Samling på midten

Sosial. Fri. Vellykket.

Disse tre ordene utgjør tittelen på valgplattformen til SPD Berlin foran valget til representanthuset (bystyret, Abgeordnetenhaus) som skjer nå på søndag. Skjønt det er tvilsomt om valgresultatet vil bli særlig vellykket for Berlins maktparti gjennom 15 år.

Riktig så ille at de ser ut til å tape makten er det ikke. SPD ligger nå an til å bli det største partiet i bystyret, men tydelig mindre enn ved de foregående valgene. Snittet av de tre siste meningsmålingene ligger omtrent på samme nivå som valget i 1999 (22,4 %), da de måtte nøye seg med å spille andrefiolin i en koalisjon med CDU under Eberhard Diepgen.

SPDs frontfigur i 2001, 2006 og 2011 var Klaus Wowereit. Han var borgermester i byen i hele 13,5 år – og var lenge en populær politiker. En ukjent mann utenfor den politiske eliten, skrev venstreavisen TAZ i 2001 like etter SPD-årsmøtet som valgte ham til toppkandidat. Wowereit hadde fra talerstolen kommet ut av skapet, og det bidro utvilsomt til å gjøre ham kjent for allmennheten og et positivt inntrykk blant berlinerne.

Wowereit tapte sin egen valgkrets ved valget i 2011, men forble borgermester etter å ha forhandlet seg frem til en enighet med CDU om å danne byregjering. Det ble til slutt storflyplassen Schönefeld utenfor Berlin som førte til at Wowereit høsten 2014 varslet sin avgang – en skjebne som også rammet ministerpresident Matthias Platzeck i Brandenburg. Opprinnelig skulle flyplassen åpne i oktober 2011. Fremdeles pågår byggearbeidet, og nå er det tenkt at flyplassen skal åpne neste år. Wowereit var leder for flyplassens Aufsichtsrat*, og måtte ta en stor del av ansvaret for feilene under byggeprosessen og forsinkelsene. Flyplass-saken førte til en tillitskrise som var så stor at den ikke kunne repareres.

I desember 2014 tok den tidligere byutviklingsbyråden Michael Müller over som regjerende borgermester, og han er SPDs toppkandidat ved årets valg. Müller var Wowereits foretrukne etterfølger, men har en annen stil. Mer jordnær, mindre karismatisk og mer opptatt av de små sakene enn de store prosjektene, rapporterer allmennkringkasteren RBB.

I 1999 nådde CDU hele 40,8 av stemmene. Det er nivåer som er nærmest utenkelige at CDU skal nærme seg i dag. Ved nyvalget i 2001 etter den svart-røde regjeringens sammenbrudd tapte CDU 17 (!) prosentpoeng, og har siden ligget på rundt 21-23 prosent ved alle valg. I dag ligger partiet på vel 18 prosent på meningsmålingene – og populariteten til innenriksminister Frank Henkel som topper valglisten ligger omtrent på samme nivå. CDU-velgerne er delt på midten i spørsmålet om de er fornøyde med dagens byregjering, og mindre fornøyde enn SPD-velgerne. Liksom i Mecklenburg-Vorpommern er et av CDUs problemer mangelen på en kandidat som kan trekke partiet oppover. Selv en skadet Angela Merkel er bedre på den evnen enn Henkel.

Regjeringspartiene i Berlin nådde ved sist valg 51,7 % av stemmene. I dag er det tallet nede på 40-41 prosent på meningsmålingene. Årsakene er som alltid kompliserte. Flyplass-saken har selvfølgelig bidratt, men en sterkt medvirkende årsak er fremgangen til AfD. SPD ligger an til å tape seks prosentpoeng, CDU fem prosentpoeng ifølge meningsmålingene. I realiteten ligger det omtrent på snittet for både SPDs og CDUs delstatsvalg i 2016, en nedgang med noe over fem prosentpoeng i hver delstat. AfD har på sin side oppnådd 12,6 som sitt dårlige delstatsvalg i 2016. Resultatet i Berlin ser ut til å bli bedre, men bare med et par prosentpoeng. I en siste Infratest dimap-undersøkelse før valget svarte 61 % at de var misfornøyde med byregjeringens arbeid, klar sisteplass blant delstatsregjeringene i Tyskland. Bare i SPD er det et klart flertall som er positive.

Berlin er fremdeles, 26 år etter gjenforeningen, en politisk delt by. Tydeligst synes det i oppslutningen til venstrepartiet Die Linke, som hadde fem ganger så høy oppslutning i øst-Berlin som i vest i 2011 (22,7 mot 4,3 %). Motsatt korrelerer oppslutningen til CDU, den er dobbelt så høy i vest som i øst (29,5 mot 14,2 %). Berlin er en metropol med øst-tyske rurale delstater rundt, så de politiske styrkeforholdene er verken typisk vest eller typisk øst. Derfor ligger AfD an til å gjøre et dårligere valg i Berlin enn i Mecklenburg-Vorpommern, der demografien også er annerledes, men samtidig et langt bedre valg enn i de vest-tyske bystatene Hamburg og Bremen i fjor vår.

Tar en hensyn til feilmarginene, er AfD, Die Linke, CDU og De Grønne omtrent jevnstore. Det pågår nå et race om andreplassen, og det kan for første gang i Berlins historie (også tilbake i Vest-Berlins historie) bli et annet parti enn SPD og CDU som blir nummer to.
Die Linke ligger an til å gå frem sammenlignet med 2011, til dels drevet av Piratpartiets fall. Syv av 15 piratpartister i bystyret har allerede meldt seg ut av partiet, og blant annet gruppeleder Martin Delius har meldt seg inn i Die Linke. Klaus Lederer, partiets leder i Berlin siden 2007, er deres toppkandidat.

De Grønne hadde en tydelig valgkamp i 2011 med Renate Künast som listetopp. I dag stiller partiet med fire (!) toppkandidater, de to gruppelederne og de to partilagslederne, og står nesten helt stille på målingene. Den som står på førsteplass på valglisten er den ene av gruppelederne, Ramona Pop, som har sittet i bystyret i 15 år og tidligere har ledet Tysklands Grønn Ungdom. Og ikke minst, etter et katastrofevalg i 2011 er FDP kanskje på vei inn i bystyret igjen, denne gang med Sebastian Czaja som toppkandidat, bror til CDU-sosialbyråd Mario Czaja. De siste valgene har FDPs oppslutning vært negativt korrelert med CDUs – og omlag 30.000 FDP-velgerne fra 2006 gikk til CDU i 2011. FDP har nå i snitt en positiv utvikling på delstatsvalgene i 2016 (+1,5 %poeng), og håper på å fortsette den trenden frem mot det føderale valget neste høst.

Det synes allerede nå klart at byregjeringen etter valget må bestå av minst tre partier. Det skaper et komplisert politisk terreng. I motsetning til både Sachsen-Anhalt og Thüringen, som gikk hver sin vei i valget av koalisjon, vil de tre samarbeidspartiene være omtrent jevnbyrdige i størrelse. Matematisk kan SPD, CDU og de Grønne få flertall, men de grønne har utelukket å samarbeide med CDU. FDP håper på at muligheten byr seg for en SPD-CDU-FDP-regjering. Det kan være matematisk mulig, men i så fall ikke noe SPD vil kaste seg over.

Det som gjenstår er SPD, Die Linke og de Grønne, en koalisjon som så langt bare Die Linke har gått i bresjen for. Rikspolitisk er en tilsvarende koalisjon sannsynligvis den eneste muligheten SPD har for å gjenerobre kanslerposten etter neste valg – og blir dette resultatet i Berlin vil representanthuset de neste 12 månedene få en god del oppmerksomhet fra både politikere og kommentatorer.

* Tyske selskaper har to ulike styrer, der Vorstand har en utøvende rolle, mens Aufsichtsrat har en mer tilsynspreget oppgave – noe lignende politiske partier som skiller mellom sentralstyre og landsstyre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s