Å bli krenket, eller ikke å bli krenket

Vi er en nasjon av krenkede. Iblant får man det inntrykket når man leser oppslag om komikere eller satirikere som vitser med feil gruppe mennesker. Eller når humorister, satirikere eller andre mennesker tråkker feil, men det likevel oppstår en bevegelse i samfunnet der det å si noe provoserende nærmest blir et mål i seg.

Atle Simonsen har fått kritikk gjennom mediene for sin vitsing om voldtekt under en stand-up-rutine i Stavanger. Personlig ble jeg ikke krenket av vitsingen, snarere mer overbevist om at politikere og stand-up-rutiner sjelden hører godt sammen eller sjelden fører til stor humor. Når det er sagt, ville vitsene ikke vært morsomme hvis en mer kjent stand-up-komiker hadde lest dem foran meg – være seg Jon Niklas Rønning, Ørjan Burøe eller for den delen Pernille Sørensen.

Som det kom frem i Dagsnytt 18, var det heller ikke veldig mange på Simonsens Facebook-vegg som ble opprørt over opptredenen, men fire var nok for et stort VG-oppslag. Leif Tore Lindø skrev på sin side i Stavanger Aftenblad om en «institusjonalisert hårsårhet» når «såpass mange legger den vrange viljen til» og lar seg krenke.

Men bare for å slå ned den stråmannen: Nei, vi er ikke en nasjon av krenkede. At noen raser over noe er ikke akkurat et nytt fenomen i norsk offentlighet. I dagens medievirkelighet kan likevel sinte meldinger på Facebook eller andre sosiale medier raskere enn før nå tradisjonelle medier og skape “leserstorm” selv der få raser mot noe.

Noen lar seg krenke. Enkelte lot seg krenke av Charlie Hebdos karikaturer når det gjaldt islam. Andre bejublet dette, men ble på sin side opprørte da satiremagasinet karikerte flyktninger og bildet av Alan Kurdi på stranden i Tyrkia. Akkurat når det gjelder spøkingen til Simonsen tror jeg de fleste ikke bryr seg om det, enten det er å bry seg positivt eller negativt om det. Det er lov å innta en mellomposisjon: Ikke ville si det selv, eller være uenig i meningsinnholdet som kommer ut, men samtidig ønske ytringsfrihet og ikke sensur.

Hvorfor denne mellomposisjonen? Fordi jeg i stadig større grad opplever at sensur-argumentet brukes på motsatt side. At hele stemningen etter angrepet mot Charlie Hebdo og den etterfølgende “Je suis Charlie”-bølgen har etterlatt et bestående inntrykk av at ytringsfriheten er absolutt, at dette med “ytringsansvar” og at man faktisk bør tenke gjennom det man sier eller skriver på Internett er noe som ikke er så farlig.

Bare fordi noen er uenig i et budskap, betyr ikke det at man vil forby noen å komme med budskapet. For enkelte har ytringsfriheten blitt et selvstendig mål i seg selv – at man har lov si det man selv vil uten å bli motsagt av andre som måtte være uenige. Det er en grunnleggende misforståelse av hva ytringsfrihet er.

Det er ikke så tabloid å tilhøre mellomposisjonen i “krenkethetsdebatten”, og det er ikke tiltrekkende å invitere noen i den folden til debatt i etermedia der ja skal debattere mot nei. Men vi sitter på siden og rister på hodet og tenker “Alt hva man skal bruke sin energi på”.

Men det kan være verdt å huske at det kanskje ikke er godt voksne hvite privilegerte menn og kvinner som skal rope høyest om at andre fra muligens mer marginaliserte grupper i samfunnet blir såret eller ydmyket av bevisste provokasjoner i det offentlige rom.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s