Fem punkter for en bedre valgordning

Verdens og Europas alle demokratier har mange ting til felles, men ett av dem er at lovene og mye av det politiske arbeidet skjer i nasjonalforsamlingen. Alle berettigede borgere (stemmerettsalder…) kan på lik linje delta i frie og hemmelige valg til denne nasjonalforsamlingen.

Der verdens og Europas demokratier derimot er ulike, er hvordan valgordningen ser ut. Fra Storbritannia og USA som velger i flertallsvalg i enmannskretser («FPTP»), via Irland som har flermannskretser med preferansevalg («STV»), og Tyskland med både flertallsvalg og forholdstallsvalg («MMP») og til slutt Norge med forholdstallsvalg i flermannskretser («PR»).

I Norge kan en lett si at stortingsvalget består av 19 ulike valg, ett for hvert fylke. Siden 1989 har vi hatt utjevningsmandater for å utlikne forskjellene mellom store og små partier. Siden Norge har mange små valgkretser (6-8 mandater), er det stort sett bare de store partiene som vinner mandater. I 1977 opplevde man at Senterpartiet gikk frem 1 prosentpoeng, men tapte 9 mandater. KrF, på sin side, tapte 2 prosentpoeng men gikk frem 2 mandater. Det var uholdbart i lengden.

Ordningen med utjevningsmandater fungerer, men den har åpenbart svakheter. Etter omleggingen i 2005 er svakhetene blitt enda større. Logikken var god i å innføre et system der partiene vinner mandater der de var nærmest å vinne et fast mandat. Det motsatte ville vært at for eksempel SV vant mandat i fylker de nesten ikke vant stemmer i. Akkurat dette motsatte eksempelet er det vi har i dag, der noen partier vinner utjevningsmandater i fylker som «blir til overs». Det norske valgsystemet har siden tidlig på 1900-tallet fjernet seg fra «førstemann til mølla»-prinsippet, men sånn fungerer utjevningsmandatene i dag.

Det er valgår i år, men da kan en også starte en debatt om hvordan valgsystemet skal se ut i fremtiden. Det kan bli store eller små omveltninger, men her er i alle fall et sett med forslag som jeg gjerne ville foretrekke.

1. Senk første delingstall i mandatfordelingsmodellen til 1

Dette er et ytterst teknisk, men veldig viktig forhold. Dagens valgsystem er laget slik at en deler et partis stemmetall i et fylke med tallene 1.4, 3, 5, 7 (og så videre med oddetall), og det partiet som har høyest restsum etter at en deler på hvert delingstall (kort fortalt) vinner et mandat. Forskjellen på delingstall 1,4 og delingstall 1 kan oppsummeres som et «styringstillegg», de største partiene blir enda litt større. I dagens valg ser vi derimot at de tre største partiene kan dele 70-75 % av velgerne mellom seg. Da er det liten grunn til å gjøre de store enda større. Da er det på tide med maktspredning, og dette lille, men betydelsesfulle forslaget er et skritt på veien.

2. Innfør personvalg

Valgutredningen fra 2001 foreslo å innføre et system med personvalg i Norge. Eller, strengt tatt eksisterer det en mulighet til å personstemme i dag. Jeg kommer til å gjøre det på valgdagen i mitt valglokale. Det er bare at muligheten for å vinne er illusorisk. Hvis et parti får 1 mandat kan 2. kandidaten slå listetoppen hvis vedkommende får minst 50 % personstemmer. For Troms Venstre var det totalt 1.000 velgere. Det skjer stort sett aldri. Valgutredningen foreslo det svenske systemet – der alle får anledning til å avgi en personstemme, og en kandidat kommer øverst på listen hvis han eller hun vinner minst 8 % av partiets velgere gir sin personstemme til ham/henne. Det brukes i dag i fylkestingsvalget, men stortingsflertallet ville ikke ha det i stortingsvalg. Regjeringspartiene og Frp gikk imot det da det ble behandlet på Stortinget i fjor vår. Valget er til for velgerne, ikke for partiene. Derfor må folket også få lov til å bestemme hvem (konkret) de vil ha på Stortinget, ikke bare hvilken listetopp de vil sende. En kan gå enda lengre, som i Finland, der det bare er kumuleringer som avgjør hvem som blir valgt, men jeg heller mot Sverige. Hovedpoenget er uansett at en enten må innføre et realistisk personvalg, eller bare fjerne det helt og holdent. Sånn som det er i dag, er det bare lureri.

3. Senk sperregrensen

Sperregrensen er et mål på hvor høyt man vil at lista skal ligge for å komme inn på Stortinget. Skal lista ligge høyt eller lavt? I Tyskland er grensen på 5 prosent. Det var en konstruksjon man la med vilje, for å forhindre at parlamentet ble fylt med mange små partier som gjorde styringen veldig vanskelig. Weimar-republikkens Reichstag var et godt eksempel på det. Norge har aldri opplevd mange små partier (de små har jo også i tiltagende grad blitt enda mindre) som et problem. Det har gått bra likevel, og kun et fåtall (som Øystein Stray Spetalen) har reagert. Da ordningen med utjevningsmandater, som jo krever 4 % oppslutning for å få lov til å dele på utjevningsmandatene, ble innført stemte de små partiene for en sperregrense på 3 prosent. Senking av sperregrensen er i dag et ikke-spørsmål for de fleste, men i 2010 sa Stortinget nei til Frps forslag om å heve den til 5 %. (Frp stemte for øvrig for 3 % i 1989). Å få 3,9 prosent oppslutning i dag tilsvarer rundt 130.000 velgere. Tenk deg 130.000 SV-velgere som bare får 1 eller 2 til å representere seg i Stortinget. Til sammenligning kunne 130.000 Ap-velgere fått 5-6 representanter. Å senke sperregrensen til 3 prosent behøver ikke bety at Stortinget blir stappfullt med småpartier, mer enn saken er i dag. Det gjør bare risikoen mindre for at ikke betydelige velgergrupper faller helt ut og mangler representanter i landets nasjonalforsamling.

4. Innfør 16 års stemmerettsalder

Høyre argumenterer til stadighet for at en stemmerettsalder på 16 år er ulogisk, fordi stemmerettsalderen alltid må følge myndighetsalderen. Akkurat hvorfor det er sånn, har ikke jeg riktig skjønt. På motsatt side kan man jo med argumentet om at 16-åringer betaler skatt og kan dømmes til fengsel lett endre aldersgrensen til 15 år (der går den kriminelle lavalder). Noen 16- og 17-åringer er umodne, men det samme kan sies om en del menn og kvinner som er godt innenfor dagens aldersgrenser. Noen argumenterer også med at ungdom stemmer mer på fløypartiene enn befolkningen i stort. Kanskje er det sånn, men det samme argumentet var jo grunnleggende for å nekte vanlige arbeidere stemmerett også, den gang Arbeiderpartiet var radikalt og kommunistisk. Veldig mange 16- og 17-åringer er kunnskapsrike og engasjerte, og oppslutningen ved prøvevalgene 2011 var omtrent like god som for voksne over 18 år. Jeg er mer bekymret for e-valg enn for 16-års-stemmerettsalder, for å si det sånn.

5. Innfør partijustering i valgsystemet, og legg om til Pukelsheim-metoden

Pukelsheim-metoden er utarbeidet av den sveitsiske matematikeren Friedrich Pukelsheim, og er en modell der alle partier får så mange mandater som de skal ha basert på totalt antall stemmer nasjonalt, og alle valgkretser får så mange mandater som de skal ha basert på antall stemmeberettigede. Forskjellen mot dagens system er to ting: Det første er at det er vanskelig for den enkelte borger å vite hvordan utjevningsmandatene fordeles. Vis meg den som kan. I tillegg kan fordelingen preges av store tilfeldigheter, spesielt for de minste fylkene (Finnmark, Sogn og Fjordane osv.). Det andre er at det er lett for de store partiene å få for mange mandater, og dagens metode gjør ingenting for å endre på det. Det er et problem.

Friedrich Pukelsheims metode går i korte trekk ut på (steg i rekkefølge)
1. ved hjelp av Sainte-Laguës metode (dele stemmetallene på oddetall og gi mandatet til partiet med høyest rest) regne ut antall mandater for hvert parti i hele Norge,
2. ved hjelp av et delingstall regne ut hvor mange mandater hvert parti skal ha i hvert enkelt fylke (summen rundes av, sånn at 0,5 ganger delingstallet gir 1 mandat, 1,5 ganger delingstallet gir 2 mandater osv.),
3. sammenligne summen av hvor mange mandater hvert parti skal ha nasjonalt og hvor mange de har fått lokalt, og
4. ved hjelp av et nytt delingstall justere fordelingen sånn at partier med for mange mandater blir redusert og partier med for få mandater får tillegg.

I korte trekk er det sånn det foregår. Min mening er at dette vil fungere bedre, fordi de små partiene ikke vil vinne utjevningsmandater basert på tilfeldigheter, men heller basert på at de skyves oppover i fylker der de gjør det godt, men ikke så godt at de hadde greid å vinne mandat i det gamle systemet.

Avslutning

Noen endringer kan måtte tvinge seg frem i det politiske landskap. Noen er mer nærliggende enn andre, som 16-års stemmerettsalder som er mye på tale. Med en fremtidig regionreform kan de politiske partiene måtte omorganisere seg selv, kanskje må Norge gjøre om på valgkretsinndelingen som i dag følger fylkene. Kanskje ikke. Valgutredningen fra 2001 og de historiske prinsippene er grunnsteinen for dagens regelverk. Etter 12 år har nye ting kommet (Pukelsheim-metoden var ikke oppfunnet da), og forslag ble aldri gjennomført (mer personvalg). Kanskje det er på tide å ta opp andre, tekniske ting? Delingstall og mandatberegning er sjelden spennende og engasjerende, men det har direkte innflytelse på hvem som blir valgt og hvem som vinner valget. Dette er i alle fall fem ting jeg gjerne vil se at Stortinget vedtar i en forhåpentligvis ikke så fjern fremtid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s