Da faktagranskerne kom til det digitale torget

Aftenposten startet i februar med spalten «Medierevisjonen» der fire ulike spaltister roterer på å skrive mediekritiske tekster (som regel hver torsdag). Lenge var tre av navnene klare, men den fire ble kryptisk beskrevet som «et navn vi foreløpig ikke vet».

Jeg må innrømme at jeg ble oppfordret (av en venn, ikke av Aftenposten selv) til å melde min interesse som det fjerde navnet, og hadde en idé i tilfelle jeg mot formodning skulle bli plukket ut. Før jeg rakk å sende avgårde noe presenterte avisen Nina Hjerpset-Østlie som spaltist nummer fire. (Jeg må også innrømme at jeg ble noe irritert siden jeg så sent som ultimo januar kritiserte Hjerpset-Østlie – i en mediekritisk kronikk i Aftenposten – for mer eller mindre bevisste faktafeil i en kronikk om nyttårsovergrepene i Köln).

I det siste* har spalten havnet i sporet «mediene må skrive mer om [sett inn konkret sak her]». Det kan dreie seg om innvandringskritikk (Hjerpset-Østlie), mer om menn som sliter og mindre om 8. mars (Anki Gerhardsen), og ikke minst det siste innlegget som gikk i strupen på alle som på ett vis kritiserte mediedekningen rundt soningsforhold-saken (også av Gerhardsen).

Siden det er langfredag, utgikk spalten i dag. Derfor bestemte jeg meg for å plukke frem ideen og skrive den alternative medierevisjonen. (Eller et helt vanlig mediekritisk blogginnlegg, om du vil.)

* med unntak for Jan Arild Snoens tekst om at journalister bør være mer ydmyke (noe jeg kan si meg enig i etter de reaksjonene jeg har fått når jeg har skrevet mediekritiske tekster)

Da faktagranskerne kom til det digitale torget

Før jul skrev Jakob Arvola et innlegg på NRK Ytring: «Når sannhetssøkerne strekker våpen«. Innlegget handlet i all hovedsak om at Washington Post hadde bestemt seg for å legge ned sin faste, ukentlige spalte «What was fake on the Internet this week?», der man så nærmere på nettopp det: Hvilke oppkonstruerte nyheter eller rene løgner hadde spredd seg på sosiale medier og blogger? Flere av disse nyhetene nådde dessuten respektable nyhetsmedier, sågar også norske nyhetsmedier.*

I dagens medielandskap er vi alle publisister. Det begynner nesten å bli noe klisjepreget å gjenta det til det kjedsommelige, men det er like fullt en sannhet. Alle kan skaffe seg en profil på Facebook, Twitter, Instagram eller for den delens skyld en blogg eller en Disqus-konto og kommentere i avisenes (og bloggenes) kommentarfelt. Alle våre beslutninger om å publisere tekst på Internett (til og med retweeting på Twitter eller deling på Facebook) har en form for publistisk vurdering i bunnen.

I virkeligheten er det de selvsagt de færreste som tenker nøye igjennom alt det de skriver eller deler på sosiale medier – fordi ikke alle beslutninger krever like tunge og grundige vurderinger. Det er forskjell på å skrive «Haha» under en morsom anekdote som en venn deler med seg av, og å lenke videre til en lengre tekst som f.eks. kan være delt på Document.no. Eller for den delen dele lenken videre med en følgetekst. På den annen side er det altfor mange som ikke tar de publistiske vurderingene på alvor – de viser ikke nettvett eller deler bevisst eller ubevisst videre falske nyheter uten å sjekke fakta. Som eksemplene fra Washington Post har vist er det ikke bare de «nye» publisistene som kan ta for lett på de vurderingene – det gjelder i aller høyeste grad også tradisjonelle medier og mediehus som hele tiden manøvrerer om å være først med nyheter.

Det var noe i Arvolas tekst hos NRK som handlet om norske medier, men jeg savnet en tydelig adressering av norske mediers eget ansvar i det nye medielandskapet.

Den 12. mars 2014 startet tre journalister i den svenske avisen Metro prosjektet «Viralgranskaren» – hvor formålet med konseptet var å nettopp granske historier som deles i sosiale medier, et område mediene tradisjonelt har vært gode på å videreformidle hvis noe blir viralt men i langt mindre grad granske kritisk.

De tre journalistene, Jack Werner, Linnea Jonjons og Åsa Larsson vant i 2015 Stora journalistpriset for prosjektet, som fremdeles drives videre hos Metro med Larsson og Hugo Ewald som redaktører. Werner har gått over til Dagens Industri, og var i april 2015 på besøk hos styret i Norsk Presseforbund der han bl.a. oppfordret noen til å starte en tilsvarende side på norsk. Snart ett år senere er det lite bevegelse på akkurat den fronten.

Nylig så jeg en delt tweet i min twitter-strøm som hadde sett nærmere på hvordan de ledende amerikanske presidentkandidatene gjorde det i granskningen til PolitiFact. PolitiFact, som nå drives av Tampa Bay Times i Florida, er et nettsted dedikert til å gå gjennom politikeres utspill eller utsagn og kontrollere hvor sanne de er på en skala fra «True» til «Pants on Fire» (underforstått ren løgn).

PolitiFact har blitt et stort fenomen, og spesielt i valgår (kanskje enda mer spesifikt presidentvalgår) er det nok av politikere som lar seg henfalle i soundbites der fakta eller sannheten kan komme i bakgrunnen. Jeg hopper til PolitiFact fordi det er enda et felt der norske medier kan hente på mer dedikert faktagranskning.

Bergens Tidende startet i 2009 prosjektet «faktasjekk.no» som har store likheter med konseptet til PolitiFact. 2009 var et stortingsvalgår, og BT fokuserte på at også norske politikere i den korte og lange valgkampen kan ha et lemfeldig forhold til fakta. Resultatet av granskningen ble et Skup-diplom i 2010, og faktasjekk.no gjenoppsto både i kommunevalget 2011 og stortingsvalget 2013. Dagbladet lagde en egen faktasjekk-spalte ved valgene i 2005 og 2009, og Aftenposten i 2013 og 2015. Felles for samtlige prosjekter og spalter er at de alltid har vært aktive i valgkampår.

Også her finnes det en svensk parallell: Allmennkringkasteren SVT lanserte i fjor vår prosjektet «Livekollen«, der et team med journalister og researchere settes til å granske en sak i kjølvannet av den ukentlige «Agenda»-sendingen på søndager. Prosjektet går i seg videre enn PolitiFacts metoder fordi en ikke utelukkende gransker faktapåstander og fordi åpenheten underveis er større enn det som har kommet i de mer påstandsgranskende spaltene.

Mediene har i Norge i dag begrenset med midler, det er ingen nyhet. Derfor er det ikke særlig overraskende at mediene ikke alltid kan prioritere faktasjekker utenfor valgår, der en virkelig kan motivere behovet med at folket bør være så opplyst som mulig når de går til valgurnene.

På den annen side tar ikke politikere og politisk debatt fri i mellomvalgår, og de som følger debatten og debattprogrammer har allerede merket partienes begynnende posisjonering foran stortingsvalget.

Felles for prosjektene med granskning av historier i sosiale medier og granskning av politikernes påstander er at det handler om å gå gjennom fakta og i ytterste konsekvens kunne motbevise historier som risikerer å bli spredd for alle vinder og gi mennesker et mer eller mindre fordreid bilde av virkeligheten. De har det også til felles at Norge og norske medier fremdeles har en vei å gå på å komme dit utenlandske medier har kommet.

Vi får vel håpe at det skjer en utvikling på denne fronten i løpet av året. Og om noen av de «gamle mediene» ikke evner å hive seg på kanskje noen nye oppstikkere kan føle seg kallet?

* Arvola henviste direkte til to tekster i sitt innlegg der de norske mediehusene hadde «gått på» en historie og senere ikke rettet. Det ene mediehuset rettet sin artikkel etter Arvolas tekst, den andre gjorde det ikke.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s