28.01.2016

Jeg tenkte å skrive noen ord om politikk igjen, for første gang på lenge. Arild Grandes debattinnlegg «Kommentariatets enkle analyser» i Aftenposten kom sånn sett i rett tid.

Diskusjonen om Arbeiderpartiet, deres asylpolitikk og «tåkefyrsten» Jonas Gahr Støre har gått varm en stund. Etter asylforliket på Stortinget og særlig Trond Giskes utspill om at Sylvi Listhaug førte en politikk som i grunnen var en forlengelse av rødgrønn politikk, begynte det å bevege seg i de andre partiene. SV og MDG utenfor avtalen angrep Arbeiderpartiet fra innvandringsliberalt hold, Frp fra innvandringskritisk hold.

At Arbeiderpartiet ikke har klart å formidle sin egen politikk, er helt åpenbart. En del av det må tilskrives den pågående prosessen i partiet siden 2013 med å oppdatere sin politikk og meisle ut hva de skal mene i opposisjon til ting regjeringen og støttepartiene gjør.

Arild Grande kritiserer i sitt debattinnlegg i hovedsak at kommentariatet har hengt seg opp i alle forlikene Arbeiderpartiet har inngått. Problemet er de forlikene han selv trekker frem: Politireformen, filmforliket og pågående forhandlinger om allmennkringkastingsmeldingen. Av dem tror jeg folk flest bare har hørt om politireformen, muligens også NRK-meldingen. Om det derimot skulle være de store vippepunktene for oppslutningen til Arbeiderpartiet, er mindre sannsynlig.

Det å inngå mange forlik, har derimot en negativ effekt hvis man samtidig ikke på forhånd kan flagge det som Stefan Löfven gjorde til moteord da han tiltrådte og skulle manøvrere seg frem i Riksdagen: «ingångsvärde». Hva er Arbeiderpartiets inngangsverdi i viktige spørsmål?

Her dukker problemet i forbindelse med asyl- og integreringsforlikene opp. I løpet av ett år har partiet hatt tre ulike innvandringspolitiske talspersoner: Først Eirik Sivertsen, som blant annet førte frem den nye kursen på partiets landsmøte, så Stein Erik Lauvås, og nå Helga Pedersen. Lauvås var talsperson for partiet så sent som oktober, og mellom da og tidlig i november må Pedersen ha fått rollen som talsperson – midt under flyktningekrisen.

Helga Pedersen er en langt mer kjent politiker enn begge sine forgjengere, men ikke i seg verdensmester i kommunikasjon. Da Pedersen deltok i Nyhetsettermiddag i NRK i går var hun tydelig på at hun gjerne ønsket å være med og forhandle om løsninger når det gjaldt regelverket for familiegjenforening. Dagen før var Pedersen den eneste av de spurte som ikke ville svare på spørsmålet «Innstrammingene innebærer også at flyktninger med midlertidig opphold må vente i tre år før de kan få familiegjenforening, ikke i ett år som nå. Hva synes du om det?»

Konkrete svar på hva Ap faktisk mente om regelverket, og hvordan det bør se ut, manglet derimot, utover floskler som «Vi må stille krav, men vi må også stille opp». Og der er det grunnleggende problemet Arbeiderpartiet sliter med og som påvirker partiets oppslutning negativt når det kombineres med invitasjoner og ønsker om brede forlik: Når det gjelder familiegjenforening vet jeg ikke hva partiets egen inngangsverdi til eventuelle forhandlinger er. Og da biter seg kritikken lett fast om at Ap ikke har egen politikk, men hele tiden følger etter det regjeringen og Frp mener.

Da partiledelsen sendte frem Martin Kolberg på NRK Ytring, hjalp det ikke med å meisle ut for befolkningen hva Ap mener konkret. Det er en ærlig sak å stå frem med at man har holdningen «hold for nesa men stemmer for» når en befinner seg i en krisesituasjon – som mer eller mindre er den samme strategien Miljöpartiet har valgt i Sverige. At Arbeiderpartiet har en forhistorie med å stå for samme politiske innretning før regjeringsskiftet da det ikke var en flyktningekrise, gjør derimot at utspillet mister sin troverdighet, med mindre det hadde kommet en erkjennelse et eller annet sted i teksten.

Arild Grande skriver også om asylpolitikken i sitt debattinnlegg, og lanserer to premisser: «Norge må overholde internasjonale forpliktelser, og det må være trygghet ved eventuell retur.» Igjen, etter mitt syn, floskelartede formuleringer som ikke svarer på noen konkrete politiske forslag, eller i det hele tatt er unike posisjoner som gjør at Arbeiderpartiet stikker ut. Det er et flertall av norske stortingspolitikere som støtter de to premissene. Nettopp derfor blir Grandes sluttkommentar nærmest krampeaktig: «Arbeiderpartiet er alltid klare til å ta ansvar for landet – i posisjon og i opposisjon. Det krever at vi noen ganger ser forbi skillelinjene mellom partiene.»

Det krever selvfølgelig også at det finnes skillelinjer mellom partiene. Når det gjelder Arbeiderpartiet, er det ganske vanskelig å vite.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s