Det nærmer seg valg i Danmark

I motsetning til Norge (der nyvalg faktisk ikke er tillatt), er det kutyme for at statsministeren i Danmark skriver ut nyvalg. Sist folketingsvalg var i september 2011 – rett etter vårt kommunevalg – og Helle Thorning-Schmidt (hvis hun nå skulle fortsette som statsminister – se under) må skrive ut valg innen høsten 2015. Men en kan allerede merke visse tendenser til at partier forbereder seg på det stundende folketingsvalget.

Lenge hadde Venstre med Lars Løkke Rasmussen i spissen et stort forsprang. Men etter to saker der det kom frem at han hadde latt partiet betale private reiser og kleskjøp, og latt et utenlandsk selskap som han var styreformann i (og som Danmark betalte bistandspenger til) dekke hans reiseutgifter til en verdi av 1 million danske kroner, kom kritikken. Førstnevnte sak felte ham nesten (i juni ble han til slutt støttet av Venstres hovedbestyrelse, etter mye diskusjon i media om partiet skulle bytte leder), mens sistnevnte sak felte bistandsministeren Christian Friis Bach (Radikale Venstre), som hadde feilinformert Folketinget i saken.

Venstre mistet oppslutning i opinionen, og Dansk Folkeparti ble største parti i Europaparlamentsvalget (ikke minst på grunn av den karismatiske toppkandidaten Morten Messerschmidt). Med et noe svekket Venstre og et sosialdemokrati som fortsatt lider etter snart tre år med en ikke akkurat blodrød økonomisk politikk og politiske forlik med borgerligheten fremfor Enhedslisten har Dansk Folkeparti seilet opp som partiet for arbeiderklassevelgerne som ikke føler seg hjemme hos Pia Olsen Dyhr i SF eller Johanne Schmidt-Nielsen. «Blå Bjarne», som en avis kalte stereotypen høsten 2012.

I 2001 var den store valgsaken innvandringspolitikk. «Udlændigelovene skal til kasseeftersyn», skrev Venstre foran valget i 2001 i en valgbrosjyre med daværende justispolitisk talsperson Birthe Rønn Hornbech (i en valgbrosjyre som lett kunne stamme fra det norske Fremskrittspartiet). I løpet av de ti årene ved makten, der både de Konservative (som regjeringspartner) og Dansk Folkeparti (som støtteparti) fikk innflytelse på politikken, ble også innvandringspolitikken strammere. 24-årsregelen kom inn. Det omstridte poengsystemet som favoriserte vestlige fremfor ikke-vestlige innvandrere, og forsørgerkrav ved familieinnvandring.

Det virker nå som om Venstre forsøker å gjenta valgfremgangen fra 2001. Parlamentarisk leder («politisk ordfører») Inger Støjberg gikk nylig ut i en kronikk og mente (riktignok personlig, som hun selv skrev) at det må gjøres større forskjell på innvandrere fra USA og fra Pakistan. Et lekket arbeidsdokument avslørte i dag at partiet vurderer ulike inntektskrav ved arbeidsinnvandring – innvandrere fra USA og Canada kan nøye seg med en inntekt på 200 000 kroner, mens en innvandrer fra Kina, India eller Pakistan må ha en forventet inntekt på 400 000 for å få arbeidsinnvandre til Danmark. Til DR avslørte Støjberg at Venstre arbeider med to ulike nivåer på inntektskravet. Tidligere leder Uffe Ellemann har advart offentlig mot forskjellsbehandling av innvandrere, så langt uten resultat. Støjberg oppfordret nylig også kommunepolitikerne i Danmark til å legge ned skoler med høy andel innvandrere (jeg venter ennå på at noen i Oslo Frp, som Kent Andersen eller Christian Tybring-Gjedde foreslår noe lignende for skolestrukturen i Groruddalen…). Og i går meldte DR at Søren Pind, tidligere minister og nå Venstre-topp, vil at Danmark skal inn og omforhandle internasjonale flyktningekonvensjoner. Dette står også i det innvandringspolitiske program som skal diskuteres innen kort i partiet (selv om dette punktet også støter på intern kritikk).

Politisk kommentator i Berlingske, Thomas Larsen, mener dessuten at utspillene er egnet til å splitte den røde blokken (Socialdemokratiet, Radikale Venstre, SF og Enhedslisten), der det er uenighet. Enhedslisten og de radikale er mer positive til innvandring enn S og SF (lite overraskende er det, som i Norge, en utveksling av velgere mellom S, V og DF basert på verdier og innstilling til innvandringspolitikk), og S og R sitter nå i regjering. Vi får se hva det blir til – men det er lite overraskende at R og EL var de to partiene som tidligst var kritiske til Venstres utspill. Det ble en viss storm rundt utspill fra sentrale radikale som tidligere i sommer meldte at partiet foran neste valg ikke ville motarbeide en «stram innvandringspolitikk», selv om dette ikke er offisiell partipolitikk. Liberal Alliance vil tross sin ellers liberale politikk ha en enda mer restriktiv holdning til innvandring, og meningsmålingene viser at V, DF og LA ville fått rent flertall hvis det var valg i dag.

Og selv må regjeringspartiene avgjøre hvem de skal utnevne til EU-kommisjonær, uten at det er noen opplagte valg. Det er attpåtil stor spekulasjon rundt om Helle Thorning-Schmidt ønsker seg en europeisk toppost (f.eks. posten som utenrikssjef etter Catherine Ashton), og konsekvensene det vil få for regjeringsdannelsen (ikke minst må det dannes en ny regjering med en ny statsminister).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s