I menneskerettighetenes tjeneste

Det var interessant å lese Nina Hjerpset-Østlies tekst «Og hvem kan vel klandre dem for det…«. Interessant fordi teksten, i et forsøk på å ta et oppgjør med makten som ligger hos Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) og den tilhørende menneskerettighetskonvensjonen (EMK), går langt i å være en kritikk av menneskerettighetene selv. Det kan for den uinnvidde fremstå som ulogisk at en organisasjon som har navnet «Human Rights Service» mener menneskerettighetene har fått for mye makt i vår moderne europeiske tilværelse.

Det finnes visse relevante diskusjoner som kan taes om hvordan vi har organisert samfunnet rundt menneskerettighetene. Er rettsliggjøring for eksempel et hensiktsmessig virkemiddel, eller gir det for stor makt til juristene på bekostning av folkevalgte politikere? Hvordan sikrer en at rettsliggjøring ikke fører til at det bare er de sterke som har råd til å engasjere advokat som vinner gjennom?

Nå svarer Hjerpset-Østlies tekst i liten grad på de spørsmålene, og går i stedet forutsigbart til angrep på «EU-eliten» for å ønske å føre en ubegrenset innvandringspolitikk. Det blir en sammenblanding av rettsliggjøring som fenomen, av EU-skepsis og Brexit-avstemningen, om britenes egen tolkning av menneskerettighetene og EMK, og om hvordan dommerne i Strasbourg gjør det.

Det er i seg talende med følgende sitat fra teksten:

Det fremstår da også som om EUs og EMDs primære fokus er å sørge for at det ikke blir noen som helst begrensninger i størrelsen og typen av innvandring som et flertall av Europas borgere gjentatte ganger har gitt uttrykk for at de vil ha innført.

Det vitner om en grunnleggende mangel på innsikt i EMDs faktiske rettsavgjørelser og tolkning av konvensjonen. Allerede i 1985 uttalte domstolen i saken Abdulaziz, Cabales og Balkandali at retten til familieliv (EMK artikkel 8) ikke ga medlemsstatene noen generell plikt til å respektere ektefellers ønske om familiegjenforening i den medlemsstaten ektefellene måtte ønske. Enkelt sagt: Det finnes ingen rettighet etter EMK til familiegjenforening. Allerede her faller resonnementet strengt tatt sammen.

Debatten i Storbritannia er særpreget på grunn av prinsippet om «parlamentarisk suverenitet», som innebærer at det britiske parlamentet i realiteten har rett til å beslutte om nær sagt hva som helst. Britisk høyesterett kan derfor ikke overprøve lovgivning som parlamentet har gitt, i motsetning til for eksempel Høyesterett her i Norge, som kan prøve om lover gitt av Stortinget er i strid med Grunnloven.

Det blir da ekstra pikant når parlamentet ikke har samme mulighet som før til å bestemme det flertallet vil, dels på grunn av EU-rettsregler, dels på grunn av krav fra EMD. Rettsavgjørelsene fra Strasbourg som griper inn i britenes handlingsrom, blir da også ekstra «absurde».

Ser en på den katalogen av avgjørelser som listes opp, kan en notere at de fleste sakene er hentet fra samme kilde: Daily Mail, som har en tendens til å overspille absurditeten i nettopp slike rettsavgjørelser og EU-saker. Det er i alle fall vanskelig å bedømme om en rettsavgjørelse er riktig utelukkende basert på medieoppslag, som burde gjelde som generelt prinsipp. Problemet er at det skjer en sammenblanding mellom det som kommer fra Strasbourg, og de avgjørelsene som kommer fra egne britiske myndigheter.

I Abu Qatada, den eneste av avgjørelsene (ved siden av Hirst [no. 2], om stemmerett for fanger) som faktisk stammer fra Strasbourg, beskriver Hjerpset-Østlie det som at han risikerte «hardhendt behandling hvis han sendes tilbake«. EMD kom faktisk til at det fantes en reell risiko for, som det heter, «a flagrant denial of justice«, ettersom han kunne vise at saken mot ham i Jordan var bygget på bevis fremkalt gjennom tortur. Det er ikke bare hardhendt behandling, men et grovt brudd på rettsstatsverdier som Norge med rette respekterer. De øvrige innvandringssakene skyldes hvordan interne domstoler eller myndigheter tolker «menneskerettighetene»*. I tilfellet med Oliver Thomas var det til og med ikke en myndighet, men et privat firma som selv tok avgjørelsen å bestille fangetransport fremfor å la den tiltalte eskorteres til fots, et opplegg som dommeren i Crown Court også selv kritiserte. Det er faktisk mulig for interne domstoler å rydde opp dersom det er en bekymring at konvensjonen tolkes for liberalt av domstolene, gjennom anke til Høyesterett. I alle tilfeller blir det malplassert å legge hele skylden på dommerne i Strasbourg.

I et videre perspektiv er det et forhold som er urovekkende med Hjerpset-Østlies tekst. Følgende passus er beskrivende:

For virkelig å fremheve sitt overnasjonale prosjekts fortreffelighet unnlater Jagland bestandig, og naturligvis mot bedre vitende, å nevne det faktum at de fleste av dagens vesteuropeiske stater har bedrevet selvkorrigering i stor stil og helt av seg selv — uten udemokratisk overstyring fra overnasjonale organer som EU, Europarådet, EMD og Thorbjørn Jagland — opphevet lover som fratok eller begrenset et mindretalls rettigheter. For Norges vedkommende burde det være nok å vise til f.eks. den beryktede jødeparagrafen og lover som ble brukt til å legitimere overgrep på samer og såkalte tatere, samt psykiatriske pasienter.

Et par avsnitt opp kritiseres bruken av rettsliggjøring, men fra et litt annet perspektiv enn vanlig: «Konvensjonene brukes således til å forhindre at et politisk flertall skal kunne innføre, opprettholde eller avskaffe ordninger som et politisk, avgående mindretall er mot eller ikke ønsker at skal kunne fjernes.» Som eksempel brukes en tale fra Thorbjørn Jagland, der det nærmest selvfølgelig slås fast at hensynet til mindretallet skal begrense flertallsmakten.

At Norge i flere tilfeller har drevet med «selvkorrigering», er sant, men det reduserer ikke behovet for menneskerettigheter. Både EMK og f.eks. den tyske grunnloven med sine menneskerettighetskataloger kom til etter 2. verdenskrig, hvor man erkjente at ellers velutviklede europeiske stater hadde feilet stort i å beskytte mindretallet. Det er tross alt ikke i en normaltilstand hvor statene er i stand til å selvkorrigere som menneskerettighetene er i størst motvind, det er der målene begynner å hellige midlene og rettighetene settes under press.

Så gjelder ikke bare EMD vesteuropeiske velutviklede demokratier, men også stater med et langt dårligere «track record» på menneskerettigheter. Det er nok å nevne Russland og Tyrkia, to stater som har en stor mengde saker oppe i domstolen hvert år. Det er i alle tilfeller naivt å fremstille det som at menneskerettighetene bare er til for det politiske mindretallet.

Det Hjerpset-Østlie kaller Jaglands «hybris», der han kritiserer et av David Camerons endringsforslag til EMD-organiseringen, er en helt berettiget kritikk. Forslaget ville innebære at domstolen kunne legge til side klager mot land «hvis rettssystem er godt forankret i EMK», som Jagland skrev i Aftenposten. Prinsippet med EMD er at enkeltpersoner skal kunne bringe sin sak inn for domstolen for å avgjøre om hens menneskerettigheter er brutt. Det gir liten mening hvis en ikke skal vurdere saken og de faktiske forholdene, men bare avvise den fordi landet selv mener det er godt innenfor EMKs regelverk på et generelt grunnlag. Og problemet med domstolen er i stor grad saksmengden og at den er nedlesset i arbeid, ikke at Storbritannia opplever seg krenket fordi de ikke får utvise mennesker til tortur eller annen umenneskelig behandling i Eritrea (som et av Hjerpset-Østlies eksempler var).

Som forfatterne av boken «Law of the European Convention on Human Rights» skrev i forordet til 3. utgave (2014):

The UK debate about the sovereignty of Parliament and the legitimacy of the Court is not replicated in other countries, as the Brighton reform conference illustrated, even though the Court may come in for occasional criticism also in these jurisdictions.

Det er noe talende at et land som Storbritannia diskuterer utmelding fra EMD og EMK, mens et land som Russland ser ut til å bli værende. Russland ble så sent som tidligere i år dømt for rettssaken til Boris Nemtsov, som EMD i skarpe ordelag kalte en politisk prosess.

Tidlig i sin tekst skriver Hjerpset-Østlie om «tabben» det var av Labour-regjeringen å innføre Human Rights Act 1998, som gir EMD større betydning som rettskilde i britisk rett enn tidligere. Det åpne spørsmålet er jo da om det var en tabbe av Stortinget å innføre menneskerettsloven av 1999, der EMD faktisk er inkorporert direkte i norsk rett. Med tanke på det Hjerpset-Østlie skrev i januar 2015 (som store deler av dagens tekst ser ut til å være klippet direkte fra), at «snarere vil et kraftig motstøt mot den stadig mer perverterte menneskerettighetstankegangen bli oppfattet som en seier for sunn fornuft» (om å bryte menneskerettighetene for å sende Mulla Krekar ut av Norge) er antakelig svaret ja.

Men det er grunnleggende merkelig at en organisasjon som kaller seg tenketank, og har navnet «Human Rights Service», angriper «den stadig mer perverterte menneskerettighetstankegangen» og trekker frem at europeiske stater fint har klart selvkorrigering uten bruk av overnasjonale konvensjoner og rettigheter. En går i alle fall ikke i menneskerettighetenes tjeneste med den innstillingen.

* Det fremgår ikke av kildene om det er EMK som er problemet, men det henvises til «human rights«.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s