler medier, inkludert den britiske avisa [The Guardian, min anm.], gikk da på en kjempesmell, og skrev at TV-programmet tillot drap og voldtekt, noe som ikke stemte ifølge faktasjekk-nettstedet Snopes.

I ettertid er kritikken mot medier som feilrapporterte og gikk på en «kjempesmell» en smule pinlig.

Avsløringen
Forleden kunne svenske SVT Nyheter Dalarna melde at hele serieideen var et PR-knep, og at en av de interesserte (som var svensk) var svært skuffet over bløffen.

På nettsiden til Game2: Winter ligger det en tre minutter lang video der Jevgenij Pjatkovskij snakker uavbrutt. Han skryter av å nesten ikke ha brukt noe penger på å få markedsføring for seg selv, og at han måtte ha betalt minst 12 millioner rubler for tilsvarende reklameplass. Han klager på journalister som bare var for late til å ikke se gjennom en provokativ tekst om mulige voldtekter og drap, er glad for å ha fått oppmerksomhet i aviser som The Telegraph, The Sun og New York Times, og forteller at mer enn 400 journalister tok kontakt. Og så reklamerer han for hvordan man ikke trenger store reklamebudsjetter for å nå gjennom med sin markedsføring.

Også Siberian Times, mediet som de fleste internasjonale medier plukket opp saken fra i første omgang, har rapportert om at det er en bløff. Avisen har også sitert flere som meldte seg på, og som mildt sagt er frustrert over serieskaperens kupp.

Ennå har ingen norske medier skrevet om at alt faktisk var en bløff. Verken VG, Aftenposten eller NTB. Heller ikke Medier24. Få norske medier har rapportert om saken siden de første notisene som ble trukket tilbake, så det var ikke mange som har hatt et behov for å selvransake seg gjennom å fortelle om bløffen. Men noen burde ha det. Spesielt de som ikke gikk videre på de røde flaggene som faktisk var der allerede i fjor.

**

Jeg anbefaler også Jack Werners kommentar i svenske Dagens Nyheter, på samme emne (bak betalingsmur). Likeså har jeg også lyttet til Sveriges Radios mediemagasin sin spesialsending om historien til reality-TV og «dokusåpan» i Sverige (der også kvinnen som tok Robinson-ekspedisjonen til Sverige, Anna Bråkenhielm, ikke trodde noe på at Game2: Winter skulle bli virkelighet).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Mediekritikk, Uncategorized

Nei, Nettavisen, det blir ikke forbudt å ta selfies med Eiffeltårnet neste uke

«Selfier kan bli forbudt om EU får viljen sin», skrev Nettavisen 30. juni. Kilde for påstanden var… Daily Mail. Som har en noe frynsete historie når det kommer til å gjengi rett fra EU-regelverk eller -rettsakter.

Nettavisen skriver at «en ny EU-åndsverkslov som gjør det forbudt å ta bilder av offentlige bygninger, og publisere dem på sosiale medier, kan tre i kraft neste uke.»

Så enkelt er det likevel ikke. Det som skal opp 9. juli er en rapport i EU-parlamentet om copyright. I EU-systemet arbeides det med en reform av åndsverkreglene, som i dag bunner i et direktiv fra 2001. Et direktiv er rettsregler der EU har overlatt til medlemsstatene å gjennomføre reglene i egen rett (for eksempel gjennom en egen lov eller en forskrift). Den tyske piratpartisten Julia Reda (som sitter i den grønne gruppen i EU-parlamentet) har vært saksordfører (rapportør) for saken i parlamentet, og det er innstillingen fra komiteen for rettslige spørsmål (JURI) som skal opp i plenum.

Innstillingen er ingen egen lov, men inneholder parlamentets merknader og kommentarer til reformen og copyright-reglene. I komiteen stemte kristendemokratene (EPP) og sosialdemokratene (S&D) for det kritiserte forslaget, som sier at:

«[The European Parliament] Considers that the commercial use of photographs, video footage or other images of works which are permanently located in physical public places should always be subject to prior authorisation from the authors or any proxy acting for them;»

Blir det da forbudt å ta selfies foran f.eks. Eiffeltårnet fra 9. juli, som Nettavisen mener? Nei. Først skal hele rapporten opp til avstemning. Vi får håpe at representanter fra de landene der dette er tillatt i dag stemmer nei til forslaget (f.eks. de svenske delegatene fra Moderaterna, Kristdemokraterna og Socialdemokraterna).

Blir punktet i rapporten stående, er det en retningslinje for EU-kommisjonen når de så skal lage det endelige utkastet til nytt regelverk. På Redas nettsider står det at EU-kommisær Günther Oettinger forventes å legge frem det utkastet i slutten av 2015. Og så begynner den ordentlige lovgivningsprosessen i EU-systemet, med lesninger i parlamentet og Det europeiske råd. Endelig vedtak kommer garantert ikke før uti 2016. Og så kommer deretter prosessen med implementering i EØS-komiteen og til slutt i norsk rett. Det kommer antakelig til å ta flere år oppå det igjen. Ikke «fra 9. juli» i år, altså. Og det handler ikke «om EU får viljen sin». Det er et forslag i en komité i EU-parlamentet.

Copyright-reformen er en stor sak nede i EU, som norsk media plukker opp en liten bit av ni dager før EU-parlamentet skal gi sine merknader og kommentarer. Andre ting en kunne plukket opp fra innstillingen er forslaget om å gjennomgå mellommenns og servicetilbyderes ansvar for copyrightbrudd, den evige runddansen om Internett-tilbydere skal være ansvarlige for at brukere deler copyright-beskyttet materiale mellom seg. Det kan potensielt få enda større konsekvenser enn dette. Daily Mail har derimot (såvidt jeg vet) ikke skrevet om akkurat det punktet.

Kanskje dette fører til at mediene holder trykk på copyright-reformen, ettersom den med all sannsynlighet vil være EØS-relevant (og dermed ha betydning for nordmenn i utlandet og i Norge). Eller så forblir det en «tullete forbud fra EU»-sak som EU-kritikere med jevne mellomrom vil plukke opp for å bevise sin tese.

Komiteens innstilling med Redas kommentarer i sidespalten: https://juliareda.eu/copyright-evaluation-report/full/

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Mediekritikk

Den store barnehageblemmen

I Dagsrevyen onsdag rapporterte NRK om en ny undersøkelse for barnehager og at det ikke stilles krav til sikkerhetskurs for barnehageansatte. «Private barnehager er mer opptatt av sikkerhet enn de offentlige», sa Viggo Johansen i innledningen til saken. NRK lagde også en nettsak med overskriften «Ingen krav til sikkerhetskunnskaper i barnehagene«.

Jeg stusset over saken. «Den store barnehageundersøkelsen» er undersøkelsen det siktes til, som gjennomføres av selskapet Kompetansetorget. Som journalisten i innslaget påpekte, «…Kompetansetorget, som selger sikkerhetskurs til barnehageansatte». Kompetansetorgets daglige leder fikk på Dagsrevyen kritisere mangelen på offentlige sikkerhetskrav til barnehageansatte. Frykt skulle de ikke spre, «men det er jo viktig for foreldre å også være trygge på at de som overtar omsorgen for barn kan litt om sikkerhet og risiko når de tar vare på barnet ditt hele dagen».

Jeg mener ikke at det er uviktig at barnehageansatte kan noe om sikkerhet, men det er verdt å reflektere et øyeblikk over det faktum at synspunktet frembringes av et selskap som antakelig vil tjene på nettopp det de foreslår – flere sikkerhetskurs for ansatte i barnehagene. Den store barnehageundersøkelsen har kommet i tre utgaver. Forrige utgave, 2011 års undersøkelse ble «slaktet» (Byavisas uttrykk) av førsteamanuensis Ellen Beate Sandseter ved Dronning Mauds Minne i Trondheim. Sandseter kritiserte både tallene og det læringssystemet som Kompetansetorget solgte, «Sikkerhetsrommet» (som også fikk god medieeksponering av at det sto en roll-up bak den daglige lederen som ble intervjuet i Dagsrevyen). Det er besnærende å tenke at dette er et klart forsøk på å skape blest rundt egen forretningsidé ved å lansere en spørreundersøkelse som skal bekrefte det man er ute etter. Et kjent markedsføringstriks.

Jeg fant 2011 års rapport på nett, og etter en e-post til Kompetansetorget fikk jeg også en kopi av 2014 års rapport (som for øvrig kan leses her). I 2011 års rapport skrøt Kompetansetorget av at trenden i antall svar var stigende. Da var det hele 27 % av de spurte som svarte på undersøkelsen. I årets rapport står det på første side at

Undersøkelsen gikk ut til nesten 6000 norske barnehageledere og vi fikk nær 900 besvarelser. Vi har derfor godt belegg for å si at DSB 2014 gir et dekkende bilde av situasjonen i norske barnehager, ikke minst når det gjelder sikkerhet – temaet vi er særlig opptatt av. (min utheving)

Nær 900 svar (tallet er akkurat 888, ifølge data på neste side) av 6000 spurte, altså. Det er en svarsprosent på 15 %. Det betyr altså at 85 % av de spurte valgte å ikke svare. Det er, med respekt å melde, ikke et tall som gir et godt belegg i det hele tatt. Det gir ingen belegg. Vi vet ikke hvorfor de 900 svarte, og ikke minst hvorfor over 5000 spurte ikke svarte. Det kan finnes egeninteresser i å svare og å ikke svare, og det endelige utvalget kan derfor bli utilsiktet skjevt. Noen analyse av dette har ikke blitt gjort. Metodisk er denne undersøkelsen veldig svak, og konklusjonene i den kan ikke gjøres generelle.*

Undersøkelsen er gjennomført av selskapet Lean Communications på oppdrag av Kompetansetorget. Lean Communications er, ifølge nettsidene deres, et selskap som «hjelper bedrifter i implementering av Lean-filosofien». Lean-filosofien er tydeligvis en ledelsesfilosofi inspirert av japansk bilindustri. De som har utført undersøkelsen er altså en kursbedrift, ikke et meningsmålingsbyrå. Det kan forklare hvorfor en veldig svak undersøkelse fremstilles som om den gir «et dekkende bilde av situasjonen i norske barnehager». En annen forklarende opplysning er at Lean Communications eies til 60 % av selskapet Varde Kapital. Varde Kapital eier i sin tur 98 % av Kompetansetorget. Undersøkelsen er altså utført av et søsterselskap til oppdragsgiver.

I flere av spørsmålene er det skilt ut kategorien «DR+TR». Dette står for Drammen kommune og Tromsø kommune, som begge bruker Kompetansetorgets eget kurs.** Sånn sett er det snedig at NRK brukte nettopp Tromsø kommune som foregangseksempel på en kommune med et godt sikkerhetsarbeid. At begge kommunene kjøper «Sikkerhetskortet» (SK) er antakelig også en årsak til at de gjennomgående beskrives som «Foregangskommunene Drammen og Tromsø» i undersøkelsen, og at det nærmest overalt gjøres et poeng av at barnehager med oppdragsgiverens eget kurs kommer bedre ut enn andre. Undersøkelsen har derimot ikke kontrollert for barnehager med andre konkurrerende tilbud enn SK, det skilles bare mellom SK og ikke-SK.

I introduksjonen til innslaget i Dagsrevyen tok Viggo Johansen opp at private barnehager er mer opptatt av sikkerhet enn offentlige. Bakgrunnen for dette er en rekke spørsmål der private kommer bedre ut enn kommunale: På hvor mye penger som settes av til sikkerhetsopplæring (57 % av kommunale svarer kr 0 pr. år mot 32 % for private), på om arbeidsgiver er opptatt av de ansattes sikkerhetsopplæring (62/42 %) og måler styrerne på dette (37/24 %). Men for å gjenta: Ettersom det bare er rundt 400 kommunale og 450 private barnehager som har svart, kan en ikke trekke generelle slutninger. Vi vet ikke hva fem av seks barnehager bruker på opplæring i sikkerhet. Det sier vel en del.

Samme problem som avstedkom kritikk i 2012 går igjen også i år. «Hvor mange skader / uhell har det vært i din barnehage i år», stilles det spørsmål om.*** Hvor alvorlig skadene er, derimot, det fremgår ikke. Antall skader blant de 15 % som har svart er 2,24 uhell pr. år. Så slår man fast at «Barnehager med Sikkerhetskortet har færre skader enn barnehager uten Sikkerhetskortet«. Dette fordi 70 % av barnehager med SK har to eller færre skader pr. år, mens tilsvarende tall er 66 % for de uten SK. Dette resultatet er innenfor feilmarginen, som for barnehager med SK oppgår til hele 10 %. Konklusjonen er altså helt grunnløs, og kan bygge på tilfeldigheter – selv om vi skulle gå ut fra at undersøkelsen er representantiv, noe den altså ikke er. Dobbelt feil.

Nå er det grunn til å oppsummere. Dagsrevyen har altså videreformidlet konklusjoner som etablerte sannheter fra en rapport
– som har åpenbare og store metodiske svakheter,
– som er utført av en bedrift som tilbyr kurs i ledelsesfilosofi, ikke et anerkjent meningsmålingsbyrå, og dessuten et søsterselskap til oppdragsgiver,
– som helt tydelig brukes for å markedsføre forretningsideen til en konkret bedrift, og «bekrefter» behovet for det bedriften selger.
Dagsrevyen har i samme slengen gitt Kompetansetorget flere minutter på beste sendetid til å komme med følelsesladet argumentasjon og i praksis bedrive egenreklame for egne tjenester, i skjul av å sette søkelys på en viktig problemstilling.

Dette var egentlig ganske dårlig, NRK.

* Også verdt å påpeke er at antall som svarte i 2011 var nesten 1500 – så svarsprosenten er nesten halvert fra 2011 til 2014.
** Dette fremgår ikke av undersøkelsen, men i pressemeldingen «Utdanningsministeren varsler skjerping av tilsyn med barnehagene«, der det står at «Drammen og Tromsø kommune [kan] vise til nedgang i ulykker som resultat av systematisk arbeid med sikkerhet over tid. Et viktig element i dette arbeidet har vært at alle ansatte i kommunens barnehager regelmessig bruker sikkkerhetsrommet.no og tar Sikkerhetskortet.» (min utheving)
*** Her har man riktignok definert «skade/uhell» – som der det er behov for «medisinsk kontroll» eller oppfølging fra lege/tannlege.

1 kommentar

Filed under Journalistikk, Mediekritikk, Uncategorized

Tilbakeblikk: Søndagsåpent eller ei?

12. mai 1998 vedtok Odelstinget lov om åpningstider for utsalgssteder (åpningstidsloven). 4. juni 1998 bifalt Lagtinget lovforslaget. Dermed hadde Stortinget sagt ja til innføringen av «Brustad-bua» og lagt mange av premissene for den debatten vi nå har om søndagsåpne butikker. På tide med et lite tilbakeblikk.

Våren 1996 satt Arbeiderpartiet med regjeringsmakten. Åpningstidsloven av 1985 ga kommunene makt til å bestemme åpningstidene til utsalgssteder, med en nasjonal minstenorm. Stadig oftere – særlig i byene – utviklet seg kiosker og bensinstasjoner som var unntatt fra lovens forbud mot søndagsåpent til light-butikker. I Trondheim utviklet det seg en ren strid der dagligvarebutikk-eiere trosset de lokale åpningstidene i protest mot at ingenting ble gjort for å forhindre storkioskene. Det endte med rettssak, etter at kommunen og LO anmeldte. Og i namsretten vant butikkene frem. I barne- og familiedepartementet begynte forberedelser for å skrive en ny åpningstidslov, mens debatten raste i mediene – var det rett eller galt å åpne for kveldsåpne butikker etter klokka 20? «Vi trenger mer fleksibilitet», sa AUF-leder Anniken Huitfeldt og påkalte fagbevegelsens vrede. Handel og Kontors ungdom var sjokkerte.

I Stortinget fremmet KrF forslag om å gå igjennom lovverket med sikte på å begrense søndagshandelen, men Ap bestemte seg for å stemme mot og sende saken til regjeringen, dre Thorbjørn Jagland var blitt statsminister og Sylvia Brustad barne- og familieminister. I mars 1997 gikk sentralstyret i Ap inn for at bare kiosker og småbutikker skulle få holde åpent på søndager. Slik kunne folket også få mulighet til å få kjøpt basisvarer. «Nei, forslaget er ikke helt logisk», sa Brustad til VG. Og det forslaget som til slutt ble fremmet i Odelstingsproposisjon 75 for 1996-1997 inneholdt en begrensning på 100 kvadratmeter. I tillegg ble kommunenes muligheter til å vedta lokale forskrifter fjernet, og lovforslaget la opp til at butikker maks skulle få holde åpent til 21.00 på hverdager og 18.00 på lørdager. Men høringsrunden og påsken gjorde til slutt at forslaget ikke ble behandlet av Stortinget den våren. Så var det valg. Selv om Jagland ikke nådde den berømte 36,9-grensen, ble likevel forslaget fremmet på nytt før sentrumsregjeringen rakk å tiltre.

På grunn av budsjettprosessen er det vanligvis i vårsesjonen at lovforslag og store politiske saker behandles. Så også åpningstidsloven. 17. mars 1998 kom vendepunktet for mange – da VG publiserte en sak med intervjuer av Unn Aarrestad (Sp) og May-Helen Molvær Grimstad (KrF). Aarrestad, ordfører for saken i Stortinget, proklamerte at arealgrensen måtte forkastes og erstattes med en grense på antall varer. Hvilke varer skulle delegeres til Handel og Kontor og dagligvarekjedene å avgjøre. «Summen av folk som kjøper Pizza Grandiosa på søndager, er et samfunnsproblem», sa Molvær Grimstad. Dermed begynte hoderistingen blant medpolitikere og leserstormen i media. Selv Thorbjørn Jagland mente forslaget var komisk, selv om fagbevegelsen også sto helhjertet bak det. TIl slutt ble sentrumspartiene enige om å forbli uenige, og forkaste ideen om «Aarrestad-bua». Senterpartiet fortsatte å tro på ideen, mens KrF gikk inn for Brustad-bua etter bl.a. at Kjell Magne Bondevik offentlig valgte å støtte den tanken fremfor Aarrestads. Venstre gikk til slutt inn for å avvise ideen om noen begrensninger i areal eller sortiment, og i stedet at alle butikker som i det vesentlige solgte kiosk- og dagligvarer skulle få holde åpent om søndager.

Dagbladet trykket 23. mars 1998 en reportasje om Sylvia Brustad og åpningstidsloven. Departementet hadde ikke ønsket å endre på den praksisen som hadde oppstått på midten av 90-tallet, men Aps landsmøte ville det annerledes. Med Handel og Kontor på barrikadene. «Det er klart at oppmerksomheten saken har fått overhodet ikke er i samsvar med hvor viktig den er», sa Brustad i mars 1998 om forslaget hun fremmet ett år før.

Da saken omsider ble behandlet i Stortinget i mai 1998 var det hele fem forskjellige linjer. Frp og Høyre ville oppheve hele loven, Senterpartiet hadde sin begrensning basert på sortiment, KrF og Ap fremmet «Brustad-bua», Venstre sin linje og SV hadde den såkalte «Valle-bua» der begrensningen på søndagsåpent bygget på butikkens omsetning. Det ble til slutt arealgrensen som vant frem. Ap og KrF gikk for. Alle andre gikk mot.

Så var også – i det minste for denne gang – striden om storkioskenes være eller ikke være endt. Nå er vi i 2015 og debatten raser igjen. Denne gang er det også forskjellige linjer – Høyre og Frps nei til alle begrensninger, Venstres ja til lokale løsninger og de rød-grønnes, KrFs og MDGs nei til oppmykning. Vi får se om vi går tilbake til modellen fra før 1998, og i så fall hvilke begrensninger kommunene selv velger å sette. Får vi lignende debatter om dagligvarer og ikke dagligvarer da, mon tro?

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Uncategorized

Jakten på et enklere lovverk

I går gikk Nærings- og fiskeridepartementet ut med nyheten at departementet planlegger å børste støv av gamle lover og gjøre et storstilt opprydningsarbeid. Selv om jeg i grunnen er enig i at man alltid må ha et kritisk forhold til antall lover og forskrifter og forenkle regelverket så langt som mulig innenfor rimelighetens grenser, var det flere ting jeg stusset over.

«Det er mange gamle lover som tiden har løpt fra», står det i pressemeldingen. Nå er en av lovene som nevnes fra 2013 og enda ikke satt i kraft (endringer i aksjeloven som tillater at stiftelsesdokument for stiftelse av AS opprettes digitalt), så formuleringen passer ikke så bra. Verre er det at loven ble enstemmig vedtatt av Stortinget i juni 2013 under overskriften «Endringer i aksjelovgivningen mv. (forenklinger)». Jeg er usikker på om dette er en inkurie, men det er unektelig litt morsomt.

Men statsråden har sett seg ut ni lover som det «trolig [ikke er] behov for … heller», selv om de skal vurderes med tanke på potensielle utilsiktede konsekvenser (i seg en morsom ordstilling). En av lovene som pekes på er pristiltaksloven 11. mars 1993 nr. 66. Nå er ikke loven den mest praktiske, § 1 gir Kongen myndighet til å bestemme prisstopp, noe som ikke har vært gjort på en del år. § 2 fastslår at «det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige» eller urimelige forretningsvilkår. Utover det gir loven regler om kontrollmyndighet for pliktene etter loven, og om straff, inndragning og tilbakebetaling av merpris hvis en ikke overholder disse pliktene.

Men som regjeringen påpeker, dette er ikke bare bare å oppheve selv om statsråden sier det trolig ikke er behov for loven. I 2009 vedtok Stortinget tredje og siste del av den nye straffeloven, som justisministeren nå arbeider for å sette i kraft fra denne sommeren (ti år etter at den opprinnelig skulle bli gjeldende). Da Stortinget vedtok den nye straffeloven vedtok de også å ikke videreføre en rekke bestemmelser fra den gamle (nå gjeldende) straffeloven som de mente tiden hadde løpt fra. En av dem var § 295 om åger.

«§ 295. For åger straffes den som ved rettshandel utnytter noens nød, lettsinn, uforstand eller avhengighetsforhold til å oppnå eller betinge et vederlag, som etter de foreliggende omstendigheter står i et påtakelig misforhold til det som ytes, eller som medvirker hertil.»

Regjeringen mente denne bestemmelsen må antas å være tilstrekkelig dekket av pristiltaksloven § 2 med forbudet mot urimelig høye priser og vederlag. Justiskomiteen berørte ikke dette i sin innstilling til Stortinget, men når straffeloven 2005 trer i kraft blir også ågerbestemmelsen opphevet. Da er det bare pristiltaksloven som gjelder.

I november i fjor (2014) skrev Dagens Næringsliv om lånehaien Pål Diskerud som drev utlån i et svart marked med renter langt over det som er rimelig. Arnt Angell i Økokrim sa til avisa etter oppslaget om Diskerud at fjerningen av ågerbestemmelsen bør revurderes. Både økonomiprofessor Halvor Mehlum og jusprofessor Hans Petter Graver var av samme oppfatning. Jeg er enig med dem.

Og da er vi i kjernen: Fjerner regjeringen pristiltaksloven helt, fjerner den samtidig alle muligheter til å få domfelt eller etterforsket personer for å ha utnyttet andre og begjært vederlag langt utover rimelighetens grenser. Riktignok er regelen sjelden brukt, men det har antakelig sammenheng med to forhold: At det skal en del til før åger resulterer i fengselsstraff (de fleste saker har i praksis endt i bøtesstraff for de involverte), og at det skal en del til før politiet etterforsker slike saker – hvis de i det hele tatt blir anmeldt. Men dette er problemer som i alle fall ikke blir løst ved å oppheve loven. Og jeg vil tro at det ikke blir lettere å iverksette etterforskning hvis en må navigere rundt i spesiallovgivningen heller enn i straffeloven.

Kanskje er det beste kompromisset å gjøre som Graver og Mehlum foreslo i november, å endre straffeloven 2005 (før den rekker å tre i kraft) og legge til et forbud mot åger, og så oppheve resten av pristiltaksloven (hvis regjeringen skulle komme frem til at den fortjener å bli opphevet, det vil si). Å fjerne forbudet mot urimelige priser som en del av et «forenklingsprosjekt» er derimot å skape flere utilsiktede problemer enn det vil være å beholde det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Uncategorized

En virkelighetssjekk

Før jeg dro hjem fra jule- og nyttårsferie i januar 2014 leste jeg Byavisa, en gratisavis som distribueres i Trondheim. I første utgave for 2014, på side 2, intervjuet avisen «helhetsterapeut» Rachel Willmann ved Alternative Trondheim for å se hva hun kunne spå om 2014. «Jeg liker å gå inn i energien skikkelig slik at jeg får best mulig bilde av hva som forventes. Det har jeg ikke fått gjort her, men har gitt et så godt bilde som mulig under de forutsetningene jeg hadde», sa hun da. Nå er det 31. desember 2014 (innlegget publiseres med vel seks timer igjen til vi går inn i 2015 norsk tid), og kanskje på tide å summere opp.

Byavisa: Vinner Rosenborg serien i 2014?
RW: Nei, kanskje tredjeplass.
– FASIT: Rosenborg ble nr. 2 med 60 poeng, to poeng foran Odd på tredjeplass (og 18 poeng bak vinnerne Molde).

Byavisa: Vil Northug vinne OL-gull i Sotsji?
RW: Når jeg tenker på Northug, så får jeg opp tallet 2. Det er usikkert om han vil få en andreplass eller to førsteplasser. Jeg «ser» at han står øverst på pallen, så da mener jeg at det er to førsteplasser.
– FASIT: Northug ble nummer 17 og 18 individuelt, røk ut i semifinalen i sprint individuelt, ble nummer fire i lagsprint og i stafetten. Northug tok ingen medaljer i Sotsji.

Byavisa: Vil Jørgen Graabak ta OL gull i Sotsji?
RW: Nei!
– FASIT: Jørgen Graabak vant gull individuelt og gull i lagkonkurransen (med bl.a. Magnus Moan fra Byåsen).

Byavisa: Hvordan blir vinteren i Trøndelag?
RW: Den vil fortsette en god stund slik den er nå, hvilket jeg er glad for. Jeg får følelsen av kulde mot slutten av januar, begynnelsen av februar. Tror ikke det blir så langvarig, og i alle fall ikke slik det var i fjor.
– FASIT: I hele januar var det minusgrader i Trondheim, med et overslag til plussgrader i februar. «En av de mest snøfattige vintre siden 1958», meldte NVE i februar. «Veldig spesielt og uvanlig», sa Erling Rygg i Meteorologisk Institutt til NRK i samme måned.

Byavisa: Hva med påskeværet?
RW: Første del av påsken blir det sol, og midt i påsken får jeg opp gråvær.
– FASIT: I Trondheim var det gråvær og regnbyger i hele påskeperioden (fra palmesøndag 13. april til 2. påskedag 21. april 2014).

Byavisa: Hva slags sommervær kan vi forvente i 2014?
RW: Vi husker vel alle hvor kald juni måned var i 2013. Kanskje vi får oppleve en sommerlig juni i år. Et ganske klassisk svar, men jeg får at det blir ganske ustabilt, og tror at det blir mange gråværsdager. Midten av juni blir det en lengre finværsperiode, og det er motsetningen til 2013.
– FASIT: I midten av juni var det regnbyger i Trondheim. I begynnelsen av juni var det varmere enn normalt, før temperaturen snudde og ble lavere enn normalt i midten-slutten av juni. Fra juli og utover ble det varmere igjen. «Trøndelag fikk 3 til 4 grader over normalen. Dette er veldig mye», sa statsmeteorolog Stein Kristiansen til NRK i september. «Ingen nålevende har opplevd en varmere juli måned», meldte NRK samtidig.

Byavisa: Vil Trøndelag oppleve flere naturkatastrofer som flom og jordras i 2014? Andre katastrofer?
RW: Klarer ikke å få opp noen store katastrofer hvor det går menneskeliv. Små steinras kanskje, men ikke noe alvorlig.
– FASIT: 27. januar 2014 startet Norges hittil største skogbrann som pågikk i flere dager i Flatanger i Nord-Trøndelag. Ingen menneskeliv gikk tapt, men omtrent 60 bygninger ble skadet eller ødelagt og erstatningsbeløpet ble på over hundre millioner kroner.

Byavisa: Hva kommer opp av tanker og bilder når du «ser» mot 2014?
RW: Jeg kjenner at vi som mennesker glir mer fra hverandre. Jeg får opp at vi skal gi hverandre gode ord, og «se» hverandre bedre enn det vi gjorde i 2013. Vi skal ikke være så kritiske, men heller gi hverandre ros og godhet. Spesielt til barna våre. Det er så utrolig mange barn og ungdommer som sliter psykisk, og jeg ønsker at vi voksne skal være med å gi dem et løft slik at de kan føle seg bedre.
– Vanskelig å gi noen fasit her, bortsett fra at fokus på psykisk helse har økt (slik det også har gjort de siste årene før 2014). Uansett er spådommen ikke særlig djerv med tanke på utviklingen i samfunnet de siste årene.

Byavisa: Hva blir de viktigste sosiale trendene i 2014?
RW: Jeg ser at Facebook kommer til å bety enda mer for folk flest, og selv om mange er lei, må man være der for å følge trender også videre. Det er nærmere en milliard som er på Facebook, og Mark Zuckerberg har stor innflytelse. Men, jeg ser også at han vil få seg smekk eller to i media det kommende året. Han vil gjøre et par «feil» som ikke blir godkjent av folk flest. Tror kanskje han vil innføre flere «betalingsordninger» som ikke vil falle i god jord.
– FASIT: Det har kommet avsløringer om Facebook i 2014, for eksempel rundt eksperimentet der nyhetsstrømmer ble manipulert for å se om brukernes humør ble påvirket, og om endringene i brukervilkårene i høst/vinter. Alle gjør feil, også Facebook (så ikke heller her noen modig gjetning). Noen betalingsordninger har Facebook (ennå) ikke innført. I juni meldte kampanje om tall fra TNS Gallup som viste at «Facebook foreløpig har nådd toppen i Norge». Antall brukere av andre tjenester har økt kraftig, bl.a. Snapchat. En av de sosiale trendene i 2014 har egentlig vært at flere bruker andre tjenester enn Facebook (selv om undertegnede personlig holder seg til FB, Twitter og bloggen).

Jeg tror ikke på spådommer. Det er kanskje greit å si. Men skal en oppsummere, finner en følgende fra oppslaget til Byavisa: De spørsmålene der svarene er klarest og mest etterprøvbare, der er også spådommene feil. Der de er mer åpne og mindre etterprøvbare, der kan de være mer riktige (og mer selvfølgelige, selvsagt). 31. desember vil jeg slå fast: Denne seansen slo ikke inn.

Jeg vet ikke om Byavisa planlegger flere stunt med alternativbehandlere som kommer med spådommer. Mitt hete tips er: Helst ikke. Det gjelder også dere andre som tenker tanken.

Kilder
YR.no, detaljert statistikk for Trondheim, Trondheim (http://www.yr.no/sted/Norge/Sør-Trøndelag/Trondheim/Trondheim/detaljert_statistikk.html)
Vinteren som aldri kom, NRK Trøndelag, 14. februar 2014 (http://www.nrk.no/trondelag/vinteren-som-aldri-kom-1.11540248)
– Facebooks dominerende posisjon er truet, Kampanje, 20. juni 2014 (http://kampanje.com/medier/juni-2014/-facebook-dominerende-posisjon-er-truet/)

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Mediekritikk, Uncategorized

Intet nytt under solen

NRK Alltid Nyheter rapporterte i dag at finansdebatten er blitt utsatt bare to ganger: 1998 og 2002. Begge gangene var det tilfeldigvis en mindretallsregjering som skulle forhandle om forlik med andre, og begge gangene hadde regjeringen lagt frem sitt første egne budsjett.

På 1990-tallet fikk Norge et nytt budsjettrammeverk. I stedet for tidligere stemme over de ulike rammeområdene fritt uten rammer å forholde seg til, skulle nå de overgripende rammene legges fast først før en begynte å fordele budsjettet innenfor de ulike rammeområdene. Dette gjorde det selvfølgelig vanskeligere å bruke vekslende flertall for å få gjennom egen politikk, og alle regjeringer har måttet forhandle seg frem til et forlik om rammene. Så også i 2014.

Tid for et lite tilbakeblikk til nettopp 1998. Finansminister Gudmund Restad la frem sentrumsregjeringens første virkelige budsjett (i motsetning til deres tilleggsinnstilling høsten 1997 etter at Jens Stoltenberg la frem den avgående regjeringens budsjett). Samarbeid med Arbeiderpartiet var så godt som utelukket, fordi Arbeiderpartiet ikke kunne støtte avtalen regjeringen hadde med Høyre og Frp om å innføre kontantstøtte. 5. november hadde regjeringspartiene sitt første forhandlingsmøte med Høyre og Frp. Det gikk tregt. Seks dager senere ble forhandlingene brutt. Både Einar Steensnæs i KrF og Jan Petersen i Høyre mente at avstanden var for stor. Når så Arbeiderpartiet meldte tilbake at de ikke kunne redde regjeringen fordi kontantstøtten sto i veien, var situasjonen blitt mer alvorlig. Finanskomiteen måtte legge frem sin innstilling uten flertallsinnstilling, men med fem ulike forslag (Ap, SV, sentrumspartiene, Høyre og Frp). Det ble åpent ryktet om regjeringskrise, kabinettspørsmål og et mulig samarbeid mellom Høyre og Arbeiderpartiet hvis Kjell Magne Bondeviks regjering måtte kaste inn håndkleet. Så, dagen før finansdebatten i Stortinget, ble sentrumspartiene enige med Høyre og Frp. Regjeringen ble sittende, og det skulle gå ytterligere 1,5 år før den måtte gå (også der i et samvirke mellom Høyre og Arbeiderpartiet).

Høsten 2002 var det en ny regjering, og finansminister Per-Kristian Foss forhandlet med Carl I. Hagen og Siv Jensen. Forhandlingene startet 17. oktober, og brøt sammen omtrent to uker senere. Jens Stoltenberg sa nå ja til å kunne forhandle med Høyre, KrF og Venstre, og de forhandlingene begynte mandag 11. november. Allerede på torsdag erklærte Ap at den politiske avstanden var for stor, og at det også her ble brudd. Siste sjanse var SV, men også de måtte avvise tilbudet fordi regjeringen ikke strakk seg langt nok på bl.a. egenandeler. Etter en uke med usikkerhet og interne drøftinger om hvilken side hver part skulle støtte, ble det nye forhandlinger 20. november med Frp. Etter to dager ble det så til slutt enighet om et forlik, 22. november.

Både i 1999 og 2000 gikk forhandlingene tregt, og i 2000 ble det dobbelt brudd med Arbeiderpartiet. Begge ganger tok det 17 dager fra forhandlingene startet, til forliket var klart. I 2003 gikk det 12 dager (inkludert brudd med Frp i mellomtiden), og i 2004 bare sju dager.

Ser en bare på tallene, gikk det i perioden 1998-2004 (ekskl. 2001 da det også var regjeringsskifte) i gjennomsnitt 18,5 dager* fra forhandlingene startet til forliket sto klart. I dag er det 18. november, og det har gått 15 dager siden starten den 3. november. Enn så lenge er det altså ikke noe utover det vanlige i mindretallsregjeringens budsjettforhandlinger. Og det hadde faktisk ikke vært unormalt hvis det kom til et brudd heller, selv om de tidligere regjeringene har hatt bedre muligheter til å forhandle på begge sider av seg enn denne regjeringen har.

* med et standardavvik på 9,3 dager (1s = 9,2-27,8)

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Uncategorized