Litt om kommunesammenslåinger

I skoledebatter jeg har vært på i fylket – særlig i Midt-Troms, har Senterpartiet snakket mye om NIVI Analyses rapport over mulige norske kommuner og sagt at det er Høyres og Frps visjon. Nå vet jo selvfølgelig Senterpartiet at det ikke er sant. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om det likevel, fordi det seiler opp som en av deres hovedsaker (ja, Navarsete har jo til gjengjeld sagt at dette valget er en folkeavstemning om kommunesammenslåinger).

Jeg skal ikke underslå det arbeidet som NIVI Analyse har gjort, men det er tross alt bare en skisse av hvordan kommunekartet kan se ut – og hvordan en kommunesammenslåingsprosess kan se ut. Det er ikke første gang noen har tegnet et helt nytt kommunekart i Norge, og helt sikkert ikke siste. Det finnes tross alt ingen fasit.

Nei, det er ikke jeg som politiker som skal sitte ved tegnebordet og tegne de nye norske kommunene. Hverken i Troms, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag eller Telemark. Og selv om den overordnede styringen av sammenslåingsprosessen skal skje i Oslo, betyr ikke det at det ikke er lov å styre prosjektet lokalt – der en har den lokale kunnskapen om regioner og bosettingsmønstre i Troms. Eller Telemark. Eller hvor du vil.

Ordføreren i Utsira skrev et innlegg på NRK Ytring der hun trakk frem risikoen ved å bli slått sammen med en vesentlig større kommune og risikoen for å miste sitt særpreg. Det skjønner jeg godt. For meg er ikke kommunesammenslåinger noe man gjør for å ønske å sentralisere alt til ett kommunesenter der absolutt alt skal ligge. Med IT og moderne kommunikasjon er det lettere i dag enn før å ha ting på flere steder. Jeg tror for eksempel på at nye, større kommuner innfører kommunedelsutvalg som kan få makt i nærmiljøet. Sånn kan for eksempel en ny Senja kommune få oppgaver tilført fra fylkeskommunen, mens Torsken, Tranøy, Berg og Lenvik består som kommunedelsutvalg.

Men: Det var dette med øykommuner. I Danmark, som det jo ofte vises til i denne sammenhengen, har de en ordning med samarbeidsavtaler for øykommuner, såkalte «ø-samarbejdsaftaler». Syv danske øykommuner (f.eks. Læsø med 1800 innbyggere) samarbeider med større nabokommuner om f.eks. natur og miljø, arbeidsliv o.l. Man bør kunne avklare konkrete arbeidsområder med den kommunen det gjelder. Utsira er et ganske godt eksempel på en slik kommune, synes jeg, som bør kunne tilgodeses med en ordning som ligner den danske.

Å diskutere disse rapportene er litt en avsporing, synes jeg. Det viktige er at man får på plass en ledelse i Kommunal- og regionaldepartementet som er villig til å gi føringer for en nasjonal prosess med kommunesammenslåinger. Regjeringen har fått på plass noe de kaller vertskommuner (om forbausende nok likner øysamarbeidsavtalene fra Danmark) og samkommuner (som fremstår som en lovregulert variant av interkommunale selskaper). Hvis noen har tall på hvor mange vertskommuner og samkommuner vi har i Norge, ville jeg blitt glad. Jeg tror ikke det er veldig mange.

Det som må til for å få på plass kommunesammenslåinger, er en bred prosess der alle kommunene får være med og si sin mening, særlig om strukturen i nærmiljøet. Gjerne avhold folkeavstemninger, spesielt de kommunene som i dag er i randsonen mellom potensielle nye kommunesentra. For vi kan utrede alt vi vil, legge frem skisse på skisse av hvordan det kan se ut, men til syvende og sist er det tross alt sånn at så mange som mulig skal være med og bestemme.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s