Sprikende staur

«Ikke bare idyll i sentrum», skriver Aftenposten i dag om sentrumspartiene. For første gang siden valget i 2001 er ikke Senterpartiet i seg bundet opp mot noen politisk blokk, selv om KrF og Venstre så langt er regjeringens samarbeidspartier og budsjettforliksparter.

Jeg betrakter meg selv som sentrumspolitiker, men det er når jeg leser denne type artikler, og særlig de der Senterparti-politikere skal definere sentrumspolitikken, som jeg lander i tvilerhjørnet. Til Aftenposten definerer Liv Signe Navarsete typisk sentrumspolitikk som «desentralisering, lokalt folkestyre, utjevning, åpenhet, frivillig sektor, en næringspolitikk for hele landet og bistandspolitikken» (i stikkordsform). Problemet med oppramsingen er ikke at den er riv ruskende gal. Problemet er alt det som ikke står der.

Norge har vært styrt av en KrF-Sp-V-regjering i to perioder: Fra 1972 til 1973 (Lars Korvald) og fra 1997 til 2000 (Kjell Magne Bondevik). Felles for begge periodene var at regjeringen ble tilsatt etter at Ap frivillig hadde avsagt seg regjeringsmakten. I 1972 fordi Trygve Bratteli tapte folkeavstemningen om EU. I 1997 fordi Thorbjørn Jagland holdt valgøftet sitt om 36,9. Begge gangene hadde også Arbeiderpartiet en veldig god politisk situasjon, i 1972 ett mandat unna rent flertall og i 1997 et bedre parlamentarisk grunnlag med en splittet opposisjon. At det skal bli en ny sentrumsregjering, vil betinge at ingen av de store partiene selv har evnen til å danne regjering. Det kan skje, men er ikke verdens mest sannsynlige utfall.

Ser jeg tilbake til regjeringsperioden 1997 til 2000, er det ikke mye jeg kan sette fingeren på at sentrumsregjeringen fikk til. Det er ikke det samme som at ingenting skjedde, bare at de minneverdige øyeblikkene ikke kom som perler på en snor. Brustad-bua ble vedtatt (dóg uten Sp og V, som hadde egne løsninger), Norge tiltrådte Schengen-avtalen (på tross av stor Sp-skepsis), kontantstøtten ble innført, KRL-faget ble endret (selv om EMD senere slo ned på det), offentlighetsloven om innsyn ble vedtatt. Hvis noen har veldig gode forslag på andre ting regjeringen Bondevik I gjennomførte, så kom gjerne med dem. Jeg bare fant ikke så mange selv.

«Det er tungt å bære sprikende staur», sa Per Borten da han gikk av i 1971. Et nytt sentrumssamarbeid vil være fullt av sprikende staur. Senterpartiet var i valgkampen «kommunepartiet» som brukte enhver mulighet til å lange ut mot kommunesammenslåing og kommuneøkonomi. Sp og KrF hadde flere oppslag, blant annet i Troms, om hvilket av partiene som var best på kristendom og best på landbruk. I møte med et Venstre som i 1997 hadde en nedtonet liberal verdigrunn, men som i 2013 er klart mer rendyrket liberale, blir det lett komplikasjoner. Det er ikke uten grunn at ledende Sp-politikere ønsket seg KrF med i en rød-grønn-gul-regjering, som en sentrumskonservativ motvekt til Ap og SV. Ingen foreslo å ha med seg sentrumsliberale Venstre, derimot.

Nå som Senterpartiet kan stemme for det de selv vil i Stortinget, blir det interessant å se om det finnes berøringspunkter med KrF og V. Det gjør det helt sikkert. Men «sentrum» må bli mindre floskel, og mer konkret politikk før jeg kan tro på det. Åpenhet, frivillighet og desentralisering er ikke ille verdipunkter å basere et regjerings- eller samarbeidsgrunnlag på. Men det var dette med at det også må mynne ut i faktisk politikk. Der er det betydelig større risiko for at sprikende staur blir til et eneste stort politisk Mikado-spill.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s