Kaos i et vannglass

Fylkesrådet i Troms har brutt sammen. Arbeiderpartiet, Høyre og KrF har skilt lag med en uke igjen til det viktige budsjettmøtet i fylkestinget, og det skal velges nytt fylkesråd. Og alle skylder på alle.

Først var det Høyre som ikke kunne støtte helheten i budsjettet. Arbeiderpartiet svarte med å fristille Høyres fylkesråder, og vips så var stormen i full oppseiling. Det har vært krusninger på havoverflaten tidligere. I høst skulle Høyre halvtidsevaluere innsatsen med de rødgule. Det resulterte i fortsettelse, men ikke uten at de hadde sondert om borgerlig fylkesråd. Den gang sa KrF nei, etter å ha sittet stille i båten. Kent Gudmundsen advarte mot å forlate det rødblågule fylkesrådet, og han fikk rett. Enn så lenge.

Høyre har vært igjennom mye styr. Først var det den ene fylkesråden som fikk gjennomgå for sin politiske ledelse, med allskens mistillitsforslag. Da Magnus Mæland tok over, var det han som fikk gjennomgå for sine kuttforslag. Mens KrF fortsatte å sitte stille i båten med sin nærmest usynlige kulturfylkesråd. Det er ikke lett å peke på hvor mye Høyre har fått til i samarbeidet, og det var vanskelig, ja umulig, skulle det vise seg, å støtte fylkesrådets forslag til budsjett.

«Godt og avklart samarbeid», sa Kent Gudmundsen i september. Hvor godt og avklart var det, hvis det så fort kunne slå sprekker? Høyre ville åpenbart reforhandle budsjettet og be om mer skjerming. Arbeiderpartiet tolket det som mistillit. Jeg kan ikke helt forstå hvordan et ønske om reforhandling så raskt blir til en skyttergravskrig der man kaster ting i hodet på hverandre, sånn som nå. Enten er det Høyres skyld, og de var altfor dårlige med å fortelle Ap og KrF hva de egentlig ville (noe de siste dagers oppslag om «dette var ikke helt tilsiktet» tyder på), eller så er det Aps skyld, fordi de i stahet ikke ville være med på å gjøre om budsjettforslaget i lys av alle protestene. Eller så er det helt enkelt en kombinasjon av dårlig kommunikasjon og stahet. To punkter som ikke akkurat er en tilitserklæring til de to største partiene. Det er uansett lite kledelig at alle skylder på hverandre. Unntatt KrF, da.

I nominasjonskampen i 2013 så vi ikke bare konturene av en Tromsø-mot-Harstad-kamp, den var helt åpen. Etter dagens utspill fra Tromsø Ap er kampen vekket til live igjen, og denne gang med en mye kortere tidshorisont. I kampen mellom Kari-Anne Opsal og Pia Svendsgaard (hvis det skulle bli en åpen kamp, og ikke bare bak lukkede dører) kan det være logisk å komme opp med en kompromisskandidat som ikke kan knyttes opp mot det nylig avgåtte styret. Hvis ikke Høyre skulle finne på å ta over styringa, da.

Ap og KrF har gått av, og latt fylkestinget 10. desember velge nytt fylkesråd. Jeg kan forstå at man ønsket å være ubundet av hva enn fylkestinget skulle vedta for budsjett, men jeg skulle ønske at politikerne fikk mer enn to uker på seg til å forhandle frem et nytt styre med en ny plattform og nytt budsjett. Spesielt hvis målet er stabilitet. Så får vi håpe at forhandlingene mynner ut i noe som er bedre enn det vi har hatt til nå. Da er det greit for de samarbeidende partier å snakke godt sammen, og unngå mer storm i vannglass der ute.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s