Tilbakeblikk: Søndagsåpent eller ei?

12. mai 1998 vedtok Odelstinget lov om åpningstider for utsalgssteder (åpningstidsloven). 4. juni 1998 bifalt Lagtinget lovforslaget. Dermed hadde Stortinget sagt ja til innføringen av «Brustad-bua» og lagt mange av premissene for den debatten vi nå har om søndagsåpne butikker. På tide med et lite tilbakeblikk.

Våren 1996 satt Arbeiderpartiet med regjeringsmakten. Åpningstidsloven av 1985 ga kommunene makt til å bestemme åpningstidene til utsalgssteder, med en nasjonal minstenorm. Stadig oftere – særlig i byene – utviklet seg kiosker og bensinstasjoner som var unntatt fra lovens forbud mot søndagsåpent til light-butikker. I Trondheim utviklet det seg en ren strid der dagligvarebutikk-eiere trosset de lokale åpningstidene i protest mot at ingenting ble gjort for å forhindre storkioskene. Det endte med rettssak, etter at kommunen og LO anmeldte. Og i namsretten vant butikkene frem. I barne- og familiedepartementet begynte forberedelser for å skrive en ny åpningstidslov, mens debatten raste i mediene – var det rett eller galt å åpne for kveldsåpne butikker etter klokka 20? «Vi trenger mer fleksibilitet», sa AUF-leder Anniken Huitfeldt og påkalte fagbevegelsens vrede. Handel og Kontors ungdom var sjokkerte.

I Stortinget fremmet KrF forslag om å gå igjennom lovverket med sikte på å begrense søndagshandelen, men Ap bestemte seg for å stemme mot og sende saken til regjeringen, dre Thorbjørn Jagland var blitt statsminister og Sylvia Brustad barne- og familieminister. I mars 1997 gikk sentralstyret i Ap inn for at bare kiosker og småbutikker skulle få holde åpent på søndager. Slik kunne folket også få mulighet til å få kjøpt basisvarer. «Nei, forslaget er ikke helt logisk», sa Brustad til VG. Og det forslaget som til slutt ble fremmet i Odelstingsproposisjon 75 for 1996-1997 inneholdt en begrensning på 100 kvadratmeter. I tillegg ble kommunenes muligheter til å vedta lokale forskrifter fjernet, og lovforslaget la opp til at butikker maks skulle få holde åpent til 21.00 på hverdager og 18.00 på lørdager. Men høringsrunden og påsken gjorde til slutt at forslaget ikke ble behandlet av Stortinget den våren. Så var det valg. Selv om Jagland ikke nådde den berømte 36,9-grensen, ble likevel forslaget fremmet på nytt før sentrumsregjeringen rakk å tiltre.

På grunn av budsjettprosessen er det vanligvis i vårsesjonen at lovforslag og store politiske saker behandles. Så også åpningstidsloven. 17. mars 1998 kom vendepunktet for mange – da VG publiserte en sak med intervjuer av Unn Aarrestad (Sp) og May-Helen Molvær Grimstad (KrF). Aarrestad, ordfører for saken i Stortinget, proklamerte at arealgrensen måtte forkastes og erstattes med en grense på antall varer. Hvilke varer skulle delegeres til Handel og Kontor og dagligvarekjedene å avgjøre. «Summen av folk som kjøper Pizza Grandiosa på søndager, er et samfunnsproblem», sa Molvær Grimstad. Dermed begynte hoderistingen blant medpolitikere og leserstormen i media. Selv Thorbjørn Jagland mente forslaget var komisk, selv om fagbevegelsen også sto helhjertet bak det. TIl slutt ble sentrumspartiene enige om å forbli uenige, og forkaste ideen om «Aarrestad-bua». Senterpartiet fortsatte å tro på ideen, mens KrF gikk inn for Brustad-bua etter bl.a. at Kjell Magne Bondevik offentlig valgte å støtte den tanken fremfor Aarrestads. Venstre gikk til slutt inn for å avvise ideen om noen begrensninger i areal eller sortiment, og i stedet at alle butikker som i det vesentlige solgte kiosk- og dagligvarer skulle få holde åpent om søndager.

Dagbladet trykket 23. mars 1998 en reportasje om Sylvia Brustad og åpningstidsloven. Departementet hadde ikke ønsket å endre på den praksisen som hadde oppstått på midten av 90-tallet, men Aps landsmøte ville det annerledes. Med Handel og Kontor på barrikadene. «Det er klart at oppmerksomheten saken har fått overhodet ikke er i samsvar med hvor viktig den er», sa Brustad i mars 1998 om forslaget hun fremmet ett år før.

Da saken omsider ble behandlet i Stortinget i mai 1998 var det hele fem forskjellige linjer. Frp og Høyre ville oppheve hele loven, Senterpartiet hadde sin begrensning basert på sortiment, KrF og Ap fremmet «Brustad-bua», Venstre sin linje og SV hadde den såkalte «Valle-bua» der begrensningen på søndagsåpent bygget på butikkens omsetning. Det ble til slutt arealgrensen som vant frem. Ap og KrF gikk for. Alle andre gikk mot.

Så var også – i det minste for denne gang – striden om storkioskenes være eller ikke være endt. Nå er vi i 2015 og debatten raser igjen. Denne gang er det også forskjellige linjer – Høyre og Frps nei til alle begrensninger, Venstres ja til lokale løsninger og de rød-grønnes, KrFs og MDGs nei til oppmykning. Vi får se om vi går tilbake til modellen fra før 1998, og i så fall hvilke begrensninger kommunene selv velger å sette. Får vi lignende debatter om dagligvarer og ikke dagligvarer da, mon tro?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s