En ny start for Sverige. Eller ikke.

«Det är löjligt att dom inte kan prata med varandra och vara vuxna», sa en tidligere hjemmesitter på Debatt i SVT1 nå på torsdag. Hele debattprogrammet handlet om regjeringskrisen i Sverige og det nyvalg som regjeringen Löfven har meldt at de vil utlyse til 22. mars 2015.

Jeg er en av de mange utenlandsvelgerne som i februar måned vil få et nytt valgkort i posten og muligheten til å stemme. Vil jeg stemme annerledes enn sist? Vel, jeg stemte hverken på Alliansen eller de rød-grønne. Eller Sverigedemokraterna. Vi får se hva det blir til i mars. Valgkampen vil avgjøre.

Alle skjønte da Sverige våknet opp dagen etter valget i september 2014 at Sverige ville bli et vanskelig land å styre. Alliansen tapte ti prosentpoeng (Moderaterna hele ni av dem), Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet gikk litt frem, mens Sverigedemokraterna gikk frem syv prosentpoeng. Ingen av «blokkene» hadde rent flertall, men i motsetning til 1991-94 og 2010-14 er den rød-grønne blokken større enn den borgerlige med høyrepopulister på vippen (Både Ny demokrati under Bildt og SD under Reinfeldt stemte i stor utstrekning på regjeringens forslag).

S og MP har gjort feil. Avgjørelsene om Förbifart Stockholm og Bromma flyplass har ikke gitt et godt samarbeidsklima. Ei heller omkampene om f.eks. friskoleforliket som S og allianspartiene inngikk før valget. Alliansen har også vært kritiske til at S nærmest ensidig inviterte inn miljöpartiet i pensjonsgruppen som forvalter pensjonsforliket fra 1990-tallet (på den annen side er det litt spesielt hvis et regjeringsparti ikke skal få være med og utforme pensjonspolitikken i Sverige). Og enigheten med Vänsterpartiet om budsjettet likeså. Regjeringen har vært svak. Allerede i sitt første møte i EU-utvalget kom Stefan Löfven inn med to forskjellige forhandlingsposisjoner han skulle fremme samtidig på EUs møte der klimamålsettingene skulle fastsettes. Klantigt, som det heter på svensk. Det har ikke alltid vært lett å vite hva regjeringen egentlig vil. Det er aldri en fordel.

Men det er andre forhold som er verdt å påpeke. S og MP er mindre enn Alliansen. Alliansen erklærte allerede kort tid etter valget at de ville legge frem et felles budsjettforslag (og forutsetningsvis da stemme for det slik praksis i riksdagen er). Med andre ord hadde ikke S og MP mye å hente der. SD var fullstendig utelukket. V krevde på sin side kompromisser på forbud mot utbytte for private selskaper innenfor skole, helse og omsorg og mere til. Uten de kompromissene ville regjeringens budsjettforslag uansett falle.

Dagens Nyheter rapporterte i august 2013 at et flertall av svenskene (55 %) var motstandere av blokkpolitikken. Blant alliansevelgere var tallet 43 %. Det Sverige har endt opp med, er to nærmest uforsonlige blokker som tydeligvis ikke klarer å samarbeide.

18. juni var det partilederdebatt i Riksdagen, den siste før valget. Jeg hørte Fredrik Reinfeldt si at en stemme på S er en stemme på MP og V, og at Gustav Fridolin i miljöpartiet skulle «chocka» Sverige med sine nattlige forhandlinger om politikk med S. Göran Hägglund brukte ordet «hästlasagne i politiker» for å beskrive politikere som ikke ga klar beskjed til velgerne om hva de ville. Mitt bestående minne fra valgkampen i høst var en Allians för Sverige med et felles manifest som brukte mye tid på å påpeke at opposisjonen ikke hadde en tilsvarende valgplattform sammen. Det kan selvfølgelig tenkes at det var fordi det ble gjort i 2010, uten noen som helst fremgang for Mona Sahlin, Maria Wetterstrand, Peter Eriksson og Lars Ohly (tvert imot). Det ble fremstilt som at det å gå til valg på en egen politikk, uten at den er ferdigtygd og ferdigforhandlet før valget, var en katastrofe for Sverige. Ja. Det kan man mene. Men den virkelighetsbeskrivelsen funket ikke for Ap, SV og Sp i det norske valget i 2013. Den funket ikke for alliansen i 2014. Og den funker ikke for meg. Alliansen virket mer opptatt av andre enn seg selv. Det er sjelden et godt tegn.

Enkelte har snakket om at valget nå blir et valg mellom to alternativ: Mellom en rød-grønn regjering bestående av S og MP, og en borgerlig regjering bestående av M, C, FP og KD. Ja. Sånn kan man også se det. En slik valgkamp blir i hvert fall ikke jeg særlig engasjert i. For hva skjer hvis ingen av disse blokkene får flertall, og SD igjen havner på vippen? Kan jeg stole på at partiene kan bli enige om forlik over blokkgrensen? Jeg er langt fra overbevist. Jeg vil ha en regjering etter valget i 2015 som avskaffer DLD og FRA-loven, for eksempel. Det har ingen av dem prestert. Kan de tenke nytt rundt Förbifart Stockholm (f.eks. tenke seg andre trafikkløsninger)? Vites ikke ennå, men den rød-grønne regjeringens pauseløsning er i alle fall ikke bra (ei heller den borgerliges tut-og-kjør-linje). For å nevne noe.

Det Sverige trengte etter budsjettbråket i høst var partier som satte seg og snakket sammen. Ikke et nyvalg der Sverigedemokraterna kan bli store valgvinnere og blokkpolitikken like fastlåst som nå. Selv en politisk engasjert ung fritidspolitiker kan bli politisk deprimert av mindre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s