Det var dette med fredsprosessen

Israel øker på takten i sin bosettingsbygging, melder NRK i dag. 2000 nye bosettinger skal bygges på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og israelerne har likeså valgt å stanse sin støtte til de palestinske myndighetene. Dette skjer dagen etter at palestinerne fikk medlemskap i UNESCO, med alt det innebar.

Da palestinerne søkte medlemskap i FN, svarte Benjamin Netanyahu med å innby til nye fredssamtaler. For å unngå konfrontasjon, noe palestinerne nektet. Israels svar ble da å øke takten i bosettingsbyggingen. Samme sak skjer nå. En kan lure på om dette er Israels strategi hver gang Palestina gjør noe provoserende i det internasjonale samfunn.

Det som er utvilsomt, er at dette ikke vil føre partene sammen igjen. Ingen av partene vil føle seg særlig innbudt til å ta opp diskusjonen om fred i Midtøsten, og jeg er redd for en uproduktiv isfront. Hvem som nå burde ta initiativet, kan jeg ikke si. Men det er klart at de fire store makter som er fredshjelpere, må kjenne sin besøkelsestid. Og kanskje særlig USA.

Amerikanerne velger å trekke støtten til UNESCO, etter å ha stemt nei til opptak av Palestina. De kan ikke akseptere at organisasjonen erkjenner Palestina som egen stat. Dermed legger de seg igjen på israelernes linje og befester sin posisjon som israelernes store beskytter i vest. En kan krasst si at Bush-doktrinen fortsatt gjelder: Enten er du med oss, eller så er du mot oss. Det skal et mirakel til for at Palestina kan bli medlem av FN. At Sikkerhetsrådet i 2002, med USAs godkjenning, uttalte at en to-statsløsning er det langsiktige målet, er vel og bra. Men ikke akkurat nå, sies det. Eller menes det.

I den nå historiske avstemningen i UNESCO splittet Europa seg, leser jeg på en annen blogg. Land som Spania, Irland, Østerrike, Hellas og Finland stemte alle ja. Sammen med Norge. Storbritannia, Italia og Danmark avsto. 14 land stemte mot. Blant dem finner vi selvfølgelig USA og Israel. Samt også Canada og Tyskland, i mine øyne mer sympatiske land. Også Sverige, da.

Svenskene stemte altså nei. Tjenestemenn i Utrikesdepartementet har allerede uttalt at de er irriterte, at de forventet at regjeringen skulle avstå fra å stemme. Men statsminister Fredrik Reinfeldt uttalte at flertallet i regjeringen ville stemme nei, og da ble det slik.

Det ble utdanningsminister Jan Björklunds oppgave å frembringe det lite hyggelige budskapet. Men på hjemmesidene til det svenske Utbildningsdepartementet finner jeg ikke hans tale. Men jeg finner en tale som Björklund holdt i 2008 – da Israel feiret 60 år som selvstendig stat. Nåvel, her er hva Björklund sa til rikskringkasteren SVT i går kveld:

– Jeg mener at Palestina skal være velkommen som medlem i FN, når Palestina er en stat. Og en palestinsk stat må jo bli opprettet gjennom en fredsavtale mellom Israel og Palestina.

Han mener også at debatten om medlemskap i underorganisasjonene må komme etter den overordnede debatten i Sikkerhetsrådet. Som jeg tror ingen land kan forutspå et positivt resultat for palestinerne. At det skulle være større sjanse da, enn nå, for medlemskap er svært tvilsomt.

Til sist et fremblikk til neste bloggpost som jeg kommer til å skrive: Om hvor irritert jeg blir hver gang noen nevner ordet «antisemittisme». Særlig der det ikke føles relevant.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s