Valg i Nederland | Litt grunnleggende

Onsdag om en uke (15. mars) går nederlenderne til valgurnene. Valget har først og fremst fått oppmerksomhet på grunn av Geert Wilders, som leder Frihetspartiet (PVV, Partij voor de Vrijheid). Han kan vi komme tilbake til.

Nederlands parlament består av to kamre, der andrekammeret (TK) er det som velges direkte av folket. TK har 150 representanter, uten sperregrense. Det kreves derfor omlag 0,7 % oppslutning nasjonalt for å vinne ett mandat. Det fører vanligvis til at små partier kommer inn i parlamentet, men ikke nødvendigvis til at regjeringsdannelsen blir komplisert. Det ser derimot annerledes ut i år.

Ifølge meningsmålingssiden Peilingwijzer, som drives av politologen Tom Louwerse, er det hele 14 partier som har sjanser på mandat i valget. Ved valget i 2012 kom 11 partier inn, men en rekke avspaltninger har gjort at det nå er to tomannsgrupper og fire uavhengige i tillegg til de 11 partigruppene i parlamentet. Til sammenligning har Norge nå åtte partier på Stortinget (med Rødt som et mulig niende hvis de kommer inn til høsten).

Går en tilbake til 1972, var det også 14 partier i det nederlandske parlamentet. Den gang dannet fem partier regjering etter en lengre sonderings- og forhandlingsperiode. På de 45 årene som har gått, har tre partisammenslåinger rukket å finne sted: Tre kristendemokratiske partier fusjonerte i 1980 til det store CDA. Fire småpartier på venstresiden slo seg sammen til GroenLinks i 1990, og to mindre kristne partier fusjonerte til ChristenUnie i 2000.

Siden CDA-fusjonen i 1980 har de nederlandske regjeringene bestått av to eller tre partier. To av de tre store (CDA, konservativ-liberale Folkepartiet, VVD, og Arbeiderpartiet, PvdA), og der det har vært nødvendig med et mindre parti. Selv da det var 12 partier i parlamentet fra 1994 til 1998, hadde trepartiregjeringen til Wim Kok et komfortabelt flertall. De tre store var store nok. I 2003 hadde de tre store 114 av 150 mandater. Syv år senere var tallet 82. Ifølge dagens meningsmålinger er de nede i rundt 60. I stedet for noen veldig store og mange små, som ligner på den norske situasjonen, har velgerne i økende grad spredd seg utover.

Det kommer til å gjøre regjeringsdannelsen vanskelig etter valget. Rekordnoteringen etter 2. verdenskrig var 208 dager i 1977, fra valget i mai tok det til november før en regjering var klar. Den gang var det ikke mange partier som var problemet, men store uenigheter mellom de aktuelle kandidatene. I 2010 tok det fire måneder før dagens statsminister Mark Rutte (VVD) kunne presentere sin regjering, etter å ha utforsket varianter med en firepartiregjering uten CDA og en sondering rundt forholdet til Wilders’ PVV. Ruttes regjering den gang besto av VVD og CDA i mindretall, med en parlamentarisk støtte fra PVV (som inkluderte budsjettstøtte).

Tilbake til Peilingwijzer: Hvis en utelukker Wilders’ PVV (vi kommer tilbake til dette) må minst fire partier til for å få det nødvendige flertallet på 76. VVD, CDA, sosialliberale D66 og grønne GroenLinks (GL) kommer over 76. Uten GL må sosialdemokratiske PvdA og antakelig et småparti med for å få kabalen til å gå opp. Men: De grønne har erklært, til tross for at de er beredt til å samarbeide, at deres primære mål er en progressiv regjering.  Til tross for at både VVD og D66 er liberale partier, har VVD en mer konservativ profil. Og CDA under Sybrand Buma er ikke i seg et progressivt alternativ. Og en progressiv regjering er mest sannsynlig ikke matematisk mulig, når D66-leder Alexander Pechtold har meldt ut at han vil ha en bred regjering etter valget.

På toppen av dette kommer at PvdA har sittet i regjering i fem år og mistet to tredjedeler (!) av velgerne de vant i 2012. Det kan nok være fristende å tenke at en opposisjonstilværelse for å gjenreise partiet kan gjøre godt. Især hvis opposisjonen skulle bestå av både venstrepartiet SP (Sosialistische Partij) og GL i tillegg til Geert Wilders.

Mye i valgkampen har handlet om Geert Wilders. Fra å ha ledet på meningsmålingene ligger han nå bak statsminister Mark Ruttes VVD. Selv da Frihetspartiet var størst, var hans sjanser til å bli regjeringssjef svært små. Og frykten som spredde seg om at Wilders kunne komme til å melde Nederland ut av EU, den var også betydelig overdrevet. Rett nok stemte flertallet nei til den såkalte Ukraina-avtalen i en egen folkeavstemning i 2014, og Nederland tilhører stadig den delen av EU-landene som er skeptiske til en dreining mot et føderalt Europa. Men det er et stykke derfra, og til et votum om å forlate EU. Nederlendere er ikke som briter.

Wilders har vært straffeforfulgt for hatefulle ytringer. Han har et trusselbilde mot seg. Han nektet å stille til partilederdebatten i Carré-teateret i Amsterdam på søndag på grunn av uoverensstemmelser med tv-kanalen RTL. Men paradoksalt nok kan han ende med færre mandater enn det hans parti fikk i 2010. Da vant han 24. Nå ligger han an til 23. Erfaringene fra perioden 2010-2012 sitter også i. 21. april 2012 trakk Wilders støtten til Mark Ruttes første regjering etter et sammenbrudd i forhandlinger om statsbudsjettet. I stedet ble budsjettet og EUs stabilitetspakt reddet av D66, GL og ChristenUnie i parlamentet, og regjeringen utlyste nyvalg. Det er en grunn til at Rutte har utelukket å samarbeide med Wilders etter valget. Aprildagene for fem år siden er ikke et bevis på ansvarlighet når krisen rammer.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s