Meddommerdebatten – et utblikk

«Ikke kast lekdommerne ut med frifinnelsen», skriver generalsekretær i Advokatforeningen Merete Smith på NRK Ytring. Det er, lite overraskende, dommen fra Borgarting lagmannsrett 7. juli som er tema.

Jeg kunne forventet meg at det skulle bli en politisk og samfunnsmessig debatt om domstolenes utforming etter dommen, men ikke så sterkt mot meddommer-løsningen i seg som det har blitt.

Personlig er jeg tilhenger av å ikke bli revet med av én enkeltsak og hvordan rettssystemet behandler den, ikke minst etter å ha opplevd debatter som gjerne kretser rundt ikke rettskraftige dommer der den tapende part har anledning til å anke. Slik er det derimot ikke i denne saken, ettersom dommen fra lagmannsretten (som jeg har skjønt) er rettskraftig.

I Norge har debatten hittil i juristkretser handlet om lagmannsretten skal avgjøre større ankesaker med jury (lagrette) eller med meddomsrett. Juryutvalget delte seg kledelig nok på midten, halvparten støttet juryordningen med tilpasninger mens halvparten ønsket en overgang til meddomsrett også for sakene med de høyeste strafferammene. Til dette hører at samtlige lagmannsretter i sine høringssvar til utredningen anbefalte modellen med stor meddomsrett fremfor jury.

Den debatten som har oppstått nå går lenger, og stiller spørsmålstegn ved meddommernes plass i hele vårt rettssystem. Det er samtidig liten grunn til å tro at det er realistisk å få gjennomslag for å fjerne meddommerne. For det første vil det ikke være mulig å få et politisk flertall for det, noe debatten om juryordning viser. Det er kun et knapt flertall for å fjerne juryen, og de fleste stortingspartier er mot. For det andre fordi det vil kreve en økning i antall tingretts- og lagdommere som både vil være krevende for jurist-Norge og for staten . Det er for eksempel lite sannsynlig at det vil være akseptert at de sakene som i dag går i tingretten med én tingrettsdommer og to meddommere bare skulle gått med én tingrettsdommer.

Selv om folkets vrede er rettet mot lagmannsretten, er det verdt å huske at de fleste straffesaker aldri kommer dit, men avgjøres rettskraftig av en tingrett, enten etter hovedforhandling eller gjennom tilståelsesdom. Slik sett bør vi legge på minnet at tingretten faktisk dømte de tre mennene for voldtekt, og både fagdommerne og meddommerne var enige om dette der.

Vi skal imidlertid ikke gå lenger enn til vårt naboland i øst, Sverige, der debatten om lekdommeres deltakelse er kommet lenger.

Svenske domstoler praktiserer ikke med jury, unntatt der tingsrätten (første instans) behandler trykkefrihetssaker. Der skal det være jury, og juryens standpunkt kan i praksis ikke påankes til hovrätten (ankeinstansen). Alle andre saker der lekdommere deltar, både i tingsrätt og hovrätt, går som meddomsrett. I tingsrätten betyr dette vanligvis én fagdommer og tre lekdommere, mens i hovrätten er fagdommerne i flertall, tre mot to. Til sammenligning består den såkalte store meddomsretten i norsk sammenheng, som også var involvert i Hemsedal-saken, av tre fagdommere og fire lekdommere.
Dette gjør selvfølgelig at fagdommerne har en større plass i svenske straffesaker enn i norske. En kan slik sett godt forestille seg at fagdommerne kunne domfelt de tre tiltalte i Hemsedal-saken selv mot meddommernes ønske (3-2), hvis den svenske modellen hadde vært i bruk.

Det finnes en kulturell side ved dette. Juryen har i sin moderne form eksistert i 130 år i Norge, innført med straffeprosessloven av 1887 som et svar på embetsmannsstaten og dommernes «ukontrollerte» styring av domstolene før Norge ble selvstendig. Svenskene gjennomgikk aldri denne anti-elitistiske reformen av domstolsvesenet, men bevarte sine eksisterende strukturer. Sverige har i flere hundre år hatt meddomsrett i saker der lekdommere har deltatt, og det var først i 1977 som lekdommere fikk anledning til å delta i ankesaker.

Det finnes eksempler i Sverige på det motsatte av det som skjedde i Hemsedal-saken. Christer Pettersson ble eksempelvis dømt av meddommerne i tingsrätten for drap på statsminister Olof Palme, mens fagdommerne ville frifinne. Pettersson ble senere enstemmig frifunnet av hovrätten.

Etter at Advokatforeningens Merete Smith skrev på NRK Ytring om meddommerne og deres plass i rettssystemet, påpekte det svenske Advokatsamfundets ordförande Bengt Ivarsson på Twitter:

Utfordringene som har preget debatten i Sverige er kombinasjonen av to forhold: Rekrutteringen til meddommerordningen, og en serie uheldige eksempler på meddommere som har gjort feil under pågående rettssaker.

Som i Norge utpekes meddommere av de lokale og regionale folkevalgte forsamlingene (kommunfullmäktige og landstingsfullmäktige), men det er langt flere politisk aktive og politisk valgte som utpekes. Dette er ikke uproblematisk, flere sverigedemokrater som har fungert som meddommere har måttet trekke seg på grunn av offentlige uttalelser som har sådd tvil om deres upartiskhet. At Sverige dessuten har meddommere også i migrasjonsdomstolene, der klager over asylsøknader avgjøres, setter dette enda et steg på spissen. Det kan sammenlignes med rapporteringen rundt utpekingen av Vidar Kleppe som nemndmedlem i UNE (som har samme funksjon som en meddommer i en migrasjonsdomstol). I en studie fra Handelshögskolan ved Göteborgs universitet ble det funnet forskjeller basert på den politiske tilhørigheten til meddommerne: Sannsynligheten for domfellelse økte eksempelvis med 17 prosent hvis den tiltalte hadde et arabisk-klingende navn og en sverigedemokrat var meddommer.

Rettssaken mot det såkalte Södertäljenätverket i 2011 og 2012 markerer en start på den nye debatten om fjerning av meddommere. Etter en hovedforhandling på et halvt år i tingsrätten meddelte Svea hovrätt at tingsrättens fellende dom måtte oppheves og saken henvises til ny hovedforhandling, fordi en av meddommerne hadde vært inhabil under saken. Meddommeren hadde sittet i polisnämnden i Södertälje under deler av hovedforhandlingen, og derfor blitt jevnlig informert om den organiserte kriminaliteten i Södertälje. Saken var enormt pinlig for rettssystemet, og søker en på «nämndeman jäv» på Google kommer tilleggssøkeordet «Södertälje» opp som søkeforslag.

Det finnes flere eksempler: En meddommer i Göteborg twitret om en pågående hovedforhandling han var meddommer i, en annen sak i Södertälje måtte tas om fordi en mikrofon ved en feil var påslått slik at partene kunne høre en meddommers «halvrasistiska funderingar» om den tiltaltes skyld (sitat: Aftonbladets Oisín Cantwell). En meddommer i Norrköping tok etter endt hovedforhandling kontakt med et vitne for å avklare «uklarheter» etter forklaringen i retten.

I 2012 satte regjeringen ned et nytt utvalg for å vurdere endringer i systemet med meddommere, både regelverksmessig og rekrutteringsmessig. Rapporten som kom høsten 2013, titulert Nämndemannauppdraget – breddad rekrytering och kvalificerad medverkan (Meddommeroppdraget – bredere rekruttering og kvalifisert medvirkning), har blant sine forslag en reversering av reformen fra 1977, slik at meddommere ikke i det hele tatt skal delta i ankesaker, verken i sivile saker eller straffesaker.

Utredningen stiller et i grunnen ganske viktig spørsmål om rammene rundt ankesaker: Skal de være en omprøving eller en overprøving av tingsrättens dom? Utviklingen har gått i retning av sistnevnte, med økt bruk av ankesiling der færre saker slipper gjennom, og en utstrakt bruk av lyd- og videoopptak. Alle tingsrättssaker tas opp, og vitneavhør spilles av i hovrätten. Med en overprøvings-linje blir den faktiske jussen gjerne viktigere – og begrunnelsen for å ha meddommere blir mindre. Man kan argumentere for at juridisk skolerte og erfarne fagdommere har bedre forutsetninger for å overprøve tingsrättens dom enn meddommere har.

Den forrige, borgerlige, regjeringen la forslaget i skuffen da det skulle produseres en lovproposisjon etter utredningen. Den rød-grønne regjeringen har fulgt denne linjen, og Socialdemokraterna var kritiske allerede da utredningen ble lagt frem. Men Advokatsamfundet holder fast ved sin linje om å anbefale forslaget, likeså fagforeningen Jusek.

Det handler ytterst sett om at rettssystemet må ha tillit og legitimitet blant befolkningen. Det er denne tilliten og legitimiteten som hindrer samfunnet fra å degenerere fra et statlig voldsmonopol til et samfunn der befolkningen tar loven i egne hender. Det var dette som begrunnet Venstre-regjeringens innføring av juryen i 1887. Hemsedal-saken har svekket befolkningens tillit til rettssystemet, det synes temmelig klart. Men at tilliten skulle bli gjenopprettet av en fjerning av meddommerne tror jeg ikke på.

Det må nok flere mildt sagt merkelige saker til før det skulle bli aktuelt her i Norge.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s