Islamkritikk og EMD

Frykten vant i Østerrike. Slik omtaler Trine Eilertsen i Aftenposten dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) på torsdag, om ytringsfrihet og religion.

Det er et komplisert felt å bevege seg i. Her i Norge har vi ingen blasfemilovgivning, og vi lever fint med det. Lenger sør i Europa er temaet langt mer touchy.

At EMD frifinner en stat for å ha bøtelagt en kvinne som diskuterer rundt Muhammed og pedofili, det skaper unektelig sterke følelser i Norge. Anine Kierulf ved Nasjonal institusjon for menneskerettigheter sier til Rett24 at dette er en helt forutsigbar konsekvens av at medlemsstatene har kritisert domstolen for å blande seg for mye inn i deres anliggender.

Tja. EMD har en praksis om at balansen mellom religiøs ro (religious peace) og ytringsfrihet må sees i sammenheng med situasjonen i landet det gjelder, og at nasjonale domstoler har en vid margin til å vurdere om ytringer forstyrrer roen der. Det ble slått fast så tidlig som i 1996 (Wingrove mot Storbritannia).

EMD sier også i dommen at: «The absence of a uniform European conception of the requirements of the protection of the rights of others in relation to attacks on their religious convictions broadens the Contracting States’ margin of appreciation when regulating freedom of expression in relation to matters liable to offend personal convictions within the sphere of morals or religion» (premiss 44).

Men diskusjonen om medlemslandenes reaksjoner kan selvfølgelig ha vært bidragende til konklusjonen.

Jeg synes heller ikke at dommen virker riktig. Men det er en vanskeligere sak enn som så. Hvorfor? Fordi det ikke bare handler om de aktuelle uttalelsene som EMD vurderte. Sett isolert så fremstår det rart at tre uttalelser som dreier seg om profeten Muhammmed, om Hadith, om hans ekteskap med Aisha, kan føre til en bot.

Advokat Vidar Strømme uttaler seg også i Rett24, og ber om at alle kanaler må tas i bruk for å støtte klageren, og oppfordre henne til å bringe saken inn for storkammer (som tilsvarer å anke dommen for å få en ny vurdering).

«Uansett jus synes jeg begrunnelsen er uforståelig i et moderne samfunn. Vi lever i tider hvor vi trenger mer rasjonalitet, ikke mindre.»

Trine Eilertsen går lenger i Aftenposten:

«Med disse formuleringene kan alle som jakter på ytringsfriheten notere en viktig seier. Her vant de som besvarer ytringer de misliker med trusler om uro og til og med vold.

Noen av dem mener at det var rimelig å slakte journalister i redaksjonslokalene til Charlie Hebdo.

Andre ytrer forståelse for at flere tegnere lever i konstant livsfare.»

Jeg synes det er unyansert å trekke så store poeng ut av denne dommen, at man kan si at terroristene bak Charlie Hebdo «vant» i denne saken. Det var aldri vold eller trusler involvert her, selv om man kan få inntrykk av det når man leser i Aftenposten.

Det var faktisk et etablert østerriksk nyhetsmedium som valgte å anmelde kvinnen, da for hatefulle ytringer.

Grunnen til at jeg synes saken er vanskeligere enn et rett-frem-spørsmål, er det som ellers foregikk i foredragsrekken høsten 2009.

Kvinnen som ble dømt, Elisabeth Sabaditsch-Wolff, holdt flere foredrag på temaet «Grundlagen des Islams» hos Freiheitlichen Bildungsinstitut, et skoleringsakademi tilknyttet det høyrepopulistiske partiet FPÖ (i dag i regjering, den gang i opposisjon). Det var en serie på tre foredrag, der magasinet NEWS sendte en reporter undercover på de to første.

Det vil føre for langt å sitere alle sitater fra NEWS-artikkelen, men her er enkelte:

«[og] Sluttmålet for alle muslimer er å omvende hele verden til islam. Det styrer de gjennom innvandring og fødselsrater.»

«[Man lærer at man ikke kan stole på noen muslimer,] ‘fordi de lyver oss opp i ansiktet daglig. Det er deres religiøse plikt.‘»

«Når jeg ser et burka-spøkelse på gaten, henter jeg frem mobilen og fotograferer henne i hemmelighet.»

«Når kardinaler voldtar barn, gjør de det på tross av sin religion. Muslimer gjør det på grunn av sin religion.»

Summen av alle hennes (flere enn bare de som var nevnt over), og tilhørernes uttalelser, dreide seg ikke om provokativ satire (som Charlie Hebdo) eller om en kritisk diskusjon om islams forhold til barnebruder eller problematisere Muhammeds ekteskap med seks år gamle Aisha.

Det dreide seg heller om å vise på hvorfor islam ikke passer inn i Europa, hvorfor man ikke må stole på muslimer, hvorfor de egentlig er onde. En tilhører forteller at hun ropte til en muslimsk drosjesjåfør «Hunden min er renere enn deg, for du er skitten!» når drosjesjåføren ikke ville ta hunden hennes med i bilen. Til latter fra hele salen.

Og dette på et seminar arrangert av et akademi tilhørende det største opposisjonspartiet. «Vi må velge partier som åpent forsvarer seg mot islamsk innvandring, som ikke skyr å kalle en spade for en spade [Dinge beim Namen zu nennen]. Vi må støtte HC Strache [FPÖs partileder].»

Sabaditsch-Wolff ble opprinnelig tiltalt for hatefulle ytringer, men forholdene ble omsubsumert til det som på tysk heter «Herabwürdigung religiöser Lehren».

Det er ikke kun et spørsmål om å fornærme en gud eller en profet, men loven har i større grad et formål om å bevare en offentlig religiøs fred.

Charlie Hebdo-attentatet utløste en debatt i Østerrike om hvorvidt blasfemiparagrafen skulle bli stående. I programmet til den sittende regjeringen står at de vil hente inn erfaring, statistikk og praksis om bruken av straffebestemmelsen (s. 43). Kanskje kommer det en oppheving på sikt. Men det avgjør østerrikske politikere.

Det er uheldig at hele saken har kommet til å handle om de tre sitatene. Både at hun ble dømt for dem, og at det derfor bare er blitt den faktumbeskrivelsen vi har fått. Man skal ikke se bort fra at østerrikske domstoler lot seg påvirke av den konteksten de ble fremsatt i, ikke bare løsrev dem fra den større helheten. Det blir en spekulasjon, men det er en plausibel spekulasjon i mine øyne. Kanskje lot seg også EMD bevege.

Hvis frykten vant i Østerrike gjennom EMDs dom, kan man også si at frykten ville vunnet hvis EMD hadde kommet til motsatt konklusjon. Det vil si frykten for islams fremvekst. Hatet mot islam. For det er de som har forsvart den dømte kvinnen frem til nå, som en viktig ytringsfrihetsforkjemper. Vidar Strømme ønsker seg mer rasjonalitet, ikke mindre. FPÖ-seminaret om islam kan ikke sies å være prov på rasjonalitet. Heller ikke de talene hun senere har holdt.

Men det er viktig å kunne kritisere religioner og religiøse fenomener. Da virker dommen snarere kontraproduktiv. Dessverre.

Alle sitatene er oversatt fra tysk av meg selv.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..