Hva «Nordfjord» kan lære oss

Artiklene på TV2 om Nordfjord sjukehus går Norge rundt. Ikke overraskende. I et land der helseministeren febrilsk forsøker å kutte sykehuskøene og ventelistene, kan et operasjonsteam som er fullt klare for pasienter, sitte uten arbeid p.g.a. politiske prioriteringer. Jeg synes selv at helseforetaksmodellen ikke tar tilstrekkelig hensyn til det politiske, men her er det blitt for mye politikk. Helsekøene reduseres ikke på denne måten, men det vet vel de fleste. Også Anne-Grete Strøm-Erichsen.

Høyres Bent Høie, som godt og vel kan bli ny helseminister etter valget, reiser rundt og forteller om hvorfor Høyre vil skrote de fire regionale helseforetakene. Han (og de) vil at sykehusene som er organisert i mindre foretak skal ha større styring – og at ikke de regionale helseforetakene skal kunne styre sentralt. På den tiden som helseforetaksreformen kom, under Stoltenbergs forrige regjering, ville de riktignok også at foretakene skulle kjøpe flere tjenester fra private. En større næringslivsorientering. Den tanken tviler jeg på at de har gjort seg av med på siden 2002.

Selv om jeg synes at det er riktig å ha noen form for regional oversyn av helsetilbudet over et større område, får ikke helseregionene bli helsegrenser i Norge som man aldri kan krysse. Slik var det med Reidar på Nordfjord sjukehus, som ikke fikk overflyttes til Volda fordi det ligger i Helse Midt og ikke Helse Vest. I spesialisthelsetjenesteloven er det nemlig skissert at det regionale helseforetaket selv organiserer ansvaret når en pasient trenger øyeblikkelig helsehjelp. Da kan ikke pasienten velge. Den gang pasientrettighetsloven ble vedtatt i 1999, skrev regjeringen at

Retten til fritt sykehusvalg vil fjerne fylkesgrensene som hinder for pasientbehandling. (Ot.prp. nr. 12 [1998-99] s. 12)

Allerede i 1993 skal Brundtland-regjeringen ha åpnet for «valgfrihet til nabofylker utenfor regionen [i enkelte helseregioner] dersom geografisk nærhet og andre relevante forhold tilsier det.» I forarbeidene til pasientrettighetsloven fremgår det ikke direkte hvorfor man ikke selv kan velge sykehus ved øyeblikkelig hjelp, men en ting er sikker. De gode ordene fra proposisjonen står stikk i strid med det Reidar opplever. Nå er det helseregiongrensene som er hinder for pasientbehandling, og det er ikke godt. Merk vel at det var Ap som lanserte nabofylke-valgfriheten for tre Ap-regjeringer siden. Derfor bør man kunne velge hvor man vil motta øyeblikkelig hjelp, så lenge det er medisinsk forsvarlig å gjøre.

Senterpartiet, SV, KrF og Venstre stemte alle mot helseforetaksloven da den kom. SV ville ha en annen modell med «forvaltningsforetak», og alle de fire var redde for en langsiktig privatisering av helsevesenet. Nå har ikke det skjedd, heldigvis. Det som Are Næss og ikke minst Magnhild Meltveit Kleppa (den gang Sps helsetalskvinne…) okket seg over fra Stortingets talerstol. En annen ting er «byråkratkostnadene». Allerede da reformen ble vedtatt, tjente konsulter som konsulterte helseminister Tore Tønne fett på rådgivning. En av fem ansatte i helseforetakene er nå administrativt ansatte, og synes ikke inne på avdelingene og sykehusene blant pasientene. Det er et strukturelt problem. Også synes jeg godt det er et problem at helsetjenestene i Norge er organisert etter modell fra næringslivet. Sykehusene skal ikke i seg selv være drevet av kommersialisme – men i dagens helsemarked er det kanskje umulig. Derfor bør en vurdere om hele systemet med helseforetak i statlig regi er en god idé, og om det trengs nye reformer. Mer gjennomtenkte sådanne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s