Et «bedre» Datatilsyn

Det er overskriften (med min utheving, så klart) på en pressemelding som fornyingsminister Rigmor Aasrud har sendt ut i dag. Det hele dreier seg om at Direktoratet for IKT i en rapport har pekt på områder der Datatilsynets virksomhet kan forbedres. Aasrud mener bl.a. med bakgrunn i rapporten at tilsynet bør deles i to, fordi det i dag kan være vanskelig å kombinere de to hovedoppgavene: Personvernombud og personverntilsyn.

Det er mulig at det kan være vanskelig å se hvilken oppgave som tilsynet ivaretar, hvis de får en sak på bordet der hensynene overlapper. Men jeg vil mene at en oppsplitting i sin tur vil skape andre problemer. Hvis det i dag synes å være rollekonflikter, vil det jo ikke være vanskelig å tenke seg at det vil bli rollekonflikter i fremtiden. At Dataombudet (om det er det foretrukne navnet) og Datatilsynet i så fall vil havne i konflikt med hverandre, håper jeg ikke. Men det kan jo ikke utelukkes. Derfor mener jeg det blir for lettvindig å si at en oppsplitting nærmest per se vil redusere faren for konflikter.

Hvis det skulle være viktig for regjeringen (noe jeg ikke håper) å dele opp ansvaret, så synes jeg at Dataombudet bør ha samme organisasjon som Datatilsynet, det vil si at bare navnet er forskjellig. Hvorfor det? Fordi Aasrud skriver følgende:

Mitt poeng er at det bør klargjøres, både for Datatilsynet selv og for omverdenen, når tilsynet opptrer i de ulike rollene, og i hvilke sammenhenger de ulike rollene skal benyttes. Alle må vite om de forholder seg til et ombud eller et tilsyn, fordi det gir grunnlag for ulike forventninger. Det gjenstår mange avveininger før det er mulig å trekke endelige konklusjoner på om tilsynet bør organiseres annerledes og eventuelt deles.

Det aller enkleste burde jo da være å la ombudet føre ombudssaker, og la tilsynet føre tilsynssaker. Men min linje er at en organisasjon fungerer godt i dag.

Tilsynets oppgaver har jo allerede havnet under press i og med Kulturdepartementets siste innlegg, nemlig høringen om tiltak mot opphavsrettskrenkelser, som jeg tidligere har skrevet om. Det vil fjerne plikten til å søke konsesjon for å samle inn private data, hvorfor det vil det er egentlig uvisst. Om det er ren jævelskap fordi Datatilsynet nektet advokatfirmaet Simonsen å samle inn data, eller om departementet bare har satt seg i fanget på rettighetsindustrien. Det kan nok være en kombinasjon (for rettighetsindustrien var ikke særlig fornøyd med Simonsen-neiet).

Nå melder Datatilsynet at tjenesten slettmeg.no, som hittils har vært et prøveprosjekt for å avhjelpe mennesker med personvernkrenkelser på nett, vil bli lagt ned. Regjeringen anslår ikke nok midler i budsjettet (3 millioner årlig) til å opprettholde tjenesten. På 18 måneder har de fått 7500 henvendelser. Tilsynet sier følgende:

Datatilsynet tar Regjeringens beslutning om å ikke finansiere fortsatt drift av slettmeg.no, og fornyingsministerens uttalelse om at en tjeneste som denne ikke bør være det offentliges ansvar, til etterretning.

Og Forbrukerombudet sier sitt:

–Et viktig fellestrekk ved mange av de henvendelsene som slettmeg.no har håndtert er at de som tok kontakt ikke ville ha fått hjelp av andre instanser. Det uavklarte spørsmålet  er hvem unge, så vel som gamle, som krenkes på nettet skal henvende segtil når slettmeg.no legges ned.

For meg fremstår dette som en gåte. Aasrud skal altså ha sagt at slettmeg.no ikke bør være en offentlig oppgave. Hvem skal da drifte en slik tjeneste? Politiet, som stadig klager over for få ressurser til det operative politiarbeidet? Påtalemyndigheten, som stort sett bare håndterer saker etter de er ferdig etterforsket? Eller private, som dermed må klare å spytte inn 3 millioner kroner årlig?

Dette henger ikke på greip. De som er rammet, er rammet av en krenkelse av deres private sfære så nære kjernen det går å komme. Hva skal disse menneskene gjøre for å kunne avhjelpe sin situasjon.

Jeg tror jeg vet svaret. Regjeringen vil sikkert gjøre som med rettighetsindustrien, å gi disse menneskene rett til å kreve utlevert abonnentinformasjon, slik at de kan saksøkes i domstol. For det kan vel ikke tenkes at regjeringen bare løper rettighetsindustriens ærend. De må jo stå opp for enkeltmennesket. Eller?

EDIT: I en annen pressemelding fra FAD står følgende å lese:

Rapporten (der Difi har evaluert Datatilsynet) advarer Datatilsynet mot å ende opp som interesseorgan for personvern, eller som politisk aktør, fordi dette kan svekke tilliten til det som fagmyndighet.

Politisk aktør er greit nok, men per i dag så finnes det ingen andre interesseorgan for personvern i Norge. Sammenlign med Forbrukerombudet, som har særskilt ansvar for forbrukerspørsmål. Hvilke andre interesseorgan for forbrukerspørsmål har vi? De som vet, får gjerne legge igjen en kommentar. Jeg tviler på at det er mange.

Skal Datatilsynet gi slipp på denne rollen, så er faktum at ingen andre organisasjoner vil ha særskilt ansvar for den enkeltes personvern. I en tid når denne er i press rundt om i verden, så er vel ikke dette riktig vei å gå.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s