Jakten på et enklere lovverk

I går gikk Nærings- og fiskeridepartementet ut med nyheten at departementet planlegger å børste støv av gamle lover og gjøre et storstilt opprydningsarbeid. Selv om jeg i grunnen er enig i at man alltid må ha et kritisk forhold til antall lover og forskrifter og forenkle regelverket så langt som mulig innenfor rimelighetens grenser, var det flere ting jeg stusset over.

«Det er mange gamle lover som tiden har løpt fra», står det i pressemeldingen. Nå er en av lovene som nevnes fra 2013 og enda ikke satt i kraft (endringer i aksjeloven som tillater at stiftelsesdokument for stiftelse av AS opprettes digitalt), så formuleringen passer ikke så bra. Verre er det at loven ble enstemmig vedtatt av Stortinget i juni 2013 under overskriften «Endringer i aksjelovgivningen mv. (forenklinger)». Jeg er usikker på om dette er en inkurie, men det er unektelig litt morsomt.

Men statsråden har sett seg ut ni lover som det «trolig [ikke er] behov for … heller», selv om de skal vurderes med tanke på potensielle utilsiktede konsekvenser (i seg en morsom ordstilling). En av lovene som pekes på er pristiltaksloven 11. mars 1993 nr. 66. Nå er ikke loven den mest praktiske, § 1 gir Kongen myndighet til å bestemme prisstopp, noe som ikke har vært gjort på en del år. § 2 fastslår at «det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige» eller urimelige forretningsvilkår. Utover det gir loven regler om kontrollmyndighet for pliktene etter loven, og om straff, inndragning og tilbakebetaling av merpris hvis en ikke overholder disse pliktene.

Men som regjeringen påpeker, dette er ikke bare bare å oppheve selv om statsråden sier det trolig ikke er behov for loven. I 2009 vedtok Stortinget tredje og siste del av den nye straffeloven, som justisministeren nå arbeider for å sette i kraft fra denne sommeren (ti år etter at den opprinnelig skulle bli gjeldende). Da Stortinget vedtok den nye straffeloven vedtok de også å ikke videreføre en rekke bestemmelser fra den gamle (nå gjeldende) straffeloven som de mente tiden hadde løpt fra. En av dem var § 295 om åger.

«§ 295. For åger straffes den som ved rettshandel utnytter noens nød, lettsinn, uforstand eller avhengighetsforhold til å oppnå eller betinge et vederlag, som etter de foreliggende omstendigheter står i et påtakelig misforhold til det som ytes, eller som medvirker hertil.»

Regjeringen mente denne bestemmelsen må antas å være tilstrekkelig dekket av pristiltaksloven § 2 med forbudet mot urimelig høye priser og vederlag. Justiskomiteen berørte ikke dette i sin innstilling til Stortinget, men når straffeloven 2005 trer i kraft blir også ågerbestemmelsen opphevet. Da er det bare pristiltaksloven som gjelder.

I november i fjor (2014) skrev Dagens Næringsliv om lånehaien Pål Diskerud som drev utlån i et svart marked med renter langt over det som er rimelig. Arnt Angell i Økokrim sa til avisa etter oppslaget om Diskerud at fjerningen av ågerbestemmelsen bør revurderes. Både økonomiprofessor Halvor Mehlum og jusprofessor Hans Petter Graver var av samme oppfatning. Jeg er enig med dem.

Og da er vi i kjernen: Fjerner regjeringen pristiltaksloven helt, fjerner den samtidig alle muligheter til å få domfelt eller etterforsket personer for å ha utnyttet andre og begjært vederlag langt utover rimelighetens grenser. Riktignok er regelen sjelden brukt, men det har antakelig sammenheng med to forhold: At det skal en del til før åger resulterer i fengselsstraff (de fleste saker har i praksis endt i bøtesstraff for de involverte), og at det skal en del til før politiet etterforsker slike saker – hvis de i det hele tatt blir anmeldt. Men dette er problemer som i alle fall ikke blir løst ved å oppheve loven. Og jeg vil tro at det ikke blir lettere å iverksette etterforskning hvis en må navigere rundt i spesiallovgivningen heller enn i straffeloven.

Kanskje er det beste kompromisset å gjøre som Graver og Mehlum foreslo i november, å endre straffeloven 2005 (før den rekker å tre i kraft) og legge til et forbud mot åger, og så oppheve resten av pristiltaksloven (hvis regjeringen skulle komme frem til at den fortjener å bli opphevet, det vil si). Å fjerne forbudet mot urimelige priser som en del av et «forenklingsprosjekt» er derimot å skape flere utilsiktede problemer enn det vil være å beholde det.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Journalistikk, Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s