Den liberale balansegangen

I høst har norsk politikk, kanskje i mangelen på faktiske proposisjoner annet enn statsbudsjettet, handlet mye om landbruk og hvilken landbrukspolitikk regjeringen skal føre. Eller kanskje heller hva den kan tillates å føre. KrF er allerede et strukturkonservativt parti på landbruksfeltet, og Venstre endte på et nei til umiddelbar avskaffing av ostetollen, nei til oppheving av priskontrollen på landbrukseiendommer og ja til en egen jordvernplan.

Det har vært murring i Venstre om dette. Landbrukspolitikken er det overordnede feltet der konfliktlinjene er størst i et parti som har utviklet seg i delvis ulike retninger over tid. De urbane, liberale velgerne som ikke sjelden er unge og har en fortid i eller kunnskap om Unge Venstre, og de mer rurale velgerne som også er liberale, men mindre ideologiske. I noen sammenhenger slår det kraftig ut. Flere fylkeslag (deriblant fylkeslagene til tidligere landbrukspolitisk talsmann og nåværende landbrukspolitisk talsmann) fremmet et betydelig mer strukturkonservativt forslag til landbrukskapittel på landsmøtet. Så stor oppstandelse vakte det at det ble innkalt til hastegruppemøte blant Unge Venstres delegater. Det var nesten jubelscener da forslaget ble nedstemt. Mange av de samme uttrykte skuffelse da stortingsgruppen landet på sitt standpunkt.

Da det svenske Centerpartiet deltok som observatører på Senterpartiets landsmøte, skal en av observatørene ha uttrykt til media at hun ble skremt over debatten om EU, EØS og Schengen som foregikk der. Centerpartiets reise har flere likhetstrekk med Venstres over tid. På 1970-tallet fanget Centern opp miljøsaken, og nådde ut til unge urbane velgere som ikke hadde noe nært forhold til distrikspolitikken. Den vesentlig større fraflyttingen, sentraliseringen og større polariseringen mellom by og land gjør at de to partiene ikke kan sammenlignes fullt ut, men spenningen mellom urbant og ruralt gjør seg likevel gjeldende.

Kulmen på spenningen nåddes i fjor vår. Partilederen Annie Lööf måtte forlate sin utenlandsferie for å rydde opp i det som ble et storslått ideologisk bråk rundt prinsipprogrammet. Programkomiteen, ledet av stockholmeren Per Ankersjö, skrev runde formuleringer som ble tolket som langtgående politiske reformer som avskaffing av arvesystemet, føderalisme, fri innvandring og polygami. Det var ikke partiet rede for, og formuleringene ble omsider strøket. Konflikten mellom «stureplanscentern», folkebegrepet for de unge, urbane, «nyliberale» politikerne, og de «sosialliberale» fra distriktene.

Venstre har en vesentlig større stortingsgruppe med deltagere fra både urbane strøk som Oslo og Akershus, og de rurale strøk (f.eks. Oppland, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag). Til våren skal det avholdes valg på landsmøtet, og Venstre har en nøkkelposisjon i tiden frem mot neste valg. Mange unge som følte seg stolte over «det mest liberale stortingsprogrammet noensinne» (som en på landsmøtet sa), er ikke like stolte over den umiddelbare retning i landbrukspolitikken. Antageligvis blåser det over, men det illustrerer i alle fall at det er en vanskelig balansegang å forene de to sidene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s