Å holde tunga rett i munnen

En ting jeg ønsker meg i 2017 er politikere og samfunnsdebattanter som kan respektere grensegangene mellom politikk og juss.

Klima- og miljødepartementets beslutning i den nå så betente saken om ulvefelling har ført til en åpen strid i særlig Høyre. Stridstemaet er ærlig, det er uenighet om man skal felle ulv eller ikke. Lovavdelingens tolkning av naturmangfoldloven er at det ikke er hjemmel for å gjennomføre jakten som rovviltnemnda har besluttet, og departementet har handlet deretter.

Enkelte Høyre-politikeres reaksjon på departementet førte til at Peter Christian Frølich (H) reagerte og advarte mot en politisering av lovavdelingen. Gunnar Gundersen (Hedmark Høyre) gikk sågar ut i NRK og mente at det beste ville vært hvis Vidar Helgesen gikk ut og omgjorte sitt vedtak og erklærte at han hadde tatt feil.

Å omgjøre et vedtak som bygger på en juridisk tolkningsuttalelse fra de som regjeringen har til å tolke lover, bare på grunn av politisk press fra motstandere, er i alle fall ikke innenfor i min verden.

VGs leder torsdag kalte departementets beslutning uheldig fordi den parkerer nasjonalforsamlingen, som har vedtatt et ulveforlik, og beskrev lovavdelingen som ikke en objektiv domstol men en tolker av gjeldende regelverk. Det underliggende ligner på kritikken i klimasøksmålet som både VG og Aftenposten uttrykte på lederplass, at dette er et utpreget politisk spørsmål som ikke bør overlates til jurister. I tilfellet med ulvefellingen fordi dette er et bredt forlik i et betent og følelsesladet spørsmål
Men når lovavdelingen de facto har tolket regelverket er spørsmålet ikke lenger om et spørsmål er politisk eller juridisk, men hvordan man forholder seg til resultatet. Å se bort fra det vil være uredelig, all den tid det er det samme Stortinget som har vedtatt loven.

For noen uker siden diskuterte Stortinget fosterreduksjon, i et sakskompleks som er nært beslektet med ulvefellingsvedtaket. Da lovavdelingen kom til at abortloven ikke forbød fosterreduksjon, tok KrF og Senterpartiet saken til Stortinget fordi de anså saken som en «svært urovekkende» og «en total ansvarsfraskrivelse i et svært viktig og grunnleggende verdispørsmål». Logikken i de to partienes forslag var at saken om fosterreduksjon var for viktig til at jurister alene kunne beslutte om fosterreduksjon var innenfor lovverket eller ikke.

Nå fikk partiene sin avgjørelse i Stortinget, der flertallet (inkludert Høyre) sa nei til at regjeringen måtte fremme forslag om å forby fosterreduksjon. Men resonnementet går igjen, like fullt med en litt annen begrunnelse. Det er kanskje ikke like politisk betent, for snarere ville en begrensning i abortretten vært politisk betent. Men denne gang var spørsmålet for etisk vanskelig til å bare kunne overlates til jurister. Ønsket fra KrF og Senterpartiet var at Bent Høie fremmet saken for Stortinget slik at politikerne kunne bekrefte embetsverkets tolkning av loven. Uten en refleksjon om hva som er lovavdelingens rolle i embetsverket. Eller at det ikke er stortingspolitikeres rolle å bekrefte en lovtolkning.

Å tolke lover og regler er ingen eksakt vitenskap. VG henviste i så måte til lovavdelingen som «ingen objektiv domstol». Men det er en årsak til at Justisdepartementet har en lovavdeling, siden ikke norske domstoler har som oppgave å ta opp abstrakte juridiske spørsmål som ikke bunner i en faktisk tvist mellom to (eller flere) parter. Og endringer i lover må skje gjennom lovvedtak i Stortinget, ikke gjennom at myndigheter av eget forgodtbefinnende overser lovene av politiske grunner.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s