Dansen rundt delingsknappen

I kveld tok Dagsnytt atten på NRK opp spørsmålet om julenissen og slemme og snille barn. Utgangspunktet er et innlegg som ble publisert i Tønsbergs Blad søndag 9. desember, der Ellen Elisabeth Dittmann-Monsen skriver om prestasjonsjag, om det å skille mellom sak og person, at det at noen gjør noe slemt ikke betyr at vedkommende er slem, og på hvilken måte voksne snakker om og til barn.

Personlig har jeg ingen sterke følelser for den ene eller andre siden av de som møttes i debatten, men det er et innlegg og en tekst som reflekterer og som tenker høyt.

Hege Ulstein, en av de to som ble invitert til å diskutere i radio, skrev før helgen teksten «Norsk kulturkrig» i Dagsavisen om den større debatten. Hennes tekst er god, og ikke minst kritisk til alle de som lot seg rase overinnholdet og vinklingen i hva Dittmann-Monsen mente og sa.

Én ting er at såkalt vanlige folk ikke klarer å oppføre seg oggyver løs på en uerfaren debattant som vil diskutere pedagogikk.Men når to av våre fremste folkevalgte fra Ap og Høyre [Jan Bøhlerog Linda Helleland] har så lyst til å slåss i den storekulturkrigen at de velger å latterliggjøre en småbarnsmor fraVestfold og bruke henne som fiskestang for å nappe til seg likes ogdelinger på falske premisser, uten å tenke på hvilke konsekvenserdet får for hennes lyst til å bruke ytringsfriheten neste gang, erdet virkelig grunn til å spørre. «Finnes det noen snillepolitikere her?»

Det er derimot en ting som Ulstein ikke skriver om, og som jeg har ergret meg over en stund. Det er måten massemediene bidrar til å sette denne type debatter på dagsorden.

«Det skulle bare være en liten kronikk i lokalavisen. Den kom neppe til å bli lest av noe særlig mer enn et par hundre mennesker,»skriver Ulstein. Lenke til innlegget ble verken lagt ut på Facebook eller Twitter av Tønsbergs Blad, to arenaer hvor lenker deles flittig videre – og sprer seg som ild i tørt gress hvis innholdet er delbart.

Det var først da NRK plukket opp saken at det ble vei i vellinga. To dager etter innlegget i Tønsbergs Blad dukker det opp hos NRK Vestfold, da under overskriften «Etterlyser bedre retorikk fra julenissen».

La gå, det opprinnelige innlegget har overskriften «Kjære julenissen, i år ønsker jeg meg en bedre retorikk fra deg!». Men likevel. Saken havner på forsiden av nrk.no og på NRKs nasjonale Facebook-konto. I skrivende stund er Facebook-innlegget delt 208 ganger, med 867 kommentarer, og NRK-artikkelen er delt 51 ganger på Twitter (hvorav én fra NRK Vestfold). Med stortingsrepresentanter fra flere partier og med kjendiser som harselerer med innholdet.

Det gyldne spørsmålet er: Hadde det trengt å bli så stort?

Den svenske journalisten Jack Werner skrev i vår en tekst i Dagens Nyheter om det han kaller «opinionsfreakshowen». Den teksten kom etter en artikkel i Expressen der en småbarnsfar i svenske Sunne reagerte på at det sto ord som «Vodka», «Gin» og «Whisky» på vingummi som sønnen hadde kjøpt i en lokal butikk.

En liten bagatell, kan det virke som. Men ikke bagatellmessig nok for Expressen, som også høstet en stor mengde klikk og ikke minst mange sinte reaksjoner. Mest sinte på pappaen i saken. For hvor dum kan man bli, lød omkvedet.

«Att skriva om någon för att den har en åsikt man vet att många kommer håna». Slik definerte Werner selv sitt begrep. Og det passer godt også i denne diskusjonen her hjemme.

Det er nå to måneder siden NRK lagde saken «Veganer mener barnesanger lærer barn å utnytte dyr».Grunnlaget for artikkelen var et innlegg i Facebook-gruppen «Veganpreik», som i dag (altså to måneder etter) har 337 likerklikk, 75 kommentarer og 4 delinger (gruppen har drøyt 12 000 medlemmer).

Hva er problemet? At ethvert alminnelig menneske vil riste på hodet og tenke «For noen raringer det er som mener noe sånt». Og klikke på del-knappen. Og skrive det. Og nestemann vil gjøre det samme. Og sånn har du det gående.

Det opprinnelige innlegget om «Kua mi, jeg takker deg» i Facebook-gruppen kom den 25. septemberi år. NRK-artikkelen dukket opp den 14. oktober, nesten tre uker senere. Også det ble en sak som ble diskutert både i radio og TV). Og allerede dagen etter fulgte NRK opp, med en artikkel om at veganere opplever mye hat, og at sinnene var satt i kok av at«veganere ønsker egne versjoner av tradisjonelle barnesanger».

Men det hadde aldri kommet hatefulle reaksjoner hvis ikke NRK hadde lagd saken om den ene veganeren som foreslo en alternativ tekst til «Kua mi, jeg takker deg». De fleste hadde antakelig ikke engang visst at det var noen som drev med det.

Og Ellen Elisabeth Dittmann-Monsen hadde antakelig ikke opplevd latterliggjøringen fra blant annet Norges likestillingsminister, hvis ikke NRK hadde plukket opp innlegget hennes i Tønsbergs Blad og gjort en journalistisk artikkel om hvilket språk julenissen bør eller skal bruke – frikoblet fra det som var debattens begynnelse, en lengre og reflekterende tekst.

Noe symptomatisk skriver Inger Merete Hobbelstad i sin artikkel (14. desember) om Dittmann-Monsens refleksjoner at hun «denne uken skrev et innlegg på NRK«. Det var uken før, og det var ikke i NRK. Og jeg skal ikke henge ut Inger Merete Hobbelstad, men bare konstatere at det er ytterligere et bevis på at Tønsbergs Blad-artikkelen ikke hadde skapt bølger hvis det ikke var for NRK.

Det overrasker meg ikke at dette skaper reaksjoner og til dels sinne. Og det som frustrerer meg er at redaksjonene heller ikke kan bli overrasket. Denne typen journalistikk bidrar i praksis til å sende frem mennesker til ulvene og utsette dem for hån og mere til, mest for å plukke klikk og dekning på sosiale medier.

Forrige tirsdag lagde ABC Nyheter saken «Ny Bremykt skaper hissige reaksjoner». Og, ja, det er det du mistenker. Det er en Facebook-gruppe med 111 medlemmer som er utgangspunktet for de «hissige reaksjonene». Hundreogelleve mennesker. ABC Nyheter-artikkelen har flere delinger på Facebook (548) enn det er medlemmer i motbevegelsen mot at enkeltebutikker ikke selger «gamle» Bremykt.

Dette er ikke god journalistikk. Det er ikke god forbrukerjournalistikk heller. Men jeg kan skjønne at medier som i stor grad lever på klikk og delinger lager denne type saker. Det passer inn i kjerneoppdraget deres. Surprise.

Men at statskanalen, en av de største mediene, som dessuten har et samfunnsoppdrag, at de prioriterer dette har jeg mindre forståelse for. Det er nok av leserinnlegg og kronikker i norske medier der skribentene tenker nytt, sågar kontroversielt, som ikke blir til NRK-artikler.

Jeg har ikke snakket med Dittmann-Monsen, så ikke misforstå. Jeg synes ikke at det var feil å skrive teksten, ei heller at Tønsbergs Blad valgte å publisere den. Men vi tåler å stille spørsmålet: Trenger NRK å skrive om en kronikk i en lokalavis der julenissens retorikk granskes kritisk, og blåse opp saken til en nasjonal debatt?

Kort og godt: Nei.

Tillegg: Etter at jeg skrev ferdig denne teksten, kom Martin Årseth (journalist i Sunnmørsposten) med enda et eksempel, som til og med ble publisert mens jeg skrev på min kritikk.

Grunnlaget for artikkelen «Stavanger-professor: – Alt maset om hvit jul diskriminerer barn fra Vestlandet» er, sjokkerende nok, enda en ny innsendt tekst til en annen redaksjon. Denne gang denne, fra Dagbladet forrige tirsdag.

Og stormen mot intervjuobjektet og innleggsforfatteren har, like sjokkerende nok, også denne gang kommet.

Det er som om vi har sett det før, på et vis. Jeg sier ikke mer.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.