På søndag går velgerne i Sverige til valgurnene, det har i hvert fall noen i Norge fått med seg gjennom TV og radio. Samtidig stemmer velgerne i østtyske Thüringen og Brandenburg på et nytt delstatsparlament. Svenskene har felles valgdag for både riksdagsvalg, valg til landstingene (fylkestingene) og til kommunfullmäktige (kommunestyrene). Derav blir også lokalpolitikeres utspill i valgkampen viktigere. Jeg skal f.eks. foruten å følge med på riksdagsvalget også følge valget til Stockholms läns landsting og Täby kommun (der for øvrig Moderaterna opplevde velgerras i 2010: «bare» 41 % oppslutning i lokalvalget), Blekinge läns landsting og Karlskrona kommun (som har hatt mindretallsstyre hele mandatperioden pga et stort Sverigedemokraterna).
I Sverige ble kommunallagen endret i 2010. Tidligere kunne ti prosent av innbyggerne i en kommune kreve folkeavstemning – men flertallet i kommunfullmäktige måtte også godkjenne saken før det kunne bli avstemning. Siden 2010 må derimot minst 2/3 av kommunfullmäktige stemme nei for at en folkeavstemning skal kunne avlyses. 1/3 er tilstrekkelig. Og i et supervalgår der velgerne allerede går to ganger til valgurnene (EU-valget i mai og søndagens allmenne valg) er det passende å ha felles valgdag og kutte kostnadene. (For ordens skyld er avstemningene i motsetning til i Sveits ikke bindende)
Totalt er det seks kommuner som holder folkeavstemning nå på søndag. En av dem har jeg allerede skrevet om – Botkyrka sørvest for Stockholm stemmer over om kommunen skal deles i to (Botkyrka og Tullinge). Ettersom det er kommunevalg samtidig, kan det bli spennende å se hva som skjer med lokale Tullingepartiet – som på mange måter har kommunedeling som nummer 1-sak.
I Ljusnarsberg, som i 2011 ble rangert som Sveriges verste kommune av tidsskriftet Fokus, har kommunepolitikerne gitt folket i oppdrag å avgjøre om kommunen skal bytte navn, som en del i en merkevarebygging for å tiltrekke seg næringsliv og flere bofaste. Det dreier seg for all del ikke om noe mer avansert enn «Kopparberg». Merk at Dalarnas län, der Ljusnarsberg ligger sammen med bl.a. Falun – og Vasaloppet går, het «Kopparbergs län» før 1998. I 2002 sa folket nei i en lignende avstemning til å bytte navn. Kanskje blir resultatet et annet i dag.
Folkpartiet i Bengtsfors (ca to timer nordøst for Göteborg, en og en halv time fra Karlstad) og Miljöpartiet fikk i mai gjennomslag for det motsatte av det velgerne i Botkyrka skal ta stilling til – nemlig kommunesammenslåing. Avstemningen gjelder å slå sammen flere kommuner til én kommune i hele Dalsland, landskapet der Bengtsfors ligger (også Åmål, kjent fra «Fucking Åmål» ligger i Dalsland – men vil heller samarbeide med Säffle). Hvilke andre kommuner som skal med er derimot mer vanskelig å spå om, siden lignende forslag ble nedstemt i både Dals-Ed og Mellerud tidligere i år.
I Upplands Väsby, i pendleravstand nord for Stockholm, skal det stemmes over en kommunedelplan (den andre avstemningen av den typen i historien), «översiktsplan» på svensk. Det dreier seg om et i dag stort sett ubebygd område nært sjøen Mälaren, vest for Väsby centrum, som har fått det klingende navnet «Väsby sjöstad» (på linje med de regenererte områdene Hammarby sjöstad i Stockholm, «Solna strand» i Solna eller Nedre Elvehavn i Trondheim). Kommunedelplanen legger opp til 3000 boliger og bl.a. et naturreservat i Runbyskogen. Den styrende Alliansen er for, mens opposisjonen er mot. Socialdemokraterna, Vänsterpartiet og Miljöpartiet oppfordrer alle til et nei, mens Sverigedemokraterna også heller mot et nei. Naturskyddsföreningen (Sveriges Naturvernforbund) startet underskriftsinnsamling, og fikk hele 4000 navn, godt over 10 %-kravet. Alle sider vil riktignok respektere utfallet av avstemningen, men det er et klassisk eksempel av et byutviklingsprosjekt som splitter deler av befolkningen. Utfallet er fremdeles uvisst.
På øya Tjörn nord for Göteborg vil Folkpartiet bygge en svømmehall. Etter å ha startet en navneinnsamling brøt de 10 %-grensen, og fikk til slutt med seg resten av Alliansen (M, C og KD) og de to småpartiene Samhällets bästa og Kommunalt alternativ på en folkeavstemning med tilleggspørsmål om innbyggerne aksepterer å øke kommunalskatten med 25 øre (0,25 %, for kommunalskatten kan kommunen fritt bestemme selv, i motsetning til Norge) for å finansiere hallen. Bare Vänsterpartiet og Sverigedemokraterna sa ubetinget nei, men Socialdemokraterna og Miljöpartiet ville også at velgerne skulle få ta stilling til hvor hallen eventuelt skal ligge. Det er på det nåværende tidspunktet helt ukjent, men de ble nedstemt. Ettersom det også er usikkert hva slags hall det skal bli og hvor dyr den skal være, kan en også spørre seg om de 25 øre ekstra er nok. Men siste ord er åpenbart ikke sagt i den saken.
Helt til slutt, men absolutt størst av dem alle er Göteborg, Sveriges nest største kommune og by. Jeg vet bl.a. at Unge Venstre skal sende en delegasjon fra Oslo for å drive valgkamp nettopp i Göteborg. 29. januar 2010 vedtok kommunfullmäktige i Göteborg å innføre rushtidsavgift (trängselskatt) i byen for å finansiere det s.k. Västsvenska paketet med en rekke infrastrukturtiltak i tillegg til å være trafikkdempende i byen. Blant infrastrukturtiltakene som skal delfinansieres med 50 % lokalt (der avgiften er en viktig del), er den 6 kilometer lange togtunnelen Västlänken under Göteborg sentrum, en ny bro over Göta älv fra øya Hisingen til Göteborg sentrum (dagens bro er 75 år gammel og i dårlig forfatning) og en tunnel under samme elv, Marieholmstunneln.
Saken var allerede oppe under valget i 2006. I 2002 hadde Socialdemokraterna i Stockholm sagt nei til rushtidsavgift, men ble nærmest tvunget til å si ja av forliket mellom de rød-grønne partiene sentralt. I Göteborg svarte S med å programfeste en folkeavstemning hvis det ble aktuelt med å innføre en avgift. I 2008 gikk partiet inn for et ja, men samtidig et fortsatt ja til folkeavstemning hvis aktuelt. Senere på året syntes det å være en enighet mellom de borgerlige og Socialdemokraterna om nettopp å avgiftsbelegge noen sentrale veistrekninger, men utover 2008 og 2009 utviklet det hele seg i et samspill med staten, Västra Götalandsregionen, Vägverket og regionrådet (Göteborgs kommunalförbund) til å bli den planen som til slutt ble vedtatt. Riksdagen vedtok i mai 2012 en lov som tillater avgiften, og innkrevingen startet i 2013.
Tilbake i 2010 var det bare Sverigedemokraterna som stemte mot rushtidsavgift, men i tide før valget den høsten dukket det nye partiet Vägvalet opp og stilte med nei til rushtidsavgift som hovedsak i valget. De fikk 17 000 stemmer (5,4 %), og SD økte også (noe). I august 2012 begynte tabloidavisen Expressens søsterbilag GT en navneinnsamling på redaksjonell plass for å få avgiften overprøvd av folket. Resultatet ble nesten 50 000 gyldige underskrifter på et halvt år. Saken ble satt på sakskartet til møtet i kommunfullmäktige i mai 2013, og det var intensiv møtevirksomhet i forkant, særlig i Moderaterna. Partiet var fremdeles for avgiften, men endte med å snu til et ja til folkeavstemning. Sammen med SD og Vägvalet var det med én stemmes overvekt nok til ikke å bli overkjørt av et 2/3-flertall. Det er fremdeles bare SD og Vägvalet som sier nei, men de kan få et pluss i lokalvalget av alle de som samtidig stemmer i folkeavstemningen. Og det er mange som opplever seg sviktet av politikerne, ikke minst av S som tross alt lovet en avstemning de til slutt ville stoppe. I SOM-undersøkningen fra 2013 sank andelen spurte som hadde tillit til demokratiet i byen, fra 75 til 51 %, talende nok. Tidligere i valgkampen dukket det opp et leserinnlegg fra Moderaternas samferdselspolitiske talsmann som anbefalte et nei til togtunnelen Västlänken. Partiet tok umiddelbart avstand, og byttet bl.a. ut Wannholt fra den samferdselsdebatt som skulle være i radioens P4. Det har likevel skapt en viss usikkerhet. Dessuten har det i innspurten kommet til å handle mer om selve tunnelen enn om hele pakken med tiltak og prosjekter, ikke minst har Vägvalet trukket opp mulige problemer med grunnforhold o.l. «För trängselskatt mot Västlänken – hur röstar jag?», skrev GT nylig.
Likevel, en meningsmåling gjennomført av Sifo i sommer meldte at hele 50 % av de spurte ville stemme ja, 29 % ville stemme nei og øvrige 21 % vet ikke. Ja-siden har overtaket, men som kjent kan jo alt skje i en valgkamp. Det kan bli jevnt.
Klart er uansett at utfallet av avstemningene i de fleste tilfellene ikke vil avslutte debatten – noe annet ville vært vel optimistisk. Men det er også første gang på ordentlig at lokale folkeavstemninger skjer samtidig med lokalvalgene – som det kan være verdt å følge litt med på. Selv om det jo (som alltid) er riksdagsvalget det fokuseres på i Norge.
Som vanlig, altså. 