Om etterlønn-saken

«Stortingsrepresentantenes julegave til seg selv: Ett års ekstra etterlønn«, skriver VG. Diskusjonen gjelder vedtaket i Stortinget om ny stortingsgodtgjørelseslov, som er en fornying av regelverket rundt støtte stortingsrepresentantene får for innsatsen som stortingsrepresentanter.

Vedtaket har skapt en storm av reaksjoner på sosiale medier, og mediene har kastet seg på kritikken mot Stortinget for vedtaket.

Tidslinjen for en stortingsrepresentant som slutter på Stortinget er som følger: Først kan representanten få fratredelsesytelse i maks tre måneder (i praksis frem til 31. desember samme år som valget), og deretter kan representanten etter søknad få etterlønn i inntil ett år, gitt at enkelte krav er oppfylt – blant annet krav til aktiv arbeidssøking og/eller nødvendig omskolering.

I § 16 første ledd er hovedregelen at en stortingsrepresentant kan få etterlønn i inntil 12 måneder, akkurat som dagens ordning. Det nye forslaget fra flertallet på Stortinget er å gi en åpning for 24 måneders etterlønn i «særlige tilfeller». I presidentskapets innstilling til Stortinget er det, for å være stortingsspråk, tydelige formuleringer om «klar hovedregel» og «snever unntaksregel». Det betyr at det skal veldig mye til for å få etterlønn lengre enn ett år, men det er ikke helt utelukket. Typisk er det representanter med «store utfordringer med å komme tilbake til arbeidslivet» som kan være aktuelle, og man kan tenke seg at representanter som har sittet lenge på Stortinget og derfor ikke har klart å holde tritt med kunnskapsutviklingen i sin del av arbeidslivet er de mest aktuelle.

VG omtaler selv, helt nederst i sin artikkel, at 20 eks-representanter hadde etterlønn ett år etter valget, mens 12 eks-representanter hadde etterlønn i hele 12-månedersperioden de kunne ha det. Antall representanter som mistet sin plass på Stortinget i 2013 var 67, så det store flertallet trengte ikke å utnytte ordningen fullt ut. I stedet var det bare 2 av 11 som hadde etterlønn da perioden deres gikk ut.

Jeg forstår at mange reagerer negativt på vedtaket, og hendelsesutviklingen etter vedtaket tyder vel på at de fleste partigruppene brukte heller lite tid på dette. I og for seg mistenker jeg at de så hen til at det var få personer dette kunne være aktuelt for, og at de fleste stortingsrepresentantene derfor ikke får noen endring med vedtaket.

Like fullt gikk medie-Norge av hengslene i sin kamp mot politikereliten. Etter min mening litt vel mye av hengslene.

VG omtalte først saken som «stortingsrepresentantenes julegave til seg selv», som også kom på avisens forside med tilhørende julegavelapp for å illustrere julegaven. TV2 gikk omtrent på samme linje med «Disse politikerne stemte ja til ett års ekstra etterlønn – til seg selv«, med bilde av utvalgte politikere som stemte ja. Med tanke på hvor mange som skulle få blir «til seg selv» ganske misvisende – vi snakker altså ikke om en generell utvidelse av etterlønnen. Dagbladet skrev likevel at «Stortinget vedtok ett års ekstra etterlønn til representantene«.

VG gikk videre og lagde en artikkel der arbeidsledige Tina Fjell ble provosert over at maksgrensen for etterlønn skulle økes. Frithjof Jacobsen kommenterte at «Stortingets juleorgie» er avlyst, og raljerte over samtlige partier som stemte for innstillingen i Stortinget. «Vi har ikke lenger en politikerklasse i Norge som uten skrupler bevilger seg selv store økonomiske gevinster fra fellesskapet«, skrev Jacobsen som kommentar til at bare 12 av 67 brukte dagens etterlønnsordning fullt ut. Akkurat denne utvidelsen i enkelttilfeller var likevel et utslag av at politikerklassen på et merkelig vis var tilbake. I Aftenposten kritiserte Andreas Halse forslaget om at «avgåtte stortingsrepresentanter skal kunne heve etterlønn i en periode på to år etter at de er ferdige i vervet sitt«.

Nettavisen leverte dessuten kritikk av Jonas Gahr Støre for at han uttalte seg negativt om å utvide ordningen med etterlønn, men var for utvidelse i særlige tilfeller. Ordet Støre muligens skulle brukt var «generell», men han glemte det under sin pressekonferanse:

– Vi er imot utvidelse av etterlønnsregimet, men det kan være rimelig i enkelte tilfeller.

At Ap var imot en generell utvidelse av ordningen, men for det konkrete forslaget, var antakelig mer riktig. Men i stedet for å forsøke å forstå at standpunktet var helt forenlig med det partiet hadde stemt, skapte saken «full forvirring«, noe som ble oppklart da Arbeiderpartiet ombestemte seg midt i all kritikken. Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum omtalte det hele som «pinlig» og bidro heller ikke til å oppklare hvem unntaksreglene skulle gjelde.

De aller fleste har nå snudd og er mot endringen, men Line Henriette Hjemdal fra KrF kom med et minneverdig sitat:

– Når et snevert unntak for etterlønn blir fremstilt som hovedregelen, vil jeg anbefale KrFs stortingsgruppe å snu i saken.

Det ligger nok noe irritasjon over medienes opptreden i dette, og at man ikke kunne få frem nyansene i saken fordi den kom skjevt ut i mediene fra start. Og fordi året 2016 har vært året der politikerforakt og elitekritikk har dukket opp i monitor og avgjort valg, noe alle sentrale politiske partier i Norge har merket seg.

At mange er kritiske skjønner jeg godt, og jeg skjønner at flere er mot ordningen med etterlønn som sådan (selv om jeg vil mene at det krever litt omstilling å slutte i en heltidsjobb som politiker man har hatt i minst fire år, mer enn bare tre måneder). Men rett skal være rett.

Relevant i sammenhengen er at ordningen med etterlønn i seg ble enstemmig bekreftet av Stortinget. «Det er oppsiktsvekkende at Stortinget bevilger seg selv bedre ordninger enn de ordningene de vedtar for alle andre«, skrev Gunnar Stavrum – men hele Stortinget er for dette. Alle fra SV til Frp, inkludert Høyre og Per Olaf Lundteigen som brukte krefter på å sterkt kritisere stortingsflertallet for sin stemmegivning.

I grunnen er det nesten viktigere hvilken godtgjørelse som bestemmes for representantene fra år til år, og hvilken prosentsats de eventuelt får i etterlønn. Der snakker vi om ytelser som treffer alle eller nær sagt alle representantene. Men at dette skulle være en «julegave» eller en «juleorgie» er en overdrivelse. Det er jeg sikker på at de aktuelle redaksjonene selv vet.

Mediene er glade i å snakke i overskrifter, som suser forbi oss i nyhetsstrømmen enten det er på Facebook, på Twitter, eller på en eller flere nettaviser. Men man kanskje skal ta litt høyde for at tabloide overskrifter skaper inntrykk av at virkeligheten ser annerledes ut enn den gjør, og at politikere får mer penger enn de faktisk får. Felix Salmon skrev godt om dette for litt siden, om at overskrifter faktisk betyr noe, og at «the people who know the story best — including the people who actually wrote the thing — have to be empowered to veto all headlines which are in any way misleading». Vi kan starte allerede nå.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s