Rett og plikt til å ta stortingsverv

Først var det Bård Hoksrud, nå Henning Warloe. Begge to er tatt i tilsynelatende umoralske handlinger, og etter at de har forlatt alle verv har spørsmålet vært «Hvorfor forlater de så ikke Stortinget?» Svaret er enkelt, den eneste måten å miste sin stortingsplass på, er ved riksrett. Og det skal en del til før det skjer. Det er så godt som umulig, både av og uten egen vilje, å miste sin stortingsplass.

I en artikkel på politisk.no siteres stortingspresident Dag Terje Andersen:

– Statsmaktene skal respektere de valgene folket har gjort, også når det gjelder hvilke personer som skal tre inn på Stortinget. Derfor bør Grunnloven endres slik at regjeringen for fremtiden ikke kan utnevne de som folket har valgt til stortingsrepresentanter til statssekretærer, sa stortingspresident Dag Terje Andersen (Ap) til tv2.no i januar.

Jeg er for så vidt enig i at det ikke skal være enkelt å forlate et verv man er valgt til. Men det er en ting jeg stusser over. I Norge har vi jo ikke personvalg. Det er så godt som umulig å endre rekkefølgen på kandidatene på en stortingsliste. For å flytte nr. 2 opp til 1. plass må mer enn 50 % av listevelgerne kumulere inn toeren. Det høres, og er gjerne, fryktelig mye. Og da snakker vi ikke om de listene som får inn flere kandidater, der er umuligheten ennå tydeligere.

I grunnen er det vi gjør da, å velge parti. Det at nr. 4 velges inn på Stortinget er ikke, tør jeg påstå, et resultat av at merparten (eller et mindretall) av velgerne liker den kandidaten. Det er et resultat av at X antall personer har stemt på listen. Bare gjennom nominasjonsmøter fastsettes rekkefølgen, og der er strengt tatt ikke alle velgere med. Da synes jeg faktisk ikke at det går kan si det Andersen sier, om folkets valg av hvilke som sitter på Stortinget.

Folkets valg er viktig. Men tydeligvis bare etter et valg, når det er åpenbart at folkets valg er ganske lite. Hvis det var noe konsekvens i dette hadde systemet vært slik at partigruppene selv hadde fått avgjøre, under visse forutsetninger, om det var rimelig å sparke noen fra Stortinget.

Det systemet vil ikke jeg ha. Til gjengjeld vil jeg ha tydeligere innslag av personvalg. Kanskje ikke som i Finland, der man må velge en kandidat fra en liste, og de med flest personstemmer velges inn. Mer som det svenske, der personstemmer tilsvarende mer enn 8 % av partiets stemmer overstyrer den interne rekkefølgen. Det har også regjeringen foreslått, men Stortinget sa nei sist gang valgloven ble revidert. Det ble da lovet en oversyn av systemet etter fylkestingsvalget i 2003. Nå sitter vi her ni år senere, har ingen oversyn og ingen forslag. Det er på tide at regjeringen leverer. På tide at vi virkelig gir folket den valgmulighet de fortjener å bruke.

Advertisements

1 kommentar

Filed under Uncategorized

One response to “Rett og plikt til å ta stortingsverv

  1. Tilbaketråkk: Velgerdemokratiet kan vente « Ivers

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s